Vi kjenner fenomenet godt her hjemme – og har skrevet om det før. Ikke bare vi, men andre vakthunder i samfunnet. Det er et spesielt segment av kristenheten som ikke liker jøder. Fra Stålsett-utvalget som kan ses på som et underbruk til åpent Israel-fiendtlige SV, via Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd, Atle Sommerfeldt, Tor Berger Jørgensen, Solveig Fiske , Tor Singsaas og mange flere politiserte og Israel-fordømmende teologer og representanter for det ytterste venstre blant landets kristne, helt til Oslo-bispen Ole Chr. Kvarme. Det er ikke noe nytt fenomen. Noen av artiklene det er linket til her, er mange år gamle allerede. Også erstatningsteologien har vært lenge på markedet, og alle som kjenner det samsvarer med deres egen åndelige smak, trykker den til sitt bryst. Hva de åndelige fedre forlengst har skrevet om saken har ingen betydning for dem.
Forfatteren er født i 1948 og er redaktør for Middle East Quarterly, hvor han arbeider blant annet sammen med den kjente Daniel Pipes. Han har forelest i islamske studier, og har spesialisert seg innen flere fraksjoner i islam. Han har en mengde bøker og publikasjoner bak seg. Denis MacEoin er bosatt i Newcastle upon Tyne i England.
…oooOOOooo…
Den kristelige bistandskonferansen om fred og rettferdighet i Det hellige land
Av Denis MacEoin
Med forfatterens velvillige tillatelse.
Oversettelse: Willy Gjøsund
Noe har gått alvorlig galt et sted når en konferanse med kristne mennesker roser den siden som lettest tyr til vold og har vanskelig for å holde fred, presenterer usannheter som fakta, og til og med benekter den alvorlige forfølgelsen av deres egne brødre i de palestinske territoriene.
«Den kristelige konferanse om fred og rettferdighet i Det hellige land» fant sted i Gateshead i England 12. november 2012. Jeg deltok som observatør for det lokale jødiske samfunnet for å registrere det som ble diskutert, fordi disse selv ikke kunne delta. Årsaken var at konferansen ble holdt på en lørdag.
I en setting der man arbeider for å få fred og rettferdighet i Det hellige land, er holdningene og forståelsen slik at det ser umulig ut å bli enig om noen av disse edle formål.
Konferansen var fra begynnelse til slutt en total parodi på disse idealene. Uansett hvilken side man ser det fra, var den ensidig og forutinntatt, svært ofte på en farlig måte. Den ene taleren etter den andre presenterte det pro-palestinske narrativet og argumenter utledet av palestinsk politisk teori. Ikke én gang ble et israelsk eller jødisk narrativ så mye som nevnt, der et slikt ville avvike vesentlig fra det palestinske. Israel ble ved flere anledninger spottet og fordømt.
Hvordan kan man forvente at fred og rettferdighet skulle oppstå fra en diskurs som fremstiller den ene siden moralsk og intellektuelt triumferende fordi den har «fullstendig rett», mens den andre siden blir ignorert og stilt til ansvar fordi den «alltid har feil»? Jeg ser ikke hvordan dette på noe punkt er i overenstemmelse med kristne verdier, med ideen om nestekjærlighet, og med en barmhjertig innstilling til begge sider i en konflikt. Ikke ett eneste. Jeg skal ikke si så mye av det jeg følte var en understrøm av antisemittisme, men jeg vil si at den var der.
Selvfølgelig er det mulig, legitimt og ofte sunt å kritisere Israel, uten at man derfor hevder at israelere, eller til og med alle jøder, deler dets synder. Men fordi Israel er den eneste jødiske stat i verden, kjennes det som om uttalelser som den følgende av Norah Carmi, bommer totalt: «Israel er den eneste stat i verden som kan trosse folkeretten.» Det er meningsløst og arrogant å si slikt når vi har land som Iran, Syria, Pakistan og mange andre. Denne eksepsjonalismen minner meg om et særtrekk ved antisemittismen.
Hun refererer ved et tilfelle til «jødiske undertrykkere» og beskriver israelere (underforstått jødiske israelere) som «tøffe og arrogante erobrere.» Hun hevdet at kristne menigheter blir mobbet av den jødiske lobbyen. En tidligere taler, Stephen Leah, hevdet med stor styrke at jødisk kritikk av en uttalelse metodist-konferansens kom med om konflikten, var noe i retning av hysterisk, og ikke noe å bry seg om. To talere tok opp pogromer i det 19. århundre, og refererte til jødenes tidligere lidelser, men alle henvisninger til Holocaust ble utelatt.
Det er en antisemittisk undertone i alt dette. Antisemittisme er den lumskeste av all ondskap på grunn av evnen den har til å mutere, fra sted til sted, og fra samfunn til samfunn. Den har begynt å vokse igjen mange steder i Europa, og det var trist at man ikke nevnte denne sammenhengen. Kun én taler, Fr. Colin Carr, torde å nevne emnet. Han har min takknemlighet for å ta opp jødenes sak, om enn kun i korthet. Men heller ikke han valgte å nevne den åpne og ofte ekstremt voldelige antisemittismen som finnes i arabiske samfunn i Gaza og på Vestbredden. Dette gjelder også kristne arabere.
Noe av dette er i høyeste grad relevant for hvordan palestinerne ser på israelske jøder. Denne antisemittismen – som snakker om al-Yahud («jødene») like mye som al-Sahyuniyya (sionisme) – kommer til syne i TV-show, i radiosendinger, under seremonier i moskeene, i aviser, i barnebøker og i politiske taler. Med andre ord er den allestedsnærværende. Hvordan kan en konferanse viet til fred og rettferdighet i Det hellige land velge ikke å si ett ord om den konstante oppfording til vold som finnes på den palestinske siden?
I løpet av konferansen ble det stilt til veie bord for mange organisasjoner. Disse gruppene var Christian Aid, CAFOD, Sabeel UK, Kairos Palestine, Methodist Working Party – Campaign Actions, Pax Christi, Friends of the Holy Land, the Villages Group, og Ecumenical Accompaniment. Alle disse gruppene er på en eller annen måte svært pro-palestinsk. Hvordan kan man håpe aldri så lite på balanse eller en åpen debatt når ikke en eneste pro-israelsk gruppe eller organisasjon har blitt invitert eller blitt tildelt et bord hvor de kunne vise frem sine bøker og brosjyrer?
Konferansen var helt fra starten lukket for alternative synspunkter. Ikke en gang kvalifiserte organisasjoner eller personer fikk delta. Er dette en kristelig måte å vise rettferdighet på? Finnes det kanskje planer om å holde en ny konferanse hvor deltakere fra denne første kan få en pro-israelsk og jødisk opplevelse? Hvis ikke, ser det ut som om ensidighet og forutinntatthet av verste sort dominerer hvordan kristne bistandsorganisasjoner nærmer seg til denne problemstillingen.
Det første jeg så var et stort lysbilde med tre velkjente kart som viser hvordan Israel angivelig hadde stjålet palestinsk land. Etterpå talte William Bell, som arbeider for the Christian Aid Middle East Programme. Han åpnet med å avkrefte at han tok parti for noen av partene, og fortsatte med en tale som var gjennomsyret av ensidighet fra begynnelse til slutt. Dette dreier seg ikke om en enkelt persons mening: han fortalte oss simpelthen ikke noe annet enn den palestinske versjonen. Han sa at han hadde interesse av det som angår flyktninger, bosettinger og Jerusalem. Men han ga oss ikke én gang fakta som handlet om årsaken til flyktningproblemet. Kun ved én enkelt anledning (Lydda) utviste israelere (under en krig) arabere overhodet.
Den overveldende majoritet av arabiske flyktninger flyktet fordi enten den arabiske frigjøringsarméen eller Den arabiske høykomité insisterte. Lederen for sistnevnte var en tidligere nazist og krigsforbryter som hadde bifalt nazistenes «endelige løsning» og hadde planlagt et Holocaust i Det hellige land. Flere steder, spesielt i Haifa, bønnfalt jødene sine arabiske naboer om å bli værende. Likevel valgte herr Bell ikke å opplyse sine tilhørere om dette, eller om flyktningproblemets årsaker siden den gang, som bunner i at de arabiske statene nekter å gi borgerskap til sine brødre. I stedet ble Israel, som vanlig, gitt skylden for alt.
Videre omfattet ikke interessen for flyktningene de hundretusener av jøder som i 1940- og 50-årene flyktet fra arabernes land og fant trygghet i Israel. Interessen for flyktningene omfattet ikke de israelske borgerne som ankom som flyktninger fra Holocaust, forfølgelser i Sovjet, eller til og med fra forfølgelser som oppigjennom århundrene hentet sin inspirasjon fra elementer i kristenheten.
Den samme utelatelsen viste seg når man snakket om bosettingene. Disse var, ifølge alle som var innom emnet, ulovlig under Folkeretten. At dette i høyeste grad er et omstridt emne som jurister har delte meninger om, ble aldri nevnt. Noen av fortolkerne ser dem som ulovlige, mens andre, akkurat like høyt kvalifiserte, mener de er fullstendig lovlige i henhold til FN og andre reguleringer. I enhver ærlig debatt er det essensielt at begge sider blir presentert likt og riktig.
Det viktigste dokumentet i denne debatten, FN-resolusjon 242 (1967) ble nevnt av flere av talerne, men alltid på en ufullstendig og villedende måte. I virkeligheten ble denne resolusjonen opprettet nettopp for å innrømme Israel rett til å forbli på Vestbredden til landets fiender etter hvert ble enige om en fredsavtale. Den ber Israels væpnede styrker trekke seg tilbake fra «territorier okkupert i konflikten som har vært», men det er protokollført at ordlyden ble valgt bevisst med den hensikt å unngå ordet «alle» før «territorier.» Ikke desto mindre, da Israel med store omkostninger for seg selv avsto Sinaihalvøyen til Egypt i 1979, ga de fra seg 91% av de territorier som de vant i krigen i 1967.
Mer territorium ble avstått i 2005, da Israel trakk seg ut av Gaza, igjen med store omkostninger for dem selv. Selvfølgelig ble Israel belønnet for sine handlinger med en flom av raketter avfyrt omtrent hver eneste dag siden da, mot uskyldige israelske sivile, herunder barn som gikk til og fra skolen.
Det ble heller ikke nevnt noe om at Israel åpenbart blir ansett for å være «Palestina» på arabiske og palestinske kart, og til og med på et FN-kart fra 2005 ser man dette. Disse kartene viser konsekvent et Midtøsten uten noen Israel i det hele tatt. Bare navn på arabiske byer vises, antagelig et tegn på palestinernes virkelige intensjoner.
Gråter ikke kristne hjerter for jødiske barn som blir tvunget til å gjemme seg i bomberom, dag inn og dag ut? Det ble ikke nevnt av noen av dem som talte her. Faktisk var ikke en eneste taler på noe tidspunkt så ærlig at vedkommende sa noe om alle de krigene som ble startet av arabiske hærer for å invadere Israel, eller de tusener av israelere som har blitt drept eller skadet i terroristangrep og selvmordsangrep.
Det var grusomt å ta innover seg at i et stort rom fullt av fromme kristne var det ikke ett eneste menneske som så det passende å nevne noe om de enorme lidelse som er påført Israels innbyggere av palestinere, av Hamas, Hizbollah, syrere, egyptere og jordanere. Hvordan kan man håpe på å oppnå rettferdighet dersom lidelsene på den ene siden blir sett på som helt greit? På konferansen la den ene taleren etter den andre all skyld for alles lidelser, uten unntak, på Israel. De understøttet påstandene med videopresentasjoner som vi alle måtte se. Palestinerne ble blankt frifunnet. Israelerne var undertrykkerne, palestinerne led, og det var det siste – og eneste – som ble sagt.
Bare for å nevne et eksempel: William Bell benektet på det sterkeste at han var ensidig, men jeg skulle gjerne spurt hvem som helst som var tilstede, også ham selv – om presentasjonen hans ikke manglet samtlige punkter over. Han hevdet at kristent hjelpearbeid driver med forsvar for å komme til roten av tingene i politikk og den slags. Men han forklarte ikke hvorfor forsvar for den palestinske siden ikke skal tolkes som det det er, det vil si å velge side. Det var som om talerne innbilte seg selv om at de ikke var partiske, samtidig som de uttrykte seg på et språk som var voldsomt pro-palestinsk.
I en film som var laget av den anti-israelske journalisten Nicholas Kristoff, var det detaljerte henvisninger til vold fra israelske bosettere. Ikke et ord ble sagt om den palestinske volden, som ofte er mye verre. Heller ikke fikk vi høre at israelsk politi ofte går inn mot bosettere. Ingen ting ble nevnt om angrepet i 2011 mot den fredelige bosetningen Itamar, da to unge palestinske menn som var med i Den palestinske front for frigjøring av Palestina (PFLP), brøt seg inn i hjemmet til rabbi Udi Fogel og drepte, slaktet ned ham, hans kone, to sønner, og en liten jentebaby på fire måneder. Datteren deres, Tamar på 12 år, kom hjem fra et ungdomstreff bare for å finne familien sin døde i sengene, med strupene skåret over, og blod overalt.
Det er vanskelig å ikke tenke på unge Tamar. Alle hun elsket ble tatt fra henne i ett angrep. Skulle ikke hennes navn være på de kristnes lepper, og i bønnene deres? Hvorfor vekker angrep som dette (nedslaktningen av familien Fogel er ikke noe enkeltstående eksempel) så lite medlidenhet og forståelse i de kristnes hjerter at deres død ikke en gang blir nevnt på en konferanse av dette slaget? Hvorfor viste denne konferansen kjærlighet og omtanke bare for palestinere?
En kvinne fra Ecumenical Accompaniment ga en kort presentasjon av sine opplevelser ved et kontrollpunkt ved grensen, og trakterte oss med de vanskelighetene som palestinerne møter når de kommer dit. Det er jo sant at sjekkpunkter forvansker dagliglivet til palestinere. At de overhodet fins beklages av alle som er involvert. Men ikke ett ord ble sagt om hvorfor disse grensekontrollene ble opprettet til å begynne med. Heller ikke sa taleren noe om det enkle og viktige faktum at mer enn en tredel av alle sjekkpunktene har blitt fjernet i de siste fem årene, nettopp som et resultat av israelsk policy for å gjøre livet lettere for palestinerne.
Den logiske forklaringen bak disse forordningene kunne ikke vært enklere å forstå. I januar 2005 ble den 21 år gamle palestinske kvinnen Wafa al-Biss fra flyktningeleiren Jabalya kraftig forbrent i en ulykke på kjøkkenet. Hun ble i all hast sendt til Soroka sykehus, en israelsk institusjon ved Beersheva. Der ble hun behandlet og tatt hånd om. Da hun ble utskrevet, fikk hun et spesialpass så hun kunne komme tilbake til sykehuset for å få poliklinisk behandling.
I juli samme år ble hun stoppet ved sjekkpunktet Erez på vei til Soroka. Hun hadde på seg en selvmordsvest på fire og en halv kilo, som hun hadde planlagt å detonere i sykehuset og drepe leger og sykepleiere fra det teamet som hadde behandlet henne til da, og som hun selv sa, – for å drepe så mange barn som mulig.
En palestinsk lege fra Gaza fikk sagt på en god måte hvilken frykt og avsky han følte da han hørte om planene hennes. Han skrev: «Biss skulle ha vært en fredens budbringer blant sitt folk, og skulle kommet med blomster og ros til legene ved Soroka for å ha helbredet brannsårene hennes. I stedet angrep hun hele det folket som behandlet henne med slik medfølelse. Israelske sykehus har utvidet sin humanitære behandling til å omfatte palestinere fra Gazastripen og Vestbredden. Dette arbeidet fortsatte mens alt annet samarbeid mellom palestinere og israelere stoppet opp under den siste intifadaen.» Han skrev også: «I en tid der vi sårt trenger å bygge broer av tillit og toleranse, er Soroka den eneste dør som fortsatt er åpen når andre sykehus er lukket for innbyggere på Gaza.»
Skulle ikke denne konferansen handle om å bygge broer, og ikke om å rive dem ned? Var ikke dette møtet en anledning til i det minste å lære at det finnes medlidenhet hos israelere og at palestinsk grusomhet også finnes, lære om folket som utstyrte Wafa med bombebeltet hennes, om familien hennes, og også om de menneskene i samfunnet hennes som har fordømt det hun prøvde å gjøre?
I tilfelle noen skulle ha medlidenhet med Wafa al-Biss, eller tenke at hun er en av disse stakkars palestinerne som er undertrykt av «Nazi-Israel», vær snill å også ha i minne at da hun ble løslatt fra fengsel (som en av de mange palestinske terroristene som ble løslatt for å få ut den israelske soldaten Gilad Shalit fra hans ulovlige fangeskap hos Hamas), så var en av hennes første handlinger å si til en gruppe barn: «dere skal gå på den samme veien som oss, og hvis Gud vil, vil noen av dere bli martyrer.»
Er en grensekontroll som forhindret henne i å sprenge i filler leger og pasienter på et hospital, moralsk uakseptabelt for kristne i Storbritannia? Damen fra Ecumenical Accompaniment så kontrollpunktet kun fra én side, som upraktisk og en noen ganger stor hindring for palestinere. Men hun tok ikke noe hensyn til dem som står overfor store trusler fra terrorister blant sykehuspasientene, kvinner som spiller gravide, eller – det aller grusomste – småbarn utstyrt med bomber. Nei, kvinnen fra EAPPI bare ville ha bort sjekkpunktene (og slippe morderne igjennom?) Likeledes ønsket en av de andre talerne, Norah Carmi, at sikkerhetsgjerdet og –muren skulle rives. Var det tilrådelig fra en representant for en kristen hjelpeorganisasjon?
Siden sikkerhetsbarrieren ble bygget (hvorav kun 2% er mur), har terroristangrep i Israel sunket til nesten null. Hundrevis av liv er spart. Ville hjertet svulmet av glede hos taleren dersom dødstallene hadde vokst i stedet, slik de gjorde før gjerdet ble bygget, siden hun insisterte på at sikkerhetsgjerdet skulle rives? Ganske sikkert ikke. Det er derfor jeg spør om det var en kristen og omsorgsfull handling å kreve det. Ville det ikke være en kristen handling å forsvare – eller i det minste prøve å forstå – ethvert passivt tiltak som begrenser vold? Bør Norah Carmis ønsker anses som et uttrykk for Kristi omsorg? Kanskje burde hun heller ha ransaket sin samvittighet, i stedet for å holde en lang tale på konferansen?
Carmi er selvfølgelig tilknyttet den økumeniske foreningen Sabeel, som hun arbeidet for i Jerusalem, slik hun i øyeblikket arbeider for Kairos Palestine. Sistnevnte organisasjon har tette bånd til Sabeel og deres erstatningsteologi. På konferansen var det et stor bord og posters for Friends of Sabeel, og ved et tilfelle refererte Stephen Leah til fordel for en bok av Sabeels grunnlegger Naim Ateek. Ateeks tidligste arbeider fokuserte svært på klisjeen at jødene ikke har rett til en egen, suveren stat. Bare dette er i særklasse antisemittisk, og godt utenfor grensene for hva jeg ville kalle et kristent vitnesbyrd.
Ved en anledning sa Carmi: «Fred som den er i beskrevet Det gamle testamentet, jødenes bok, er ikke å se i landet vårt.» På en konferanse med fred som overskrift blir dette en svært sterk uttalelse. Det etterlater altfor mange spørsmål ubesvart. Spørsmål rundt emnet fred, som skulle vært selve kjernen i denne konferansen, ble ikke tatt opp. Vinneren blant disse var «hvem er ansvarlig for at det ikke er fred?» Det var bred enighet om at skylden for dette er Israels. Men de historiske fakta er nøyaktig det motsatte. Hvis ærlighet er en kristen dyd – som det jo virkelig er – da gjorde deltagerne på denne konferansen det beste de kunne for å ignorere det.
Jeg har lagt til et appendix etter denne artikkelen med en kronologisk presentasjon av de historiske fakta. Jeg ber deg se på dette, om så bare for å vise at det finnes en annen side av diskusjonen. Jeg er temmelig sikker på at freden ikke vil komme til Det hellige land før palestinerne viser seg villige til å slutte fred med Israel og leve i fred med israelere som sine naboer.
I 1967 ble det slått fast følgende på en konferanse som ble holdt av Den arabiske liga i Khartoum: «Ingen forhandlinger med Israel, ingen anerkjennelse av Israel [som jødisk stat], ingen fred med Israel.» Disse tre «nei» har blitt bredt akseptert: du finner det i Hamas-charteret, i PLOs konstitusjon, og i det famøse «Risala Maftuha» eller «Åpent brev» forfattet av Hizbollah. Hamas’ charter siterer en elementær del av Sharia-lovene: «Stilt overfor jødenes tilranelse av Palestina er det nødvendig at Jihads banner blir heist.» I artikkel 13 sies det: «Initiativer, såkalte fredelige løsninger, og internasjonale konferanser er i strid med prinsippene for Den islamske motstandsbevegelsen.» Og i den samme artikkel står det «Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn Jihad. Initiativer, forslag og internasjonale konferanser er alle bortkastet tid og forgjeves anstrengelser.» Jeg viser til uttalelser som dette for å gjøre klart hvor motstanden mot fred kommer fra. Det kommer ikke fra Israel. Verken Carmi eller noen annen taler så det som passende å opplyse om disse utrolige angrepene på fredsarbeidet fra den palestinske siden.
Dette var en konferanse om fred, men hovedhinderet for fred ble diskret satt til side. Mange av de som var fremmøtt i Gateshead sier de arbeider tett med palestinere, og Norah Carmi er selv palestiner. Men det var ingen indikasjoner på at noen går i dialog med muslimske palestinere for å få dem til å se på dette dilemmaet. I stedet henvendte taler etter taler seg mot Israel for å komme til en resolusjon. Dette var absurd. Israel har gjort mengder av diplomatiske forsøk for å få fred, og har blitt avvist i mer enn seksti år. Hvis tale er bra og balanse er viktig, er jeg nødt å spørre med hvilken rett konferansen anklaget Israel for å være den som hindrer freden, og hvilken rett de har til å overse palestinernes mange synder, ikke stilltiende, men med rundhåndet ros. For å vise dette i detalj, vennligst les appendixet, hvor jeg har listet opp israelske fredsinitiativ og deres skjebne i hendene på palestinske ledere.
I en annen sammenheng har Carmi beskrevet seg selv som «veldig opptatt av den palestinske saken». Siden ingen jødiske eller israelske synspunkter ble gitt oppmerksomhet i løpet av denne dagen, glapp det bildet av upartiskhet som Carmi hadde skapt av seg selv da hun sa «jeg er upartisk.» Hun er helt klart like upartisk som ethvert annet partimedlem som tøyer grensene. Siden hun var en såpass prominent taler, forgiftet det atmosfæren at hun forsvarte den ene siden så iøynefallende. Jeg hadde ikke hatt noe problem med at hun var pro-palestinsk om det ikke var det at den israelske siden av saken var så ute av bildet helt fra starten.
Carmi slo fast at årsaken til fattigdom på Vestbredden var de israelske bosettingene. Hun var tvers igjennom uærlig. En rapport på 83 sider om situasjonen som Verdensbanken laget, nevner ikke bosettingene med ett ord. Eksterne kommentatorer har identifisert to ansvarlige faktorer: intern korrupsjon, som er svært høy, og israelske stengsler. Det er uten tvil en høy grad av fattigdom på Vestbredden, men økonomien har langt fra stagnert. Siden 2007 har det vært en stødig vekst på alle områder, og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas har spådd at dette vil øke til 12%. I 2008 var det en økonomisk boom som plasserte Vestbredden over både Israel og Vesten generelt. Forventet levealder i territoriet er nå høyere enn hos naboene Tyrkia og Jordan, og langt over snittet i størstedelen av verdens land.
Dersom kristne ønsker å gjøre noe for å bekjempe fattigdom, ville de gjøre en bedre jobb i den tidligere portugisiske kolonien Moçambique, hvor forventet levealder på 39,2 år er den laveste i verden, mot 73,4 i de palestinske territoriene. Om man skulle finne den beste måten å hjelpe de fattige på, ville det være prisverdig for kristne å arbeide sammen for å lette byrden for de fattige palestinerne, men det blir veldig feil å fokusere så mye iver og gaver til Vestbredden i stedet for til de mye mer utpinte landene i Afrika og andre steder.
Og om saken skal ses i lys av frigjørelsesteologi, bør fokus i første rekke rettes mot synden som årsak til fattigdom. Om det er slik, hvorfor ble det ikke nevnt én gang av noen taler på denne konferansen noe om palestinsk vold eller palestinsk umedgjørlighet når det gjelder å anerkjenne at jødene har historisk, juridisk og moralsk rett til å ha en suveren stat i en del av regionen? Vold og stahet fra palestinernes side er i denne konflikten to av de altoverskyggende synder. Dersom de ble tatt bort, ville det gjøre regionen til en fredelig stat på veldig kort tid. Økonomien i Gaza og på Vestbredden ville nådd nye høyder.
Carmis verste kommentar kom omtrent halvveis i budskapet hennes. Hun fremholdt at «Israel er den eneste stat i verden som kan trosse Folkeretten.» Det later til at hun hadde glemt land som Syria, Iran, Burma, Nord-Korea, Kina, Egypt, Tyrkia, Jordan, Somalia, Marokko, Pakistan, Afghanistan og mange andre, inkludert USA. Det er spesielt ironisk at hun fordømmer Israel, hvor religiøs frihet er ekte og allestedsnærværende, mens hun helt overser land som Egypt eller Pakistan. Her legges strenge restriksjoner på friheten, spesielt på kristne. I Israel blomstrer kristendommen.
Hun var også påfallende taus om de mange ulovlige krigene som har blitt startet mot Israel av arabiske land, og om terrorismen som strekker seg fra 1920-årene til i dag, utført av palestinere (hjulpet av land som Syria og Iran) mot jøder og israelere. Alt med den klare hensikt å tvinge jøder ut av Israel for å overlate territoriet til araberne.
Det er vanskelig å forstå hvorfor et oppriktig menneske skal sette Israel i en slik særstilling. Det føyer seg inn i et etablert mønster hvor Israel defineres som det eneste landet som bryter menneskerettighetene, et folk som skaper vold, og en egoistisk aktør som nekter å trekke seg tilbake fra andres territorier. Sannheten er veldig annerledes. Skal vi diskutere Israels status, må vi innse at den jødiske staten er en av mange stater som må debatteres. Vi må også peke på at Israel er den nasjon i hele verden hvor selve dens eksistens blir truet av naboland som er diktaturer, og av organisasjoner – etter at Israel har blitt invadert og jevnlig angrepet av menn med våpen, selvmordsbombere og raketter, og gjort til offer for forferdelige løgner og forbannelser. Dette har ikke noe annet land noen gang stått overfor.
Jeg synes det er bekymringsverdig at Carmi sa at kristne ikke blir forfulgt (av muslimer) på Vestbredden og i øst-Jerusalem. Dette gjorde meg urolig. Utsagnet er simpelthen ikke sant, og reiser spørsmål om hvor anstendig hennes lojalitet overfor de kristnes rett til gudsdyrkelse og likeverd egentlig er. Tallrike kristelige organisasjoner, som The Barnabus Trust, The Global Jesus Christ Network, Open Doors, Persecution.com og International Christian Concern, som alle arbeider for å lindre lidelsene for forfulgte kristne over hele verden, peker på forholdene for kristne i Midtøsten generelt, og i de palestinske territoriene spesielt. I Betlehem har kristne vært i flertall, men på få generasjoner har nå majoriteten blitt muslimer. Dette til forskjell fra Israel, hvor den kristne befolkningen har vokst, som eneste sted i hele Midtøsten. For å gi inntrykk av en liten del av de fakta som finnes om dette, her kommer noen korte sitater:
«Radikal Islam, og ikke grensekontroller eller sikkerhetsgjerdet, fremstår som hovedtrusselen mot forsvarsløse kristne. Ikke bare i de palestinske territoriene, men også i hele Midtøsten.» – den muslimske journalisten Khaled Abu Thoameh, for Gatestone Institute.
«Kristne i Gaza har opplevd større forfølgelse siden Hamas tok kontrollen over stripen i juni 2007.» – Christian Broadcasting Network (CBN)
Muslimer trakasserer og forfølger palestinske kristne uten særlig innblanding. Kristnes butikker blir bombet, og troende blir banket. Når kirker blir ødelagt i Gaza, blir de ikke tillatt bygget opp igjen. «Hamas graver opp døde kristne fra gravsteder på Gazastripen. De hevder at de forurenser luften,» sa en kristen leder.
«En kristen bokhandler led martyrdøden i inngangen til sin butikk i Gaza. Ettersom islamsk forfølgelse av palestinske kristne har økt, har prosentandelen av kristne i den palestinske befolkningen minket fra 10% i 1940 til 1,4% i 2000.»
Og her følger noen tall som skulle gi ettertanke. Det har med kristne i Betlehem å gjøre, Jesu fødested.
Under arabisk styre 1948-67: ned fra 85% til 45%
Under israelsk styre 1967-94: stabilt på 45%
Under PA-styre 1994-2012: ned fra 40% til 15%
At en tilsynelatende from kristen kvinne velger å benekte at hennes brødre blir forfulgt, muligens fordi hun ønsker å være venner med propalestinere i og rundt Jerusalem, kom som et sjokk. Det sjokkerte meg også at hun rakket ned på Israel til tross for dets genuine anstrengelser for å beskytte sine kristne grupper fra både muslimske og jødiske ekstremister. Dessuten var det dypt nedslående at hun ikke sa et ord om det islamske hatet mot jøder, selv om hun må ha visst dette veldig godt. Det opptrer ikke bare i de palestinske territoriene, men i hvert eneste arabisk land, og i ikke-arabiske land som Iran, Tyrkia, Europa og andre steder.
Ved ett tilfelle talte Carmi for eksempel om israelere som «tøffe og arrogante erobrere.» Israelerne har aldri marsjert inn i andres land som erobrere, men kun i selvforsvar. De har trukket seg ut av Gaza og sør-Libanon, ikke som et resultat av militært tap, men for å etablere og bidra til fred – neppe slik «arrogante erobrere» ville oppført seg. Israelerne har konstant henstilt til palestinerne å slutte en omfattende og permanent fred så de kan trekke seg tilbake fra mesteparten av Vestbredden, kun begrenset av gjensidig avtalt bytte av land. Hvilke arrogante erobrere ville gjort noe sånt, og gjort det så ofte?
Jeg tar også forbehold om Carmis bruk av ordet «tøff», denne gang ut av kontekst. Den jødiske rabbi og forfatter Chaim Potok skrev en gang i Wanderings at etter Holocaust kunne det ikke finnes flere vennlige jøder. Av gode grunner. Under Holocaust ble jøder drevet som kveg om bord på tog og stengt inne i leirer, hvor så mange av dem døde. Det er denne typen tøffhet, en kombinasjon av styrke og medlidenhet – jeg alltid har forbundet med de israelere jeg har møtt og sett. Det er derfor israelere som er født i landet ofte blir kalt for Sabra, pærer med tagger, tøffe på utsiden, søte inni. Det kan nok være mange unntak, og sikkert finnes israelere som er arrogante, sta og uinteressert i å gjøre innrømmelser for fred. Men å kline til alle israelere på denne måten, føler jeg er ukristelig. Det minner meg for mye om løgnen om at Israel er en Nazi-stat, som ødelegger så mange intelligente debatter.
I tillegg ble det ikke nevnt ett ord om palestinsk vold. I de ti årene mellom 2001 og 2010 fant det sted mer enn 190 store terroristangrep mot uskyldige israelere, angrep hvor ofrene døde. Det var enormt mange flere angrep som forårsaket skade, for ikke å nevne alle de tallrike rakettangrepene som til forskjellige tider har rammet Sderot og andre byer. Men dette ble forbigått i stillhet, i likhet med krigene mot Israel, den voldsomme økningen i «motstand» som er viktigere enn alt annet i Gaza og på Vestbredden; og den allestedsnærværende opplæringen av barn i jihads edle kunst.
En av talerne viste til det arbeidet som blir gjort av den israelske menneskerettighetsgruppen B’tselem. Gruppen ble fremstilt som pro-palestinsk (som den også i stor grad er.) Men ingen ting ble sagt om B’tselems syn på den palestinske volden, som: «Palestinske organisasjoner kommer med mange argumenter for å rettferdiggjøre angrep på israelske sivile. Hovedargumentet er at «alle midler er tillatt i kampen for uavhengighet mot en fremmed okkupasjon.» Dette argumentet har ingen rot i virkeligheten, og er i strid med de fundamentale prinsipper i internasjonale humanitære lover. I henhold til disse prinsippene skal sivile beskyttes mot krigens konsekvenser, og ethvert angrep må skille mellom sivile og militære mål. Dette prinsippet er en del av vanlig internasjonal lov. Som sådan gjelder den for enhver stat, organisasjon og person, selv om disse ikke er en del av en relevant konvensjon.» Ville ikke dette ha vært relevant, og til og med avgjørende for å skape litt proporsjoner og balanse?
En annen sak som Carmi brukte en del tid på, var spørsmålet om forestående utkastelse fra Jerusalem-bydelen Silwan. Dette er et kjempestort emne, og igjen, – en passende kontekst ville være nyttig. Hun snakket – som hun hele tiden gjorde – som om denne svært omdiskuterte saken bare hadde en side. Det har den ikke. Hun snakket om 150 arabiske innbyggere som måtte flyttes fra sine hjem, og var i sin fulle rett. Men hun valgte å ikke nevne at det i de siste femti år har flyttet rundt 700 hundre arabere til denne plassen – ulovlig.
I øyeblikket skal man rive 100 ulovlige bygninger, på samme måte som ulovlige bygninger blir revet her i Storbritannia og andre steder. De israelske myndigheter vil forandre hele området, flytte de arabiske innbyggerne til bygninger med flere etasjer, og bygge hoteller og andre fasiliteter som vil føre til jobber for dem som bor der. Men i stedet for å se på dette som en fornyelsesprosess, kjørte Carmi den harde palestinske linjen som uavlatelig portretterer alt israelere gjør som urettferdig og egoistisk. Jeg er nødt til å spørre om det er riktig at en kristen person nekter sine tilhørere muligheten til å ta en full og velinformert avgjørelse om saken.
Carmi skapte spesielt gråsoner ved å si at palestinere har rett til å returnere til Israel. Dette er ikke sant, men i palestinske og propalestinske sirkler er det mye snakk om det. Det ville selvfølgelig ha underminert mye av argumenteringen hennes om hun hadde sagt noe om hvorfor det ikke er sant. Kort fortalt: det palestinske narrativet beretter om Nakba, eller katastrofen i 1948, da horder av israelske soldater jaget ut araberne som hadde bodd i tusener av år på et sted kalt Palestina. Derfor, mener de, de som ble fratatt sin arv, har rett til å vende tilbake (med barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og så videre) til sine byer og hjem, og ta tilbake eierskapet. Historisk sett er dette i all sin freidighet feil hvis man ser på situasjonen i 1948.
Seks arabiske stater invaderte Israel dagen etter landet erklærte sin uavhengighet. Jødene hadde akseptert FNs delingsplan fra 1947 og implementert FN-resolusjon 181 (II). Araberne avviste den. Det var denne avvisningen som startet fiendtlighetene. Jødene slåss mot styrker som hadde forpliktet seg til folkemord. Dette går tydelig frem av arabiske dokumenter. Israelerne var glede for å ha araberne som innbyggere fra begynnelsen. Det var ingen israelske planer om å utvise noen. Men araberne ble lurt av sitt eget folk, av Den arabiske høykomité (ledet av en araber som hadde tilbrakt Den annen verdenskrig i Berlin i arbeid for Hitler) og den arabiske frigjøringsarméen. Begge disse hadde sine egne motiver for å tvinge araberne til å forlate landet, for så å returnere til hjemmene sine straks de arabiske styrkene hadde lykkes med å utradere og drepe jødene. Ved å avvise sin rett til å bli, mistet araberne sin rett til å vende tilbake.
Men hva om de kom tilbake, slik Norah Carmi håper? Ifølge UNRWA er det rundt 5 millioner arabiske flyktninger, hovedsakelig fra krigen i 1948. Størstedelen av disse er i øyeblikket etterkommere av flyktningene fra 1948. Det finnes nå rundt regnet seks millioner jøder, og cirka en og en halv million arabiske israelere som bor i Israel (de araberne som ikke flyktet da de arabiske styrkene invaderte i 1948). En tilstrømning av fem millioner arabere ville overflomme den jødiske befolkningen og føre til avvikling av verdens eneste suverene stat for det jødiske folk og det eneste demokratiet i Midtøsten. En slik flom ville skape en urett uten sidestykke og etter all sannsynlighet en humanitær katastrofe – en helt legitim frykt og bekymring som skulle ha vært tatt opp på en konferanse om fred og rettferdighet i det hellige land.
Sionismen, en bevegelse som hadde det mål å skape en jødisk stat, oppsto fra jødeforfølgelsen i Russland og Øst-Europa. Etableringen av Israel fikk en slutt på to tusen år med vandringer av jøder som ble drevet ut av sitt opprinnelige hjemland. Det brakte til en viss grad en restitusjon for de to tusen årene, det skapte håp i jødenes hjerter, og det skapte en trygg plass hvor jøder kunne forsvare seg selv fra flere forsøk på å nekte dem de enkle rettigheter som andre mennesker har. Å returnere alle palestinske flyktninger tilbake til Israel ville ødelegge landet, det ville invitere til vold fra de mange jihadistgruppene som åpent sier de vil ødelegge Israel og drepe jødene, og ville sette jødene tilbake til sin gamle status som vandrere i en fiendtlig verden.
Da FN stemte for en jødisk stat den 29. november 1947, gråt jøder over hele verden av glede over at det ikke ville bli noe nytt Holocaust. Nå kunne de endelig forsvare seg selv. Skulle det bli en runde til med nazister, ville det blitt mange veldig blodige neser. Amos Oz, Israels største forfatter, som den gang var barn, forteller om hva faren sa til ham neste morgen:
«Min far fortalte meg under teppet mitt i de tidlige morgentimene den 30. november 1947: – Det kan godt hende at noen bøller plager deg på gatene eller på skolen en dag. De gjør det i så fall fordi du er litt lik meg. Men fra nå av, fra det øyeblikket vi har vår egen stat, så plager de deg ikke fordi du er jøde, og fordi jøder er sånn og sånn. Ikke det. Aldri igjen. Fra i kveld er det helt slutt på dette her. For alltid.»
Men i dag, enda en gang, gjør jødenes fiender det igjen: de oppfinner myter om jøder, de spotter dem, plager dem, de kaller Israel nazi-stat og apartheid-stat uten et fnugg av bevis. Og her ser vi kristne som støtter og fyrer opp under plagingen og mobbingen.
At arabere aldri har sluttet å angripe israelere fordi de er jøder må ses på som et et svik mot dette spesielle håpet og alt det måtte innebære. Spesielt burde de som er kristne, se det slik. I dag kaller palestinerne Israel for en «nazi-stat» og benekter til og med at jøder alltid har hatt forbindelse til Det hellige land og har bygget to templer i Jerusalem. For kristne blir dette å fornekte både det gamle og det nye testamentet, hvor de to templene er en klar del av historien – selv om noen få kristne forfekter sine egne skrifter og hevder at løftene til det jødiske folk er overført til dem.
En annen forstyrrende uttalelse fra Carmi var at «de fleste kristne menigheter intimideres av den jødiske lobbyen.» Denne påstanden er ekstremt grov, i all sin glitrende uærlighet. Jeg har vært tilknyttet den pro-israelske lobbyen i svært mange år, og jeg har enda til gode å høre eller lese noe av jødiske grupper som inneholder så mye som et fnugg av motvilje mot de kristne menighetene. Uviljen her er Carmis egen, og det går inn på meg fordi det spiller på bildespråk og frykt, noe som bare tjener til å avle antisemittisme. Den er en tett alliert til den palestinske og den pro-palestinske svertingen av jødene som i mange tilfeller er et derivat av nazistenes idé; nemlig at jødene kontrollerer verden, inkludert media, bankene, og – kanskje vi burde tro på det – indirekte, de kristne menighetene.
Slike konspirasjoner er viden spredt i de palestinske territoriene, i Egypt, i Jordan og andre steder. De er forferdelig skadelige, ikke bare for det jødiske folk som de er rettet imot, men de er også dypt ødeleggende for de organisasjonene som snur det blinde øyet til dem når de blir gjentatt på arrangementer de deltar i. Det er viktig å distansere organisasjoner som Christian Aid fra denne dypt ukristelige påstanden, ytret på kirkens premisser, av en kristen taler, på et arrangement som Christian Aid er ansvarlig for.
Mer enn en gang har Carmi gitt uttrykk for at hun er kritisk til okkupasjonen (av Vestbredden). Det er forståelig, de fleste israelere er like ivrig som henne etter å få en slutt på okkupasjonen, som har kostet dem så mange liv og så mye penger. Men en mer balansert kommentar kunne fortsatt med å vise hvorfor ingen israelsk regjering kan trekke seg ut før den har en håndpåtagelig, urokkelig garanti for at det ikke blir noen ytterligere bevæpning, sett på bakgrunn av de lange årene med palestinske angrep på Israel. Hvorfor? Fordi Israel er fjorten og en halv km på sitt smaleste punkt, hele landet ville komme innen rekkevidde for missiler og rakettangrep. Israels bitre erfaringer med Gaza – fra over 12.000 rakettangrep på seks år, til Operasjon Cast Lead i 2008-2009, og Operasjon Pillar of Defence i 2012 – beviser til fulle at Israels forsiktighet er berettiget. Som alt ellers på denne konferansen forble denne reprimanden ubalansert.
Carmi ville at Israel skulle trekke seg tilbake til sine 1967-grenser. Dette er utilgivelig. Hun later til å glemme at grensene som var før seksdagerskrigen var åpenbart vanskelige å forsvare. Om disse skulle gjenopprettes, ville det bare friste de arabiske statene til å starte en ny invasjon.
Her er en nylig uttalelse av Abbas Zaki, et medlem av Fatahs sentralkomité. Det kommer fra et intervju som ble sendt på al-Jazeera den 23. september 2011:
«Bosettingene bør baseres på grensene fra 4. juni 1967. Når vi sier at bosettingene skal baseres på disse grensene, så forstår president [Abbas] det, vi forstår det, og alle skjønner at det største målet ikke kan nås i en engang. Dersom Israel trekker seg tilbake fra Jerusalem, evakuerer de 650.000 bosetterne, og river muren – hva blir det igjen av Israel? Det vil opphøre å eksistere. […] Hvem er nervøs, opprørt og sint nå? Netanyahu, Lieberman, og Obama. Alle disse drittsekkene. Hvorfor går vi egentlig inn på dette? Vi burde være glade for å se Israel sinna. […] Hvis vi sier vi vil utslette Israel… Kom an, det er ikke for vanskelig. Det er ikke [akseptabel] policy å si slikt. Ikke si disse tingene til verden. Hold det for dere selv…»
Det er vanskelig å forstå hvordan en kristen som bryr seg kan innta denne holdningen og tie stille om disse punktene til tross for det kristne kall om kjærlighet, omsorg og tilgivelse, fullt vitende om Jesu budskap, og ganske sikkert fullstendig vitende om at hennes venner palestinerne ønsker folkemord, også de politiske lederne. Det synes veldig klart at hennes holdninger til jøder er skapt mest av den islamske doktrinen om dem, og av skammelige kristne dogmer om erstatningsteologi.
Kristne og jøder har mye til felles: troen på Gud, ærbødighet for Moses og profetene, og det som er skrevet i Tanakh; en forpliktelse overfor det religiøse livet, til gudsfrykt, og til en dyptgående moralkode. Men selv om Det tredje rike er borte for lenge siden, og rasistisk antisemittisme har blitt forvist til de ytterste kalde hjørner det meste av diskursen, så har generelt hat mot jødene vokst, og det ikke bare i Midtøsten, hvor den er voldsom og morderisk, men i Europa og i Nord-Amerika. Det ytterste venstre har byttet fra å støtte Israel og jødene, til forakt, løgner og bedrag; og mange kristne som er under innflytelse av dette, har antatt en lignende filosofi.
Jeg har selv vært liberal, ikke hardliner, på høyre flanke hele mitt liv; og jeg tror noe har gått alvorlig galt når en konferanse med kristne kun anerkjenner bare ett narrativ, plasserer ansvaret bare på en side, roser dem som er mest henfallen til vold og minst disponible for fred, som presenterer løgnaktighet som fakta, går indirekte inn for å ødelegge den eneste stat jødene har hatt i to tusen år, og til og med benekter at det pågår alvorlig forfølgelse av deres egne brødre i de palestinske territoriene.
Nedenstående er forslag til tiltak for å bøte på denne situasjonen. Det er ikke ment som et sinneutbrudd, men de er skrevet av sorg.
Ta avstand fra den antisemittiske påstanden at en jødisk lobby kontrollerer kristne menigheter.
Arrangér en ny konferanse, i Nord-Øst [England], hvor et veldig annerledes perspektiv på Israel kan legges frem for dem som var med på denne siste konferansen. Ideelt burde dette gjøres i samarbeid med organisasjoner som for eksempel Anglikanske venner av Israel.
Beklag overfor jødene i nord-øst og til Rådet for kristne og jøder for ikke å ha involvert dem i en konferanse som er vital for deres identitet og følelse av velvære. Ved ikke å ta med jøder, var ensidigheten på konferansen garantert. Det er vanskelig å tro at ingen blant dem som organiserte konferansen visste at jøder ikke kan gjøre noen form for arbeid på en lørdag. Jeg har en følelse av at de rett og slett ikke brydde seg. De ønsket en enkelt synsvinkel, og det fikk de.
Arranger noen korte sesjoner hvor kristne som er pro-palestinsk kan møte og snakke med jøder og israelere, og lære seg at de er mennesker like mye som palestinerne, og at de har spesifikke ting de frykter og er bekymret for. Det kunne komme noe viktig fra et slikt initiativ, spesielt om det spredte seg over hele landet.
Arranger konferanser for folk som er villig til å lære om konfliktløsning av mennesker som skjønner at det ikke dreier seg om å ta parti og nekte den andre siden legitimitet.
Det var klart ut fra konferansen at et antall av deltakerne skal til Israel og Vestbredden i regi av Ecumenical Accompany eller i andre kirkerelaterte sammenhenger. Siden det er slik, ville det være best at de hele tiden møter israelere mens de er der, og at de tilbringer tid med arabiske israelere som har opplevd at Israel har vært og er et tolerant land hvor de har det godt. Deres syn har like mye å si som palestinernes, som deltagerne later til å ha hatt mest kontakt med. Kanskje utelukkende.
Ville det ikke være passende og balansert om man i fremtiden tar med noe som får frem israelske synspunkter, om man i forskjellige kristelige fora planlegger diskusjoner om Det hellige land og dets prøvelser? Du er velkommen til å kontakte meg for faktainformasjon.
(Appendix: brev til en anti-israelsk aktivist, planlagt publisert i 2013.) (engelsk)
