En velkjent metode for å påvirke folkeopinionen er å prege det offentlige rom med en massiv og ensidig fremstilling av spesifikke emner. Formålet med en slik overveldende informasjonsstrøm er ofte å forme befolkningens oppfatning av virkeligheten, slik at skillet mellom objektive fakta og ideologiske narrativer viskes ut.
Denne prosessen forsterkes når personer i maktposisjoner sørger for at deres foretrukne perspektiver får en dominerende plass. Mens utdanningsinstitusjoner bidrar til å forme holdninger hos kommende generasjoner, sørger medier og politiske aktører for å definere rammene for hva som er sosialt akseptabelt å mene. Et avgjørende element i denne maktutøvelsen er institusjonell legitimering – for eksempel ved å tildele priser til aktører som formidler det ønskede budskapet. Slike utmerkelser gir inntrykk av at de representerte synspunktene har en særlig moralsk tyngde.
Et dagsaktuelt eksempel på denne dynamikken er debatten rundt Fritt Ords tildeling til rapduoen Karpe. Tildelingen falt sammen med et sterkt mediefokus på uakseptable hatmeldinger mot AUFs Gaute Skjervø. Kontrasten i reaksjonene er påfallende: Karpe ble tildelt prisen til tross for et tekstmateriale med svært krasse utfall mot navngitte politikere, og bruk av ladede begreper som ‘jøde’ og ‘bøg’. Dette reiser spørsmål om det eksisterer en dobbelstandard for hva som anses som legitime ytringer, avhengig av hvem som fremfører dem.
Fritt Ord begrunner tildelingen på sine nettsider som følger:
«Rapduoen Karpe tildeles Fritt Ords Honnør for å sette ord på erfaringer mange unge med minoritetsbakgrunn bærer på. […] Gjennom ord, musikk og nyskapende sceneshow har de ført dialog og skapt fellesskap i et delt samfunn.»
Det er verdt å merke seg at styret i Fritt Ord enstemmig besluttet å gi Karpe denne hedersprisen, deres kontroversielle ytringer til tross. Styret består av styreleder og tidligere SV-politiker Bård Vegard Solhjell, nestleder og professor Anine Kierulf, samt styremedlemmene Eirin Larsen, Bjarne Kveim Lie, Frank Rossavik, Kjersti Gautestad Norheim, Sylo Taraku og Hadia Tajik.
Selv om man kan stille spørsmål ved den politiske sammensetningen i styret, er det særlig nestleder Anine Kierulfs støtte til tildelingen som gir debatten akademisk tyngde, i kraft av hennes juridiske og faglige kompetanse. Hennes forklaringer i mediene og i NRKs Debatten forrige uke fremstår for lekfolk mer som uklare juridiske resonnementer. Det er mulig at det som kan oppfattes som oppfordringer til vold, drap og jødehets i kunstnerisk kontekst befinner seg innenfor lovens rammer, men det er legitimt å spørre om det er nødvendig eller riktig å kanonisere slike ytringer med en hederspris.
Bård Vegard Solhjell, som også deltok i debatten, eksemplifiserer den institusjonelle maktkonsentrasjonen i Norge. Med bakgrunn fra SV har han bekledd tunge verv som generalsekretær i WWF, direktør i Norad og nå styreleder i Fritt Ord. I denne rollen har han forsvart tildelingen til Karpe, til tross for at han må ha vært kjent med tekstmaterialet og virkningskraften i Karpes budskap. Deres tekster formidles til tusenvis av unge, samt til en ressurssterk middel- og overklasse som har råd til å kjøpe billetter til Karpes konserter. Det er i disse sjiktene Karpe bidrar til å normalisere negative holdninger til jøder, enten dette er en tilsiktet konsekvens eller ikke.
NRKs rolle og debattklimaet
NRKs dekning av saken i Debatten reiser spørsmål om objektivitet. I Debatten ble enkelte stemmer i stor grad definert gjennom andres voldelige ytringer, snarere enn sitt eget innhold. Dette, kombinert med en tilsynelatende ulik standard for hva som utgjør problematiske hatytringer, svekker inntrykket av NRK som en nøytral plattform.
Programlederen ville ha både Hans Rustad (Document.no) og Joel Ystebø (KrF) til å lese opp tekster de ikke hadde noe ansvar for. Der Joel Ystebø uttrykte bekymring for at Karpes tekst kan bidra til jødehets og økt polarisering, forsvarte lektor og skribent Guro Sibeko tekstene som legitime kunstuttrykk:
«Denne debatten er helt absurd. Her diskuterer vi én tekst som handler om andre menneskers fordommer mot Karpe […] og så diskuterer vi en tekst som handler om denne debatten og det er deprimerende at det er skrevet i 2016 og vi har altså ikke kommet lenger. … Den handler om retten til kunstnerisk frihet, altså retten til å kunne uttrykke seg kunstnerisk […].»
Dette perspektivet overser imidlertid det problematiske innholdet i tekstene og deres sosiale konsekvenser. Allerede i 2016 påpekte forfatter og teaterkritiker Mona Levin det dypt problematiske i Karpes tekst. Til avisen Vårt Land uttalte hun:
«Det er skammelig. Når ble det greit i Norge at «jøde» og «homo» er skjellsord? Ytringsfriheten er romslig, men dette er hets og hets er ikke tillatt. Så jeg mener de burde trekke sangen eller gjøre om på den. Her burde noen sett noen røde flagg og satt ned foten. […] Dette er hets av jøder og homofile. Når det rammer jødene, rammer det en veldig liten gruppe som har vanskelig for å forsvare seg og som lett blir ekskludert. Den nye innvandringen har tatt med seg gammelt hat.»
En gjennomgang av Karpes tekstlinjer om Ariel Sharon og bruken av skjellsordet som «bøg» og «jøde», viser med all tydelighet at dette ikke er et bidrag som bør prises. Styret i Fritt Ord burde i sin vurdering også ha gransket musikkvideoen, som visuelt forsterker denne holdningen. I videoen ser man en profil av et grisehode med en markant nese som dominerer bildet før ordet «jøde» og Sharons navn nevnes. For de med kjennskap til antisemittismens visuelle historie, er assosiasjonene til den historiske ‘Judensau’-tropen slående.
Dersom stiftelsen Fritt Ord fortsatt var i tvil om Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguids verdisyn, burde de ha vurdert hans tale på Eidsvoll den 17. mai 2024. Det er bemerkelsesverdig at han valgte å si «jeg forbanner det israelske flagget» på nøyaktig samme sted som den beryktede «jødeparagrafen» i sin tid ble vedtatt. Å uttrykke slik forakt for det israelske flagget – hvis symbolikk er hentet fra det jødiske bønnesjalet og Davidsstjernen – på selve Eidsvoll, kan tolkes som en videreføring av den intoleransen som lå til grunn for Grunnlovens opprinnelige § 2.
Som ytterligere dokumentasjon kunne styret i Fritt Ord ha lest hans omfattende utspill i Aftenposten fra 28. februar 2024, hvor han retter det som kan oppfattes som hatefulle angrep mot norske jøder. Vi holder selvsagt ytringsfriheten hellig, men vi må også kunne fortelle hvordan den oppleves fra vårt perspektiv som norske jøder.
Fritt Ord er en selvstendig stiftelse med en egenkapital på omlag fire milliarder kroner. Dette gir stiftelsen en betydelig samfunnsmessig innflytelse, og med det følger et stort ansvar. Refleksjonen rundt Mona Levins kritikk av Karpes tekst handler dypest sett om rettferdighet i det offentlige rom. Dersom aksepten for kraftuttrykk og provokasjoner avhenger av hvem som er avsender og hvem som rammes, risikerer vi en debattkultur preget av ulik standard for toleranse.
Her har Fritt Ord en nøkkelrolle som forvalter av ytringsfrihetens rammevilkår. Å finne balansen mellom den grensesprengende kunsten og et anstendig ordskifte er en vedvarende utfordring. Det reiser derfor et naturlig og prinsipielt spørsmål: Speiler sammensetningen i Fritt Ords styre det mangfoldet av perspektiver og erfaringer som kreves for å navigere trygt i et så krevende og sammensatt landskap?
