Anerkjenner vi Israel fullt ut som uavhengig og suveren stat?

Etter at EU i 2016 vedtok å kreve særskilt merking av varer som er produsert i de områdene som EU påstår Israel ulovlig har okkupert innenfor grensene til «staten Palestina,» har norske myndigheter greid å holde stand mot et politisk press fra venstresiden om å slutte seg til EUs vedtak.  Allerede i 2017 fremmet Arbeiderpartiet og SV forslag for Stortinget om særskilt merking av jødiske produkter fra Judea og Samaria, men ble nedstemt med 64 mot 37 stemmer.  Nå kontrollerer de imidlertid et flertall på Stortinget, og 10. juni gikk Regjeringen til det uvanlige skritt å vedta en forskrift om særskilt merking av produkter som er fremstilt i de delene av Israel som ligger utenfor det som fra 1948 til 1967 var våpenhvilelinjene fra Uavhengighetskrigen i 1948-49.

I en melding fra Utenriksdepartementet heter det at: «Næringsmidler med opprinnelse i områder okkupert av Israel skal merkes med hvilket område produktet kommer fra, og at det kommer fra en israelsk bosetting dersom det er tilfelle.»  En avgjørelse i EU-domstolen fra 12.11.2019 slår fast at matinformasjonsforordningen skal tolkes slik at næringsmidler fra områder okkupert av Israel må merkes særskilt slik at forbrukerne ikke blir villedet av manglende merking om produktenes opprinnelse.  Regjeringens vedtak vakte sterke reaksjoner i Israel.  Bare jøder lever i «bosettinger.»

Utenriksdepartementet viser i sin begrunnelse til at «… i tråd med resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag, er Norges holdning at «Israel» og «israelsk territorium» omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967.  De israelskokkuperte områdene omfatter Golan, Gaza og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Norge anser de israelske bosetningene på okkupert område som folkerettsstridige. Denne territorielle avgrensningen av staten Israel er også lagt til grunn for forståelsen av det geografiske anvendelsesområdet for Eftas frihandelsavtale med Israel

Det finnes ikke bindende resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd eller «vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag» som slår fast at «Israel» og «israelsk territorium omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967.»  Etter en streng forståelse av folkeretten, noe som senere er bekreftet av inngåelsen av freds- og grenseavtaler med Egypt og Jordan i pakt med Resolusjon 242, var «israelsk territorium før 4. juni 1967,» hele det territoriet som inntil 1948 lå under Mandatet for Palestina.  Israels frigjøring i 1967 av det territoriet som i 1948 ble okkupert av Jordan i strid med folkeretten, muliggjorde kompletteringen av staten Israels territorium slik folkerettens prinsipp om uti possidetis juris forutsetter at det skulle ha vært helt fra 15. mai 1948.  Utenriksdepartementet har ikke folkerettslig dekning for å hevde noe annet.

Regjeringen har heller ikke rettslig dekning for sitt syn i FN-resolusjoner.  Disse er kun ikke-bindende politiske meningsytringer fra tilfeldige flertall i FNs organer.

  • Norge har ingen folkerettslig forpliktelse til å rette seg etter Israel-fiendtlige påstander, selv om de kommer fra et FN-organ.
  • Norge har heller ingen forpliktelse etter EØS-avtalen til å følge pålegg fra EU om merking eller boikott av varer fra Israel.
  • Vedtaket er derfor gjort av norske politiske grunner som det ikke er redegjort for i vedtaket fra Regjeringen.
  • Vi tror Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken besluttet å ta revansj for den forsmedelige opplevelsen av at de ble nedstemt i Stortinget i 2017. De forstår antakelig ikke at de ved å ville gjeninnføre våpenhvilelinjene fra en krig som ble avsluttet i 1994 med freds- og grenseavtale mellom Israel og Jordan, gjenåpner konflikten på vegne av en stat som ikke eksisterer.

 

Avtalen med Jordan av 26. oktober 1994 slår i Artikkel 3 fast at:

«Den internasjonale grensen mellom Israel og Jordan er fastsatt med henvisning til grensedefinisjonen under Mandatet, slik som vist i Anneks I(a) i kartmaterialet som er vedlagt denne avtalen og de koordinatene som der er spesifisert.  Grensen, slik den er beskrevet i Anneks I(a) er den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan, uavhengig av statusen til noen av territoriene som kom under israelsk militær kontroll i 1967.

Det er dermed ikke grunnlag for tvil om at dette er den internasjonalt anerkjente statsgrensen mellom Israel og Jordan.  Denne grensen mot Jordan markerer derved yttergrensen for Israels rett til å utøve suverenitet.  Freds- og grensetraktaten mellom to uavhengige og suverene stater er bindende folkerett.

En statsgrense er internasjonalt anerkjent når den ved avtale og lov er definert og anerkjent av de to tilstøtende stater som den er grense imellom.  Det tilligger ikke øvrige stater noen plikt eller rett etter folkeretten til å anerkjenne eller ikke-anerkjenne andre staters statsgrenser, og hvordan Israel gjør sitt nasjonale lovverk gjeldende innenfor sine statsgrenser er et internt israelsk spørsmål.

Den norske regjerings erklæring om at det er «Norges holdning at «Israel» og «israelsk territorium» omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967,» er derfor et rent politisk standpunkt som, uten å ha vært til behandling og godkjenning i Stortinget, også savner ethvert grunnlag i territorielle realiteter eller folkerettslige traktater, bestemmelser eller prinsipper.  Det er innblanding i en suveren stats indre anliggender.  Vedtaket av 10 juni dreier seg derfor ikke om varemerking.  Det er et uttrykk for en diskriminerende holdning til den jødiske staten og bidrar til å fremme antisemittiske holdninger.

Det Norge nå bør rydde opp i og gjøre klart både for det norske folk og staten Israel, er hvorvidt Norge nå i realiteten egentlig anerkjenner Israel som en suveren stat innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser, eller om det norske vedtaket representerer et krav om at det militære og politiske resultatet av Seksdagerskrigen i 1967 må omgjøres?  Det er norske myndigheter som er problemet, – ikke Israel, og vi konstaterer at det norske folk ikke har vært spurt om råd.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644