I disse partipolitisk ladete dager, hvor de borgelige prøver å etablere en felles plattform for å regjere, er vi vel kjent med venstresidens retorikk. Til tider er den drepende og usmakelig, for ikke å si ondsinnet. SMA tok opp på lederplass det demokratiske problemet det er når en politisk fløy går ut over hva som er sant i sin iver etter å vinne kampen om makten. Her forsøkte man ivrig etter 22/7 å klistre den gale, men også politisk inspirerte massemorderen Anders Behring Breivik til både Frp og andre kritiske røster på den borgerlige siden, som nettstedet document.no og Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman.
Logikken er barnslig og enkel, omtrent som at også Trafikketaten jo har et ansvar for Breiviks myrderier fordi de utstedte førerkort til mannen. De burde ha visst at han planla å drepe mange titalls barn og unge, og å sprenge Regjeringsbygget.
Så også Frp. Da den til da ustraffede og relativt moderate debattanten meldte seg inn i Frp, men siden meldte seg ut, var dette godt nok for venstresiden. Breivik «hadde bånd til» Frp.
Slik type logikk bruker NTB når det gjelder Israel. Altså det normale mennesker ikke har vanskeligheter med å kalle rør.
Også i Israel er det en høyreside, og som her, en venstreside. Venstresiden blir av NTB ansett som «fredsduene» – den opprinnelige jøden, han som vi kunne elske. Venstresidens media brukes som «sannhetsvitne» og argument for at høyresiden har feil. Vi vet alle at Norges forhold til Israel straks staten var opprettet, var svært godt. Den norske venstresiden kunne godt identifisere seg med kibbutz-arbeiderne og nybrottsfolket. Israelerne er i bunn og grunn sosialister, og kommunismen i landet var vel av det fungerende slaget, mer et virkelig fellesskap enn det man ellers forbinder med ideologien.
Det venstresiden etter hvert imidlertid ikke kunne gi Israels innbyggere, var sikkerhet. Gradvis vokste det frem et sterkere krav om en regjering som kunne gi sikkerhet for folket. Sikkerhet har de fått. Trygge for angrep utenfra blir Israel ikke på en stund, men inne i landet har de i all hovedsak kontroll. De uroelementene som er, er der ofte som følge av tidligere tiders ettergivenhet.
Statsminister Benjamin Netanyahu talte til soldatene og til politiet ved jødisk nyttår, og brukte følgende ord: – Jeg vil med dette takke soldatene i Det israelske forsvaret (IDF), offiserene i politiet og grensepolitiet, samt alle menn og kvinner som er med i våre sikkerhetstjenester, for den rolige og fredfulle høytiden vi har hatt nå i hele landet vårt, både i byene og på landet.
Han fortsatte: – Det er ingen selvfølge med den stormen vi har rundt oss, fortsatte han. – Vi vokter over Israel, – som er en rolig øy i all uroen, et stille og sikkert sted. Årsaken er blant annet vår ansvarlige og balanserte politikk, i tillegg til en ytterst profesjonell og handlingskraftig opptreden fra våre mange sikkerhetsagenter, tjenester som offentligheten bare kjenner en brøkdel av.
Blant annet ble et terrorangrep som skulle utføres i den flotte handlegaten Mamilla i Jerusalem, avslørt og avverget som følge av en fremragende etterretning og besluttsomme tjenestemenn.
Det er heller ikke noen selvfølge lenger, at USA står bak Israel. Jødene har sin berømte schutzpah – denne litt avslappede selvtilliten som kan feiltolkes som overmot, – flere har vel sett t-skjortene med budskapet: «Slapp av USA, Israel står bak deg.» Det motsatte har vært omkvedet. Men nå viser USAs president med sin nøling og motstridende meldinger rundt Syria-krisen at det slett ikke er så sikkert lenger at USA nødvendigvis rykker ut om det skulle brenne i Midtøsten.
Forsvarsminister Moshe Ya’alon sier derfor nå at «Israel må stole på seg selv.» «Vi vet enda ikke hva revolusjonen i Egypt vil bringe med seg, og vi vet ikke enda hvordan vi skal drive en fri verden i lys av massakrene i Syria, men når det kommer til stykket kan vi bare stole på oss selv. På vår egen styrke og vår egen avskrekking.»
«Alt vi vet er at vi lever i en virkelighet der ustabilitet er det eneste stabile. Vi må fortsette med å styre skipet med rett kurs i det opprørte havet i Midtøsten,» sa han.
I denne settingen finner NTB det formålstjenlig å bringe nyheten om at «Israel sier nei til å ratifisere FN-konvensjonen om kjemiske våpen før nabolandene gjør det.»
Syria var ille, – før. Den gang da Assad brukte kjemiske våpen. Men nu er alt så meget bedre. Av de verste landene i verden er Israel ett, forstår vi NTB rett.
«Bare sju land i verden har unnlatt å ratifisere FN-konvensjonen som forbyr produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen. Syria var ett av dem, men varslet denne uka FN om at de nå slutter seg til konvensjonen.»
Nyhetsbyrået siterer Haaretz, et organ for venstresosialistene som delvis fremdeles tror veien til fred går gjennom ettergivenhet, og hevder at myndighetene i Israel skjelver. «Blir det Israels tur neste gang, undrer Haaretz» ifølge dem. Hva som skulle få Israelske myndigheter til å skjelve, etter at man har brukt tiden fra 1948 til å i dag for å bygge opp et avskrekkingsarsenal av våpen, står litt uklart.
NTB tar også turen innom kjernefysiske våpen. Som kjent har Israel aldri villet underskrive ikkespredningsavtalen, og nekter internasjonale inspektører adgang til atomreaktoren i Dimona. Ei heller har landet noensinne innrømmet at de har atomvåpen.
Her slutter NTB seg tilsynelatende til Syrias holdning da landet brukte nettopp Israel som unnskyldning for ikke å underskrive FN-konvensjonen om kjemiske våpen. Nemlig at siden Israel som eneste land i regionen med atomvåpen ikke vil skrive under avtalen, er det implisitt Israels skyld at Syria har kjemiske våpen.
En slik sammenstilling av fakta er rør. Enhver som følger med, ser urimeligheten i regnestykket. Israel er slett ikke som de andre. Du kan rett og slett ikke sammenligne Israel med noen av dere naboer. Hadde ikke araberne hatt våpen, hadde det vært fredelig i Midtøsten. Hadde Israel ikke hatt våpen, hadde det ikke vært jøder igjen i Midtøsten.