Vestens unnfallenhet overfor antisemittisk terror

Iranske demonstranter har igjen gjort det mulig å få se Israels flagg i gatene verden over. Her i en demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden, London, 9. mars 2026. Bilde: Skjermdump: NewsX World.

 

 

– Israel har nådd et punkt hvor det er «nå eller aldri».  …  Mens israelerne kjemper for livet, kjemper islamistene for døden.  For dem er døden et religiøst mål i seg selv, og sivile uansett side, har hverken rett til eller krav på beskyttelse.

 

 

Det omfattende israelske angrepet på både Iran og Hizbollah vitner om et markant skifte i Israels syn på statens eksistensielle trusler.  Over 100 år med arabisk og islamsk terror har vist at målet alltid har vært å utrydde jødene, om enn under stadig skiftende påskudd.  Hebron-massakren i 1929 ble utført av arabere som på det tidspunktet ennå ikke hadde antatt en «palestinsk identitet»; og det var heller ingen «okkupasjon».  Det var jødenes naboer som en fredagskveld angrep sine jødiske venner, på like bestialsk vis som under oktobermassakren i 2023.  De få som våget å beskytte sine naboer, ble selv myrdet eller forsøkt drept av mobben.

Det måtte til en massakre som den i oktober før Israel og Benjamin Netanyahu endelig innså at Oslo-avtalene bare var et av mange forsøk på å tilintetgjøre den israelske staten – prosesser han selv i sin tid var med på å støtte.  Bak Oslo-avtalene sto ikke bare Norge med betydelige midler, men også mange andre land med «freds» intensjoner.  Håpet må ha vært at et oppdelt Israel etterhvert endelig kunne bli stille, ja «forsvinne» i stillhet på samme måte som kristne, yazidier og andre minoriteter har «forsvunnet» fra Midtøsten.

Nå eller aldri

Israel har nådd et punkt hvor det er «nå eller aldri».  Omfanget av dagens krig tyder på at Israel ikke akter å stanse før de er sikre på at Iran og de iranskstøttede styrkene, Hizbollah og Hamas, ikke lenger utgjør en militær trussel.

Terrorregimet i Iran som Norge har støttet med om lag 700 millioner bistandskroner og dets stedfortredere, som Hamas i Gaza og Hizbollah i Libanon, utviser ingen omsorg for egen sivilbefolkning.  Mens israelerne kjemper for livet, kjemper islamistene for døden.  For dem er døden et religiøst mål i seg selv, og sivile uansett side, har hverken rett til eller krav på beskyttelse.

IDF er den eneste hæren i verden som advarer sivile om planlagte angrep mot terrorister, til tross for at dette i mange tilfeller avslører IDFs mål og gir terroristene tid til å flykte.  Likevel betaler alltid uskyldige sivile på begge sider en høy pris, noe som misbrukes av både islamister og Vesten i deres kamp mot Israel.

En israelsk seier vil kunne trygge jødiske liv, ikke bare i Israel, men også globalt.  En annen dramatisk endring etter krigen kan være et Midtøsten med mindre terror.  Det kan få historiske ringvirkninger som strekker seg langt utover dagens utfordringer med høye energipriser.  Allerede nå uttrykker israelere og eksiliranere håp om ekte fred og et fremtidig Midtøsten som er attraktivt å bo i.  Over hele verden har iranere demonstrert med både iranske og israelske flagg.  De takker både USA og Israel for kampen mot et regime som, ifølge rapporter, drepte titusenvis av demonstranter bare i januar i år.  Det er blitt skrevet flere takkesanger til Bibi Joon (‘kjære Bibi’ på persisk).  Også Trump blir takket i de demonstrasjonene.

Terror mot vestlige jøder

Mens Israel kjemper for sin eksistens mot terrorregimet Iran og dets forlengede arm, Hizbollah, som begge daglig opplever nederlag, har regimet bestemt seg for å utnytte velviljen de møter i Vesten, til å opprette en ny terrororganisasjon, Harakat Ashab al-Yamin al-Islamia, som har til mål å myrde jøder i Vesten.

Hittil har denne terrorgruppen tatt på seg ansvaret for terroraksjonene i Belgia, Amsterdam og Rotterdam mellom 9. og 14. mars.  Den tok også på seg ansvaret for en angivelig terroraksjon mot en jødisk menighet i Hellas, uten at det foreligger bevis for at en slik terrorhandling faktisk fant sted.

Terrorangrepet i Michigan ble utført av terroristen Ayman Muhammad Ghazali – født i Libanon og bror av en høytstående Hizbollah-kommandant som ble eliminert uken før.  Ghazali kjørte en pickup inn i dørene til Temple Israel-synagogen i West Bloomfield, bevæpnet med rifle og utstyrt med eksplosiver og fyrverkeri.  Hadde ikke sikkerhetsvaktene på stedet reagert så umiddelbart, kunne terroristen ha drept eller skadet de 140 barna som befant seg i bygningen, sammen med barnehagens ansatte.  Likevel fikk disse barna lite oppmerksomhet her i Norge, slik det nesten alltid er når ofrene for islamistisk terror er jødiske.

Disse tilfellene, og mange flere både i nyere tid og opp gjennom historien, beviser at islamistenes mål er å utrydde det jødiske folk uansett hvor de befinner seg.  Norges positive holdning til terrorister, gjør oss norske jøder mer utsatt for terror.  Vi har en barnehage som er bevoktet døgnet rundt, slik tilfellet også var i Michigan.  Men det vi savner, er en reell og modig diskusjon om hvorfor det er nødvendig at norsk politi beskytter disse barna mot islamister.

Jøder som bor i Norge og ellers i Vesten, kan selvsagt ikke anklages for Israels handlinger.  Denne formen for kollektiv anklage som Iran og andre islamister praktiserer mot verdens jøder, er antisemittisk ifølge den bredt aksepterte definisjonen av antisemittisme fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA).  Men må vi virkelig vente til det finner sted en morderisk terroraksjon som den ved Bondi Beach i Australia, før politikerne våre våkner?  Drapet på jøder i Australia skjedde ikke i et vakuum, men i et samfunn med politikere som lefler med terror og utvisker grensene mellom antisemittisk terror og kunnskapsløs uenighet om hvem som var først i Israel; jødene eller araberne.  Det er samme budskap våre politikere formidler i vårt samfunn når de sitter ved kongens bord sammen med terrorister som har blod på hendene.

J7-gruppen henger bjellen på riktig katt

J7 (arbeidsgruppe mot antisemittisme) representerer jødiske diasporasamfunn i Argentina, Australia, Canada, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA.  Gruppens siste møte med FN-diplomater fant sted ved hovedkvarteret til ADL (Anti-Defamation League) i New York 18. mars 2026.  Møtet ble arrangert som følge av en rekke bombeeksplosjoner i Europa og skyteangrep i Canada og USA, og som viste at verdens jøder er i konstant og umiddelbar fare.  J7-lederne kom med følgende felles uttalelse:

«Vi hilser velkommen muligheten til å møte FNs faste representanter for en åpen diskusjon om den voksende krisen knyttet til global antisemittisme.  Vårt budskap er klart: Våre regjeringer og FN må gjøre mer – raskt og målbart – for å bekjempe antisemittismen og den anti-israelske slagsiden som altfor ofte gir næring til og legitimerer den.

Vi oppfordrer de faste representantene til å sørge for at FN-tjenestemenn og mandatinnehavere stilles til reelt ansvar for antisemittisk oppførsel, retorikk og fordommer.  Vi krever også tiltak for å sikre at FNs ressurser ikke støtter eller legitimerer ekstremisme, terrorisme eller antisemittisme.  Dette gjelder blant annet FN-produsert undervisningsmateriell og FN-støtte til programmer og kampanjer som fremmer anti-israelsk boikott.

Våre lokalsamfunn befinner seg midt i en krise av global antisemittisme, med angrep på synagoger i Nord-Amerika og Europa bare den siste uken. […]  Antisemittismen globaliseres gjennom smitteeffekter, koordinerte kampanjer og statlige aktører som Den islamske republikken Iran.  De internasjonaliserer bevisst hat, ekstremisme og terrorisme, spesielt rettet mot jødiske lokalsamfunn.  Det iranske regimet har faktisk allerede hatt våre lokalsamfunn som mål – fra AMIA-bombingen i Buenos Aires i 1994, til angrepet på Adass Israel-synagogen i Melbourne, Australia, så sent som i desember 2024.  […]   «

Holdningen til terror mot jøder

Hamas-massakren 7. oktober har utløst en skremmende bølge av antisemittisme og terror mot jøder verden over.  Mens det i muslimske land ikke er noen protest fra såkalte «Palestina-aktivister» å spore, har slike grupper her i Vesten – med støtte fra venstrefascister, media og politisk korrekte politikere – forvandlet samfunnet vårt til et sted der vold og terror hylles helt åpent, mens Israels kamp mot reelle forsøk på utryddelse kritiseres, og antisemittisme ignoreres.  Dette gjøres til og med av akademikere, som den arabiske NTNU-professoren Bassam Hussein, som vi skrev om i forrige leder.

Israels krig i Gaza, nå også mot Iran og Hizbollah, har skapt nye bølger av antisemittisme, vold, trusler og oppvigleri mot jøder i flere land.  Problemet er at vestlige land fortsetter å behandle disse hendelsene som vanlige straffbare handlinger, i stedet for å innse at denne formen for hatkriminalitet rettet mot jøder, faktisk er terror.

Hvis de virkelig ønsker å beskytte oss jøder, må antisemittismen bekjempes på akkurat samme måte som all annen terrorisme.  Det er islamistene og deres støttespillere som må omringes av politiet, ikke jødiske barn og synagoger.

 

 

Støtt SMA