– Å «erverve seg » refererer til det navnet eller omdømmet man oppnår gjennom egne gjerninger. Dette perspektivet kan overføres til våre politiske beslutningstakere som en oppfordring til å erverve seg et navn som vil stå seg i fremtiden – spesielt med tanke på kampen mot antisemittisme og sikringen av en rettferdig og likeverdig behandling av jøder på linje med andre medmennesker.
Forrige uke kunne vi lese at 11 av de 19 snublestenene i Brugata i Oslo natt til mandag 11. mai nok en gang ble utsatt for hærverk av ukjente gjerningspersoner. Det er ikke første gang disse stenene blir skjendet; de samme stenene ble også utsatt for hærverk i september 2016. Andre stener ble tilgriset så sent som i fjor.
Politiets egne eksperter på hatkriminalitet opprettet anmeldelse på eget initiativ, og saken ble etterforsket med henblikk på om handlingen falt inn under kategorien hatkriminalitet rettet mot jøder. Dessverre ble etterforskningen henlagt allerede den 18. mai. En aktør som raskt var ute med omtale av saken på sin Facebook-side, men som unnlot å anmelde forholdet til politiet, var Oslos ordfører, Anne Lindboe (H). Dette etterlater oss spørsmålet om hatkriminalitet mot jøder helst skal tjene som virkemiddel til oppmerksomhet på sosiale medier, mens tilsvarende handlinger mot andre folkegrupper politianmeldes umiddelbart.
Prosjektet med snublestenene ble initiert av den tyske kunstneren Gunter Demnig, med det formålet for øye å etablere individuelle minnesmerker for hvert enkelt offer for det nazistiske Holocaust. Rundt 100 000 slike snublestener er i dag plassert over store deler av Europa. Konseptet bygger på tanken om en sten man symbolsk sett kan «snuble» på, for deretter å stoppe opp og vise respekt, slik at ofrene ikke går i glemmeboken. Ved å «snuble» over stenen og lese navnet, rekonstrueres minnet om den avdøde, noe som forhindrer at vedkommende blir glemt.
Tanken er utvilsomt god, men plasseringen av snublestenene på steder der enhver kan tråkke på dem, er ikke alle enige om. Skepsisen mot snublestener som minnesmerker er knyttet til den oppfatningen av at å tråkke på dem oppleves som respektløst, samt en bekymring for deres virkning i et samfunn preget av en markant økning i antisemittisme. I München ble prosjektet stanset etter sterke reaksjoner fra blant annet det lokale jødiske samfunnet, herunder sentralrådet for jøder i Tyskland.
For det jødiske samfunnet representerer snublestenene mer enn bare minner om enkeltindivider; de fungerer som garantister for at ofrene for Holocaust ikke går i glemmeboken. Jødisk Museum i Oslo introduserte prosjektet i Norge i 2010. Siden den gang er det blitt lagt ned noen hundre stener fra Tromsø i nord til Larvik i sør, til minne om de norske jødene som mistet livet. Jødisk Museum i Oslo utgjør i seg selv en viktig og vesentlig «snublesten»; et sentralt minnested, både i fysisk og symbolsk forstand. Museet fikk sitt lokale i 2008 i Calmeyers gate i synagogen oppført av Den israelittiske menighet i 1920 med Erik Fjeld som arkitekt og dekoratør. Synagogen var inspirert av den store synagogen i Frankfurt am Main, og resultatet viser at den lille menigheten ikke sparte på noe for å skape et praktfullt bygg.
Bygningen ble brukt som synagoge fra 1921 til 1942 da jødene ble samlet inn og sendt i døden. 19 av de totalt 28 jødene som bodde i gården, hvorav mange var barn, ble deportert og drept i Auschwitz. Det var herfra det ble arrestert flest jøder på ett og samme sted i Norge. Hvert av de 19 ofrene har fått sin snublesten på fortauet rett utenfor.
I dag skjendes deres minne på nytt. Det hersker liten tvil at det finnes krefter i samfunnet som nærer hat mot jøder, levende såvel som døde. Hva skal til for at politikerne våkner og innser alvoret i den prekære antisemittismen vi uskyldig blir utsatt for her til lands?
Når antisemittismen nå har nådd høyder vi jøder aldri tidligere har opplevd, bør beskyttelsen av jødiske minnesmerker vurderes på nytt. Dette kan gjøres ved blant annet å implementere Norges lov mot hatkriminalitet slik at den kan de facto også gjelde dem som har jøder som sitt mål.
Her kan vi blant annet nevne Oslos Byråds beslutning om at det skal fremmes en ny handlingsplan «Ord betyr noe» mot hat, fordommer og diskriminering for en ny planperiode 2026–2030. Er Byrådet modig nok til å sørge for at antisemittismen blir på alvor håndtert i planen?
Vi opplever stadig hets fra dem som drømmer om en verden fri for jøder. Kan vi jøder ikke i det minste bli skånet for at våre navn og vårt minne blir tråkket på?
Hvert menneske har et navn
I forbindelse med snublestenene er det betydningsfullt å nevne et viktig dikt av poeten Zelda: «Ethvert menneske har et navn». Diktet ble utgitt i 1974 og ga navn til Yad Vashem-stiftelsens minneprosjekt «Every Man Has a Name». Det blir resitert på nasjonale høytider og minnedager i staten Israel, inkludert under leseseremonien for navnene til dem som omkom i Holocaust.
Året etter utgivelsen ble diktet tonesatt av Hanan Yuval, og først fremført av Hava Albersten på albumet hennes Kmo Tzemach Bar (som en vill blomst, 1975). Lenken til denne legendarisk fremføringen er gitt her.
Ethvert menneske har et navn
Ethvert menneske har et navn
gitt av Gud og av dets foreldre.
Ethvert menneske får et navn
av sin kropp, sitt smil, sitt stoff.
Ethvert menneske får et navn
av fjellene rundt ham, av veggene som omslutter ham.
Ethvert menneske får et navn
av stjernene over seg og av naboene ved hans side.
Ethvert menneske får et navn
av sine feiltrinn og av sitt dypeste begjær.
Ethvert menneske får et navn
av dem som hater ham, og av den kjærlighet han gir.
Ethvert menneske får et navn
av sine høytider og av sitt arbeid.
Ethvert menneske får et navn
av årstidene som former ham, og av blindheten han bærer.
Ethvert menneske får et navn
av havet som omgir ham –
og av døden som til slutt gir ham et siste navn.
(Zelda, 1974)
Den grunnleggende strukturen i diktet er en dialog med de jødiske vismenns Midrash, hvor følgende formidles:
«Det finnes tre navn som gis til et menneske: Ett som dets far og mor gir det, ett som omverdenen gir det, og ett som det erverver seg selv. Best av alle disse er det navnet mennesket selv erverver seg.»
Å «erverve seg » refererer til det navnet eller omdømmet man oppnår gjennom egne gjerninger. Dette perspektivet kan overføres til våre politiske beslutningstakere som en oppfordring til å erverve seg et navn som vil stå seg i fremtiden – spesielt med tanke på kampen mot antisemittisme og sikringen av en rettferdig og likeverdig behandling av jøder på linje med andre medmennesker.
