Søndag for en uke siden gjennomførte tre medlemmer av Palestinakomiteen i Narvik en aksjon rettet mot det de antok var jødiske turister på toget «Arctic Train». Denne handlingsmåten representerer et betydelig avvik fra ordinær politisk aktivisme og reiser fundamentale spørsmål vedrørende aksjonsformenes etiske fundament.
Selv om aksjonistene søker å ramme inn slike hendelser som en legitim protest mot staten Israels militære disposisjoner, og vil hevde at de ikke er antisemitter eller rasister; fremstår målrettingen av enkeltindivider på bakgrunn av antatt etnisitet som prinsipielt problematisk. Det tidsmessige sammentreffet for aksjonen, 85 år etter arrestasjon av jøder fra Narvik i 18. juni 1941, bidrar til å forsterke alvoret i denne aksjonen.
Lederen var Jan Åge Riseth, en profilert aktivist for Palestinakomiteen og partiet Rødt. Riseth har bakgrunn som statskonsulent i reindriftsforvaltningen og har fungert som dommer i Utmarksdomstolen for Finnmark. Det fremstår som paradoksalt at en person med erfaring fra rettsstaten og offentlig forvaltning velger å rette sin kompetanse mot det som fremstår som en målrettet jakt på jødiske individer i det offentlige rom.
Selv om kun to likesinnede møtte opp på stasjonen i Narvik for å bistå i aksjonen, etterlater kommentarfeltet på Riseths Facebook-profil ingen tvil: Det eksisterer en grobunn for dette tankegodset; det er legitimt å trakassere jøder utelukkende basert på deres etniske og religiøse bakgrunn.
Riseths protestaksjon mot de antatte jødene på toget leder tankene tilbake til tiden da Narvik ble renset for jødiske innbyggere under andre verdenskrig. Under den tyske okkupasjonen ble det iverksatt systematisk jakt på de tre jødiske familiene som den gang var bosatt i byen.
Jødeforfølgelsen i Narvik under Holocaust
I Narvik er det lagt ned ni snublesteiner til minne om noen av de tre jødiske familiene som ble forfulgt og deportert til utryddelsesleirene:
- Idar Israel Fischer (1931–1943), 12 år gammel
- Lillian Lea Fischer (1928–1943), 15 år gammel
- Wulf Fischer (1922–1942), 20 år gammel
- Samuel Fischer (1907–1942), 35 år gammel
- Jacob Caplan (1903 – 1943), 40 år gammel
- David Fischer (1899–1942), 43 år gammel
- Bertha Sonja Fischer (1897–1943), 46 år gammel
- Martin Mendel Fischer (1895–1942), 47 år gammel
- Isak Pickelner (1887 – 1943), 56 år gammel
Totalt ble 11 jøder fra Narvik-området deportert og gasset i hjel i Auschwitz. De tilhørte familiene Caplan, Fischer og Pickelner. Isak og Anna Pickelner hadde barna Esther, Arvid og Samuel. David Fischer og kona Sara hadde døtrene Lea og Lillian. Davids bror, Martin Mendel Fischer, var gift med Bertha og hadde sønnene Wulf, Idar og Abel. Martin Mendel ble drept i Auschwitz i desember 1942, mens sønnene ble drept i 1943. Wulf maktet i en periode å flykte til Sverige med sin onkel Samuel, men ble senere pågrepet.
Under den første arrestasjonsbølgen i Nord-Norge den 18. juni 1941 ble fire jøder pågrepet i Narvik: Oscar Bernstein, Jacob Caplan, Martin Mendel Fischer og Isak Pickelner. Den 26. oktober 1942 ble David, Samuel og Wulf Fischer arrestert og overført til Bredtveit, før de ble deportert med skipet Donau. Etter krigen returnerte enkelte overlevende, men kun Abel Fischer ble boende i Narvik livet ut. Resten av familiene forlot byen i årene som fulgte.
Det er dette historiske bakteppet som gjør dagens forsøk på å «rense» byen Narvik såvel som andre steder i Europa for jødiske turister så rystende. Krefter på den ytre venstresiden sammen med deres islamistiske venner synes nå å ville jage jøder fra det offentlige rom i Europa, under dekke av motstand mot okkupasjon av en palestinastat som aldri har eksistert, og påstander om et folkemord som aldri har funnet sted. I dag, som før Holocaust, forfølges jøder basert på falske anklager og vikarierende argumenter.
Venstresidens selektive moral
Det er vanskelig å tro at aktører preget av antisemittiske holdninger besitter en genuin humanitær empati for den arabiske befolkningen i Gaza. Når det ideologiske fundamentet er basert på en dyp aversjon mot det jødiske folk – der selv meldinger om jødisk nærvær i det offentlige rom kan utløse protest – fremstår omsorgen for andre grupper som instrumentell snarere enn prinsipiell.
Feiringene av Hamas-massakren 7. oktober 2023 illustrerer dette paradokset. Legitimering og forherligelse av drap på jøder er uforenlig med en oppriktig bekymring for sivilbefolkningen i Gaza, som lider både under krigens herjinger og som følge av Hamas’ systematiske bruk av sivile som levende skjold. Det er betegnende at slike aktivister sjelden eller aldri retter kritiske markeringer mot terror organisasjoner som Hamas, PLO eller Hizbollah, til tross for de omfattende overgrepene disse begår mot sine egne befolkninger og mot jøder.
Denne formen for anti-israelsk aktivisme preges av en påfallende selektiv indignasjon. Det reageres sjelden på systematiske grusomheter i den islamske verden: Det tiår lange folkemordet i Sudan, det iranske regimets henrettelser av dissidenter og minoriteter, eller Assad-regimets massedrap på over en halv million mennesker i Syria, forbigås i stor grad i taushet. Mangelen på engasjement mot forfølgelsen av kristne i Afrika og Midtøsten, samt tvangsislamisering i Pakistan, forsterker inntrykket av at det moralske kompasset er ensidig kalibrert mot en demonisering av staten Israel og det jødiske folk.
Det kan argumenteres for at merkelappen ‘israelskritiker’ ofte benyttes for å legitimere det som i realiteten er antisemittiske holdninger. Den logiske inkonsekvensen blir tydelig når indignasjonen over menneskerettighetsbrudd er strengt selektiv: Hvis man kun reagerer på påståtte urettmessigheter begått av jødiske parter, men forblir taus ved faktiske grusomheter utført av andre, er det rimelig å anta at drivkraften er et irrasjonelt hat fremfor et universelt menneskerettslig engasjement.
Behovet for realpolitisk oppvåkning
Hva skal til før Vesten erkjenner realitetene? Forestillingen om at en ny arabisk stat («Palestina») vil bringe fred, fremstår som en geopolitisk fantasi. Historisk har den staten aldri eksistert, likevel gjentas okkupasjonsnarrativet som en ubestridelig sannhet – selv i Stortingets saler.
Zahir Muhsein, sentralt medlem av PLOs eksekutivkomité, uttalte i 1977 til den nederlandske avisen Trouw:
«Det finnes intet palestinsk folk. Etableringen av en palestinsk enhet er kun et verktøy i vår omfattende kamp mot Israel for å skape en forent arabisk front … Kun av politiske og taktiske grunner snakker vi i dag om et palestinsk folk.» (Dagblad de Verdieping Trow, 31.3.1997, Nederland).
Staten Israel befinner seg i dag i en situasjon preget av eksistensielle trusler. For enhver som anerkjenner det jødiske folks rett til liv, menneskeverd og nasjonal selvbestemmelse, fremstår det som maktpåliggende å motsette seg de krefter som søker deres utslettelse. Faktum er at det er jødene som nylig er blitt utsatt for et erklært og planlagt folkemord, nemlig under oktober-massakren. Videre hadde Hizbollah forberedt seg på å gjennomføre en enda større massakre i Nord-Israel, et område de har bombardert med raketter i årevis.
Israels forsvarskrig vil vanskelig kunne avsluttes så lenge det finnes islamister som anser jødeutryddelse som sitt fremste religiøse mål. Derfor er Israel beredt til langvarig kamp mot dødelige regimer som Iran og deres stedfortredere Hizbollah og Hamas.
Dagens Midtøsten, Iran og Israel er i endring. Terroraksene har lidt store nederlag, mens Israel har endret kurs dramatisk etter oktober-massakren: Aldri mer Holocaust, aldri mer massakrer. Dagens Israel tar initiativ, er oppfinnsomt, overrasker og angriper sine fiender. Dette er ikke lenger det ettergivende Israel vi kjenner fra de skjebnesvangre Oslo-avtalene. Den tiden er definitivt forbi.
Først når Hamas er overvunnet, åpnes muligheten for en fremtid med fred, gjensidig respekt og vennskap mellom araberne i Gaza og jødene. Jan Åge Riseth og hans meningsfeller vil nok fortsette sine aksjoner i Narviks gater. Det er imidlertid opp til Narviks innbyggere å ta stilling til om de ønsker en repetisjon av Holocaust-tidens mørke i sin vakre by.
