– Jo mer Israel lykkes i sin kamp mot islamistisk blind terror, jo mer antisemittisme og politisk kamp kommer det fra Vesten med dens islamistiske venner.
Vi trodde at vi hadde sett det meste, men gang på gang får vi grunn til å undres over noen norske politikeres manglende moralske kompass. Vi ble rystet da daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt i januar 2022 brukte betydelige, offentlige midler på å fly Taliban-terrorister til Norge for «diplomatiske» samtaler. Men hun var ikke den første som så på terrorister som samarbeidspartnere. Allerede i 2011 påstod Ine Eriksen Søreide – utrolig nok – at Det muslimske brorskapet var ingen ekstrem islamistisk bevegelse, men snarere en viktig aktør i regionen! Og Jonas Gahr Støre hadde besvær med å kalle Hamas for en terrororganisasjon. I grell motsetning til dette ble det ikke-voldelige frihetssymbolet Dalai Lama nektet mottagelse på Stortinget i 2014 i «konservative» Erna Solbergs statsministertid.
Vi trodde at vi hadde sett det meste, men så kom UD og frarådet kongen å kondolere Israel etter oktobermassakren, det mest bestialske massemord på jøder siden Holocaust. En annen overraskelse, blant flere fra det samme UD, var at terroristen og holocaustfornekteren Mahmoud Abbas og representant for det iranske terrorregimet ble beæret med invitasjon til Kongens bord. Begge har som kjent som politisk og religiøst mål å utføre et nytt Holocaust på jødene. Hva har terrorister ved kongens bord å gjøre?
De enorme beløpene som Norge i årenes løp har kanalisert til ulike organisasjoner under eksempelvis dekke av humanitær bistand – for ikke å glemme bevilgninger på om lag 700 millioner kroner til regimet i Iran og bistand til andre regimer – kan tilsi at vi lever i et land der en del politikere fremviser en helt ukritisk holdning til krefter som benytter terror som virkemiddel.
Dette danner bakteppet for den påfallende tausheten fra Stortinget også vedrørende NTNU-professor Bassam Husseins uttalelser. Bortsett fra to representanter forble de resterende på Stortinget så å si stumme. Er det da overraskende at NTNU velger ikke å reagere på glorifisering av massakre på uskyldige medmennesker, fremfor å ivareta universitetets moralske forpliktelse og dermed også tryggheten til egne jødiske studenter og ansatte?
Det er i dette perspektivet man må bedømme politikken til utenriksminister Espen Barth Eide, som Israel har erklært persona non grata. Tirsdag 12. mai reiste statssekretær Andreas Kravik til et av verdens mest brutale terrorregimer, Iran, noe som er vanskelig å oppfatte annerledes enn en støtteerklæring til regimet som har utryddelse av Israel og resten av verdens jøder som fremstemål. Han burde ha avstått – om bare av respekt for de titusener av demonstranter som regimet myrdet i løpet av noen få dager i januar år. Heller ikke den iranske terrorvirksomheten rettet mot jøder og iranske flyktninger i Vesten var noe hinder for å besøke undertrykkerne. Hva hadde Kravik egentlig i Iran å gjøre?
Han burde i stedet ha reist til Israel for å vise solidaritet med jødene i deres skjebnetid. Han burde ha oppsøkt det jødiske miljøet i London, som daglig er utsatt for trusler og angrep fra blant annet Iran-finansierte terroraktører. Han burde i det minste ha besøkt NTNU for å støtte jødiske studenter og ansatte som lever i frykt for hva de kan bli utsatt for av folk med tilsvarende tankegods som Bassam Hussein.
Utover Barth Eides patetiske forsøk på å få litt oppmerksomhet, virker det her som han mangler evne til å skille mellom rett og galt. Ingen må tro at det iranske regimet vil unnlate å utnytte Andreas Kraviks besøk i sin propaganda, eller at dagens og en fremtidig amerikansk administrasjon ikke vil merke seg hvordan norsk utenrikspolitikk utøves til skade for USAs politikk.
Den evige kampen mot jødene
Det er vanskelig å finne rasjonelle argumenter for den antisemittismen og de vedvarende forsøkene på å delegitimere staten Israel. Det samme kan vi si om det evige forsøket på å utrydde jødene i Israel og se bort fra deres historiske tilhørighet i et landområde som ingen andre har legitime krav på. Vi klarer ikke å finne noen logikk i en vestlig Midtøsten-politikk som alle vet er basert på en KGB-oppfunnet løgn, om en stat som aldri har eksistert og et nyoppfunnet «palestinsk» folk som aldri har hatt noen historie i Israel eller er nevnt i historiske kilder.
Det eksisterer en bred forståelse for behovet for humanitær bistand til sivilbefolkningen i Gaza. Det er ingen motsetning mellom å anerkjenne staten Israels rett til eksistens og sikkerhet, og samtidig utvise dyp bekymring for den humanitære situasjonen i området. Men når aktører som engasjerer seg sterkt i denne konflikten, i liten grad adresserer massedrap i Sudan, undertrykkelsen av kurdere i Tyrkia, eller situasjonen i Tibet, kan det imidlertid reises spørsmål ved om motivasjonen primært er humanitær, eller om engasjementet inngår i en målrettet politisk kritikk av Israel.
Vi begriper ikke historieforfalskningen, som anklager jødene for nettopp det som islamistene faktisk gjør mot dem. Mens store deler av Israel er overtatt av arabere er det Israel som er anklaget for okkupasjon. Mens det var islamistene som utførte massakren på israelere, er det jødene som blir anklaget for folkemord. Mens islamistene voldtok kvinner, menn og barn, er det jødene som blir anklaget for det. Hvor går grensene for galskapen?
Jo mer Israel lykkes i sin kamp mot islamistisk blind terror, jo mer antisemittisme og politisk kamp kommer det fra Vesten med dens islamistiske venner. Men sannheten vil omsider tvinge seg frem i lyset. slik den alltid gjør tross lang tids urett. Det disse politikerne og deres medier en dag vil måtte stå til ansvar for, er ikke bare uretten mot Israel og den antisemittismen som vi jøder i Vesten er utsatt for, men like fullt hvordan denne politikken truer deres egne lands sikkerhet og hva den koster deres egen befolkning.
EUs kamp er mot Israel, ikke mot Iran
Mens Israel kjemper mot islamistisk terror på flere fronter og Iran insisterer på å få seg atombomber, velger EU å forholde seg til absurde anklager om at jødiske bosettere i Judea og Samaria bedriver organisert terror mot den arabiske befolkningen. Mandag forrige uken ble en mørk dag for forholdet mellom Israel og EU, da utenriksministrene ble enige om å innføre sanksjoner mot dem de kaller «bosetningsaktivister» i Israel. I mange måneder klarte Ungarn, under ledelse av Viktor Orbán, å stoppe europeiske sanksjoner mot jødene i Judea og Samaria. Nå er dét hinderet borte.
Utenriksminister Gideon Sa’ar reagerte skarpt på beslutningen og avviste EUs forsøk på å diktere politiske posisjoner gjennom sanksjoner mot israelske borgere:
«Israel avviser bestemt beslutningen om å innføre sanksjoner mot israelske borgere og organisasjoner. EU har valgt, på en vilkårlig og politisk måte, å innføre sanksjoner mot israelske borgere og enheter på grunn av deres politiske synspunkter og uten grunnlag. Like opprørende er den uakseptable sammenligningen EU har valgt å gjøre mellom israelske borgere og Hamas-terrorister. Dette er en fullstendig forvrengt moralsk ekvivalens.
Israel har stått, står og vil fortsette å stå for jødenes rett til å bosette seg i hjertet av vårt hjemland. Ingen andre folk i verden har en så dokumentert og langvarig rett til sitt land som det jødiske folket har til Israels land. Dette er en moralsk og historisk rett som også er anerkjent av folkeretten, og ingen aktør kan ta den fra det jødiske folket. Forsøket på å påtvinge politiske synspunkter gjennom sanksjoner er uakseptabelt og vil ikke lykkes.»
Man reproduserer i dag løgner om Israel som om de var etablerte fakta, bare fordi PLO, Hamas eller Iran har satt dem i omløp. At enkelthendelser kan forekomme, er det ingen som bestrider, men slike tilfeller håndteres av israelske myndigheter med jernhånd. Å ignorere den omfattende terroren jøder daglig blir utsatt for, og den reelle eksistensielle faren fra Iran, er prinsipielt sammenlignbart med å ignorere nazistenes forbrytelser under Holocaust for heller å fokusere på angivelige enkelttilfeller av jødiske angrep på sivile tyskere, noe vi like lite har bevis for at har funnet sted.
EU-beslutningen markerer et nytt lavmål i internasjonalt diplomati. Bruken av sanksjoner rettet mot personer, opprinnelig ment for diktatorer og krigsforbrytere, mot israelere i Judea og Samaria viser bare hvor langt er EU villig å gå for å tilfredsstille bødlene og deres venner. Med dette har EU med Norge på slep vist at de gang på gang velger å stå på feil side av historien.
