Som forberedelse til den internasjonale minnedagen for Holocaust denne uken, og for å markere 81-årsjubileet for frigjøringen av utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau, publiserte kravstiftelsen (Claims Conference) en oppdatert rapport som skisserer den jødiske Holocaust-overlevende befolkningens status over hele verden. I følge dataene er det for tiden omtrent 196 600 Holocaust-overlevende i mer enn 90 land, hvorav omtrent 50 % bor i Israel
| Land | Antall gjenlevende | % |
| Israel | 97,600 | 50 |
| USA | 31,000 | 16 |
| Frankrike | 17 300 | 9 |
| Russland | 14,300 | 7 |
| Tyskland | 10,700 | 5 |
| Ukraina | 5,200 | 3 |
| Canada | 4,800 | 2 |
| Ungarn | 2,800 | 1 |
| Australia | 2,000 | 1 |
| Belarus | 1,600 | 1 |
Nesten samtlige gjenlevende Holocaust-overlevende – omtrent 97% – var selv barn under andre verdenskrig; de var født fra 1928 og fremover. Majoriteten av de overlevende er kvinner, faktisk omtrent 62%, sammenlignet med bare 38% menn. Gjennomsnittsalderen for Holocaust-overlevende er for tiden 87 år, i aldersintervallet 79 til over 100. Litt over 1% av de overlevende er 100 år eller eldre, og omtrent 30% er 90 år eller eldre.
Den internasjonale Holocaust-dagen
Den internasjonale Holocaust-dagen, som årlig markeres 27. januar (dagen for frigjøringen av dødsleiren Auschwitz-Birkenau), ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2005 og var opprinnelig ment å motivere et universelt valgspråk «aldri igjen». Forsamlingen valgte datoen 27. januar fordi det var på denne dagen Den røde armé i 1945 inntok Auschwitz, leiren som mest av alt symboliserer forsøket på total utryddelse av det jødiske folk.
Dagen ble enstemmig etablert av FN, etter at flere land, Tyskland og Storbritannia inkludert, allerede hadde markert den. Hensikten med dagen skulle være å minnes de seks millioner jøder og andre minoritetsgrupper som ble myrdet under Holocaust. Resolusjonen slo fast at «Holocaust, der en tredjedel av det jødiske folk ble utryddet, for alltid skal tjene som en advarsel til alle verdens folk om faren for unødvendig hat, rasisme og fordommer.»
Resolusjonen oppfordrer videre alle FNs medlemsland til å utvikle læreplaner basert på lærdommene fra Holocaust for å påvirke fremtidige generasjoner og dermed forhindre forbrytelser av denne typen i fremtiden. Den slår også fast at FN avviser ethvert forsøk på å benekte, helt eller delvis, at Holocaust virkelig fant sted, og fordømmer enhver manifestasjon av intoleranse, rasisme og vold mot grupper basert på etniske eller religiøse motiver.
Israels uavhengighetserklæring
Etter Holocaust ble det fort klart at hverken FN som sådan eller alle medlemslandene levde opp til resolusjonens innhold. Jødene var likevel ikke ønsket i Europa. Noen ble myrdet av mobben i det de kom ut av konsentrasjonsleirene slik det hendte i Polen og andre steder. I andre land, som Norge, ble jødenes hus og eiendommer tvangssolgt til inntekt for staten.
Staten Israel som er uløselig knyttet til jødenes eksistens, ble det eneste stedet en jøde kunne være trygg. I 1948 ble Israels uavhengighet erklært. For Israel er et eldgammelt folk og et eldgammelt land. Okkupasjon og fordrivelse har martret folket, men etter sionistenes målbevisste arbeid for å reetablere landet, og ved historiens såkalte lunefullhet, ble det enighet om å gi jødene en forholdsmessig liten del av det opprinnelige Israel. Men selv der fikk de ikke være i fred.
Vi markerer altså den 81. minnedagen ikke bare for Holocaust, denne bekmørke perioden i menneskehetens historie. Vi markerer i tillegg forfølgelsen av jødene fra Holocaust til dags dato, utført med bakgrunn i en kynisk og falsk påstand om en okkupasjon som aldri har funnet sted fordi det aldri var noen stat «Palestina» der, bebodd av det ikke eksisterende folket «palestinerne» som KGB fant opp. Denne forfølgelsen er en fortsettelse av århundrer med pogromer og forfølgelse av jøder, og med oktobermassakren som et av de største forsøk på utryddelse siden Holocaust. Råskapen i kampen mot Israel mangler sidestykke i historien.
FNs kamp mot Israel
Inntil oktobermassakren trodde vi at Holocaust skulle forbli det siste utryddelsesforsøket på jødene. Vi trodde etablering av FN og internasjonale domstoler, etterfulgt av Israels uavhengighetserklæring skulle sette en stopper for den evige forfølgelsen av det jødiske folk og at de omsider kunne få leve i en bitteliten del av sitt opprinnelige fedreland – og med forsvarbare grenser.
Med årene har FN blitt noe helt annet enn hva det opprinnelig var. FNs antisemittisme nådde sitt høydepunkt i 1975 da sionisme, som er et synonym til Israelisme (Sion = Israel), den nasjonale frigjøringsbevegelsen til et folk som gjenvinner verdighet i sitt gamle hjemland, ble erklært for rasisme. Det skjedde i resolusjon 3379 som ble vedtatt av FNs generalforsamling 10. november 1975: «Bestemmer at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering» med 72 stemmer for og 35 stemmer mot, mens 32 avstod fra å stemme.
FN og de internasjonale domstolene som ble etablert som verktøy mot nazistisk tankegods, står i dag på feil side. Med overlegg forvrenger de definisjonen av folkemord for å kunne beskylde staten Israel og det jødiske folk for det. Bildene fra 7. oktober gjenspeiler Holocausts grusomheter, og understreker at antisemittisme fortsatt eksisterer og ernæres fra høyeste hold, at den vokser seg sterkere og tar nye groteske former. Oktobermassakren har atter en gang vist oss at antisemittisme og barbarisme på nytt er blitt stuerene hos mange.
Kampen mot rasisme åpnet døren for antisemittisme
FN åpnet døren til antisemittisme for alvor allerede på 1960-tallet, i forbindelse med at FNs generalforsamling i 1963 erklærte «avskaffelse av alle former for rasediskriminering». Her dukket problemet opp med at den utbredte antisemittismen i den muslimske verden kunne rammes av denne definisjonen. FNs menneskerettighetskomité (som ble til FNs menneskerettighetsråd i 2006) aksepterte kravet fra Russland om å inkludere en klausul som også fordømte sionisme og nazisme, noe som til slutt mislyktes. Traktaten ble endelig vedtatt i desember 1965 og undertegnet i mars 1966.
Samtidig oppfant KGB «det palestinske folk», myten om en «palestinsk stat» som aldri i historien har eksistert, og var med på å etablere PLO slik at de arabiske statene kunne bedrive ikke-statlig terror mot Israel, noe som ikke er dekket av Folkeretten, da denne handler om forhold mellom stater. Israels suverene seire mot de arabiske landene som brukte russiske våpen, satte Russland i et svært dårlig lys. Deres tap både i 1967 og 1973 ble et gnagsår Russland aldri har klart å kvitte seg med. Resultatet av dette var resolusjon 3151 i FNs generalforsamling som koblet sionisme til rasisme og apartheid.
Resolusjon 3379 av 1975 og dens antisemittiske frukter
I 1975 klarte Russland og den muslimske blokken å tvinge igjennom sionisme = rasisme-resolusjonen som er basert på tekst fra PLOs charter (artikkel 22) og som KGB var med på å formulere:
«Sionismen er en politisk bevegelse, organisk knyttet til verdensimperialismen og fiendtlig innstilt til alle frigjørings- og fremskrittsbevegelser i verden. Den er en rasistisk, fanatisk bevegelse i sin natur, aggressiv og ekspansjonistisk – nybyggerholdning i sine målsetninger, og fascistisk i sine virkemidler …»
Med denne resolusjonen åpnet FN de facto dørene for PLO som senere fikk status som observatør i FN. Her har FN formelt ønsket en blodig terrororganisasjon velkommen og formelt erklært jødene og jødedommen som menneskehetens fiender.
Forsøket på kaste Israel ut av FN for å rydde plass til PLO ble omsider hindret av USA, men det stoppet ikke den sovjetisk-arabiske planen om å få lukket Israel ut fra verdenssamfunnet. Antisemittisme-resolusjon 3379 ble vedtatt den 10. november 1975:
«Med henvisning til resolusjonen … fastslår (vi) at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering.»
Kort tid etter ble det gjort flere forsøk på å omgjøre resolusjonen, men uten hell. Dessuten ratifiserte ulike FN-institusjoner og konferanser den gjentatte ganger i de påfølgende årene. Denne resolusjon gjorde staten Israel til et nasjonalt hatobjekt og var starten på den islamistiske-radikale-antisemittiske bevegelsen i ulike akademiske fora i Vesten, USA inkludert.
Det tok 16 år (16. desember 1991) å få resolusjonen omgjort, men skaden var skjedd. Det var ikke før slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens fall, at det israelsk-amerikanske samarbeidet under president George H.W. Bushs regime førte til at FNs generalforsamling opphevet resolusjonen.
Dagens tsunami av eksplosivt jødehat etter oktobermassakren vokste ikke ut av ingenting. Det er blant annet et direkte resultat av FNs unnfallenhet ovenfor islamistene og deres radikale og sovjetiske venner.
De som i dag uttrykker sorg over de myrdede jøder under Holocaust, må først og fremst adressere de ansvarlige for dagens jødehat – som kan føre til et nytt Holocaust den dagen islamistene og deres radikale politisk korrekte venner får det slik de vil. Vi må ikke sove.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu taler til den andre internasjonale konferansen om bekjempelse av antisemittisme, 27.1.2026, Jerusalem, Israel.
