Aftenposten om Iran-avtalen: Netanyahu er uansvarlig

Netanyahu taler på vegne av 78 % av sitt folk. Uansvarlig? (AP Photo/Bernat Armangue)
Netanyahu taler på vegne av 78 % av sitt folk. Uansvarlig? (AP Photo/Bernat Armangue)

Redaksjonen i Aftenposten har rett til å ha en mening om det meste, på samme måte som vår lille organisasjon har det.
Og det er kurant å mene om Israels statsminister at han vurderer feil, eller mislike at han er høyreorientert mens for eksempel den røde avisen Aftenposten åpenbart mener han burde vært sosialist.
Men når redaksjonen mener at Netanyahu har vist «slette lederevner», og «uansvarlighet», og ikke minst at hans «håndtering av Iran-saken er et eksempel på dårlig lederskap», som det konkluderes med, er det i alle fall grunn til å løfte på øyebrynet. I våre ører låter dette noe ustemt. Bare se her.
I motsetning til hva norske TV-tittere og norske avislesere har fått med seg, så er det nemlig et faktum at det i dag er ett land som er truet med total utslettelse av et annet land. Et meget stort land. Et meget stort land styrt av religiøse fanatikere. Ikke kristne, hinduistiske, eller buddhistiske religiøse fanatikere, men muslimske. Disse fanatikere har det til forskjell fra de fleste andre fanatikere at de både truer med vold, grusom, grenseoverskridende, rå og hjerteløs vold, – og de gjennomfører det. Vi så det 11. september, og vi kjenner alle til terroraksjonene vi nevner ved navn på stedet der de ble gjennomført, fordi alle vet hva det dreier seg om: Madrid, London, Paris, København, Toulouse, og mange, mange flere.
I motsetning til Aftenpostens redaksjon, eller for den saks skyld Norges regjering, så er Benjamin Netanyahu folkevalgt representant for et folk som i snart sytti år som israelere, og to tusen år før det, har vært truet av mennesker som ville ta livet av dem. Rett før staten Israel ble dannet, avsluttet verden en krig som i stor grad dreide seg om nettopp dette: utslettelsen av det jødiske folk. Det var ett av de uttalte målene nazistene hadde.
Den muslimske verden jaget sine jødiske innbyggere i årene før og etter krigen. Mange måtte reise fra gård og grunn, de fikk knapt med seg det de gikk og sto i.
Netanyahu representerer derfor et folk som vet hva dette dreier seg om. Etter at de etablerte sin egen lille stat på historisk grunn, der de stadig finner nye bevis for eldgammel jødisk tilstedeværelse, har de også gang på gang blitt møtt med ikke bare dødelig terror i relativt liten målestokk, men med fullskala krig. Bomber og tanks, fly og alskens dødbringende våpen.
Dette beveger for så vidt artikkelforfatteren seg inn på, men det er åpenbart ikke av særlig stor viktighet for ham. Disse erfaringene er i hans øyne pessimisme.

NETANYAHU forsvarer seg med at Iran-avtalen er et eksistensielt spørsmål for Israel. Hans overbevisning om dette springer ut fra jødenes bitre historiske erfaringer, noe som har resultert i et dypt pessimistisk syn på Israels muligheter til å leve i fred med sine naboer.

Aftenpostens redaksjon mener åpenbart Netanyahu burde være mer optimistisk. Burde han det? Israels befolkning mener det motsatte av Aftenpostens redaksjon. I august ble en mengde israelere spurt om hva de mener om avtalen. Så mye som 73 % av de spurte er nemlig enige med sin talsmann. Netanyahu er ikke valgt av et flertall av folket, men regjerer med koalisjonspartnere, hvilket betyr at han har støtte av også en mengde politiske motstandere. Så mye som 78 % av de spurte antar at Iran vil bryte avtalen. Og om han er pessimist, eller bare realist, vil vise seg.
På snedig vis får lederens forfatter det til å bli Israels skyld at det aldri ble noe fredsavtale med Palestinaaraberne. Det er godt kjempet. Men Aftenposten innser sannsynligvis at en slik påstand er for drøy, så de peker på andre, «mange vil si», slik at de slipper å ta ansvaret selv.

Mange vil si at denne rotfestede holdningen også er en vesentlig del av forklaringen på at alle fremstøt for forhandlinger med palestinerne har strandet i Netanyahus tid som statsminister. Den siste som måtte gi opp, var USAs utenriksminister John Kerry.

Israel er den truede part, men trygge Aftenposten unnser seg ikke for å kritisere landet for at de tar ansvar når andre ikke kjemper for deres sikkerhet. Leser man avsnittet under, burde Israel altså vært mindre kompromissløs, altså inngått kompromisser. Det er vanskelig å tolke teksten annerledes. Israel er truet med total utslettelse av et land som arbeider aktivt for å skaffe seg kjernefysiske våpen, men burde altså inngå kompromisser om sin sikkerhet, fordi de fem vestlige land som «forhandlet» med Iran, ikke greide å komme til enighet med aggressoren om noen bedre avtale. Mener Aftenposten. For «venner» har jo vist seg både å være å stole på, og å være nokså nyttige når det gjelder. Hvis de da ikke forlater deg.

IRAN-STRIDEN har forsterket Israels internasjonale isolasjon. Kompromissløsheten hos Netanyahu har gjort at Israel står alene mot de fem vetomaktene i FNs sikkerhetsråd. Det er en høy pris å betale for en liten stat som trenger alle de venner den kan få.

Israel har erfart i alle fall en ting gjennom sin korte levetid siden 1948, at «venner» ikke er noen stabil faktor. Israel kan stole på én: nemlig seg selv. Helt siden starten har alt vært så inderlig vanskelig. Man vegret seg for å handle med det nystartede demokratiet. Selv livsnødvendige våpen for å forsvare sine sivile, var det ytterst vanskelig å få tak i. Uavhengighetskrigen i 1948, da Israel kjempet for sin eksistens, ble for det meste utkjempet med brukte, gammeldagse våpen de hadde kjøpt av Tsjekkoslovakia. For å lykkes, har Israel derfor stort sett måttet være bedre enn de andre. Alle kan ikke være best på alt, men Israel har vært best på mange områder, og har derfor blitt en økonomisk suksess til tross for de dårlige «vennene» som svikter når det gjelder som mest. Folk simpelthen bare «må ha» medisiner, teknologiske nyvinninger eller programvare, jordbruksoppfinnelser, eller andre varer som gjør livet bedre.
Landet har selv bygget opp både en våpenindustri og har etter all sannsynlighet en av verdens største arsenal av kjernefysiske våpen. Dette, samt en militært overlegen styrke på alle nivåer, har gjort at de muslimske statene rundt stort sett har gitt opp å angripe Israel. Ikke bare vet de at de mislykkes med det, men de vet også at Israel vil tukte dem så hardt at det kjennes i årevis.
I denne delen av verden er det israelerne lever.
Forfatteren mener dessuten at «I tillegg har han satt lojaliteten til Israels amerikanske venner på en unødig hard prøve.»
Nuvel.
CNN mener i hvert fall at 59 % av disse (Israels amerikanske venner altså) ser med motvilje på måten Obama håndterer forholdet til Iran, og omtrent halvparten, fortsatt av Israels amerikanske venner, må vi anta, ville foretrukket at kongressen hadde avvist avtalen. Få av dem tror Iran vil rette seg etter den, og ifølge CNN mener «et økende antall» at landet også er en alvorlig trussel også til USA.
Så om denne prøven i realiteten er så «hard» er nok oppe til diskusjon. Og om den er «unødig», vil som sagt bare fremtiden besvare. Sannsynligheten ifølge Israels «amerikanske venner» for at dette går galt, er nemlig slik at «de fleste amerikanere» mener Iran vil bryte avtalen. 37 % prosent mener det er «ekstremt sannsynlig», og 23 % sier det er «veldig sannsynlig.» Bare én av ti mener det ikke er sannsynlig i det hele tatt at Iran vil bryte avtalen. Vi vil anta at redaksjonen i Aftenposten hadde befunnet seg mellom disse ti prosentene, altså en minoritet i landet på linje med Frp her i Norge, dersom de hadde vært amerikanske.
Enten er «Israels amerikanske venner» helt på jordet, eller så er Aftenposten det. Noen veldig hard prøve for vennskapet er det nok imidlertid neppe at Netanyahu befinner seg i et meningsfellesskap blant seks av ti amerikanere, herunder både demokrater og republikanere, som mener Iran slett ikke er å stole på.
Vi skulle derfor likt å vite helt eksakt hva Aftenposten mener med sin «konklusjon». Han representerer sitt folk på en forbilledlig og demokratisk måte ved å tale flertallets sak, og henvender seg til en amerikansk befolkning som ser annerledes på dette enn Aftenposten, som på sin side ville fått støtte for sitt syn bare av 10 % av dem. Dersom Iran skulle vise seg å bryte avtalen, noe de aller fleste israelere (også arabiske israelere)  og de fleste amerikanere anser som svært sannsynlig, er Netanyahus utspill dessuten meget ansvarlig.
Vi mistenker derimot at Aftenposten igjen, som så mange ganger før, er farvet av sin negative holdning til Israel.

Det alvorligste er likevel at Netanyahu konsekvent har avvist en diplomatisk løsning uten å kunne tilby noe annet alternativ enn en militær aksjon mot iranske atomanlegg, med overhengende fare for en ødeleggende gjengjeldelse. Det representerer en form for uansvarlighet som forsterker tvilen på den israelske statsministerens vurderingsevne.
Netanyahus håndtering av Iran-saken er et eksempel på dårlig lederskap.

Aftenposten mener: Netanyahu har vist slette lederevner (12. september 2015)



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: