Torsdag denne uken brøt en gruppe palestinaaktivister seg inn under en konsert i Paris med Det israelske filharmoniske orkesteret. De kastet fakler inn i salen og skrek vilt. Musikerne fullførte konserten tross truslene og publikum gikk hjem med to kontrasterende opplevelser: et sivilisert israelsk orkester mot en manifestasjon av voldelig islamistisk barbari. Disse to kulturene representerer valget Vesten må ta daglig. Bak barbarene står i tillegg til våre egne medier og politikere, mektige stater som Iran og Qatar som med sine langsiktige planer og store penger klarer å forvirre Vestens evne til å skjelne mellom rett og galt.
Terrorstaten Qatar
Denne uken har The Guardian avslørt at terrorstaten Qatar finansierte en hemmelig operasjon av private spionasjeselskaper mot av en av kvinnene som anklaget Karim Khan for seksuelle forbrytelser. Han var da aktor ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, og ble permittert i mai 2025 mens FN startet etterforskning av anklagene mot ham.
Islamisten Karim Khan var den som utstedte arrestordrene mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i mai 2024, og nå prøver Qatar å sverte kvinnen for angivelig å være israelsk agent! Operasjonen ble ledet av det London-baserte konsulentfirmaet Highgate. Sammen med et annet spionasjefirma, Elicius Intelligence, forsøkte Highgate å påvise en forbindelse mellom Israel og klageren mot Khan, dog uten å lykkes. Operasjonen var også rettet mot andre tjenestemenn ved den internasjonale domstolen som var involvert i håndteringen av klager mot Khan.
ADLs Mamdani Monitor
Der man finner antisemittiske islamister må man også følge det qatarske og iranske pengesporet. Selv mor til islamisten og BDS mannen Zohran Mamdani, nyvalgt ordfører av New York City, var solid finansiert av Qatar.
Anti-Defamation League (ADL) kunngjorde 5 november lanseringen av «Mamdani Monitor». Målet med denne er å spore og overvåke politikk og personellutnevnelser i den nye Mamdani-administrasjonen og beskytte jødiske innbyggere i byen i en periode med antisemittisme som byen New York aldri før har sett maken til. ADLs administrerende nasjonale direktør, Jonathan Greenblatt, oppsummerte saken slik:
«Den påtroppende ordføreren Mamdani har fremmet antisemittiske fortellinger, knyttet til individer som har en historie med antisemittisme, og har fremvist en intens fiendtlighet mot den jødiske staten som strider mot synspunktene til det overveldende flertallet av jødiske New Yorkere. Vi er dypt bekymret for at disse individene og prinsippene kommer til å påvirke hans administrasjon i en tid hvor vi har sporet en freidig bølge av trakassering, hærverk og vold rettet mot jødiske innbyggere og institusjoner de siste årene. … ADLs kjerneformål er å beskytte det jødiske folk, og vi skal være nådeløse og ubøyelige i vårt arbeid for å sikre alle jødiske New Yorkeres trygghet.»
Dette gjelder altså den samme Mamdani som NRK tirsdag hyllet samtidig som de benyttet anledningen til å demonisere Israel. ADL har selvsagt i likhet med mange andre overhode ingen problemer med at Mamdani er muslim. Mamdani legger ikke skjul på sin krasse omtale av Israel, som han kaller en apartheidstat og anklager for folkemord og nekter å ta avstand fra oktobermassakren. Han truer med å arrestere den israelske statsministeren om han kommer til byen. Alt dette samtidig som han later som om han ikke er antisemitt, og til og med fordømmer antisemittisme i noen av talene sine.
Irans strategiske kamp mot Vesten og jødene
En rapport på 85 sider med tittelen: «Infiltrasjonen av Frankrike fra Den islamske republikken Iran – Spioner, påvirkningsagenter og kjeltringer: Kaosmekanikk» som er sendt inn til det franske parlamentet og innenriksministeren av det uavhengige franske forskningssenteret «Frankrike 2050», beskriver Irans strategi som har pågått i flere tiår, fra ambassader og akademia til politikk og media – med mål om å forme bevisstheten og påvirke beslutningsprosesser i Frankrike og å undergrave demokratiske regimer innenfra. Alt som en integrert del av Irans globale jihadistiske konsept:
Ifølge rapporten opererer Al-Quds-enheten i Frankrike gjennom åtte ulike grener: infiltrasjon, etterretning, diplomatisk koordinering, kontroll av diasporaen og ideologisk innflytelse, økonomisk krigføring, kyberkrigføring og terrorisme. En av rapportens viktigste konklusjoner er at Iran bruker Palestina-spørsmålet som et middel for politisk infiltrasjon og til å undergrave offentlig orden. Gjennom bånd til Folkefronten for frigjøring av Palestina og ekstreme venstreorienterte bevegelser i Frankrike, prøver Teheran å «utnytte det palestinske flagget til å skape uro og utøve diplomatisk press på Israel og Vesten … Det palestinske flagget har blitt et verktøy i Teherans hender – ikke som solidaritetsflagg, men som et middel til å undergrave offentlig ro og orden.»
Rapporten tar også opp båndene til offentlige personer tilknyttet det radikale venstreorienterte partiet France Rebellious. Rapporten anbefaler at den franske regjeringen styrker sikkerheten rundt «sensitive samfunn», kartlegger iranske frontorganisasjoner og finansieringskilder, fremmer EUs utpeking av Revolusjonsgarden som terrororganisasjon, vedtar lov om åpenhet om utenlandsk innflytelse og styrker enheter mot desinformasjon.
Forfatterne understreker at selv om rapporten omhandler Frankrike, har den implikasjoner utover landets grenser – og advarer om en bred iransk trussel mot hele Europa som Teheran ser på som en «sentral arena for eksport av den muslimske revolusjonen.»
Vi savner en tilsvarende rapport om terrorstaten Qatar som dessverre fremdeles beskyttes av USA på tvers av all politisk fornuft.
Det er ingen grunn til å tro at situasjonen i Norge skiller seg ut. Både Iran, Qatar og andre islamistiske bevegelser vet hvordan de skal utnytte Vestens inngrodde tånegl, venstresiden og folkets grådighet. Det er via venstresiden at en del islamister iført «solidaritets»-maske har infiltrert en del politiske verv og maktposisjoner. Mamdani og Karim Khan er to sider av samme mynt. Fredelige muslimer mangler som regel støtte fra både venstresiden, Iran og Qatar.
Resultatet av islamistenes stadige økende makt i Vesten er blant annet den voksende vold og antisemittismen som har oss jøder som primære målskiver. Det er en illusjon å tro at dette ender med jødene; hele Vesten er i ferd med å miste sin humanistiske identitet om man ikke setter foten ned for den globale innflytelsen i prosjektene fra Iran og Qatar og deres voldelige islamister med venner som herjer i våre gater.
Det såkalte Antirasistiske senter
Nylig så vi hvordan det såkalte Antirasistisk senter har kommet med en rapport som åpent kritiserer norske medier for ikke å være palestinavennlige nok! Og ikke nok med det, de har også hengt ut en av våre jødiske ledere som de prøver å stemple og bringe til taushet enda Norge fortsatt er et demokratisk land. Angrepene på Erwin Kohn er et angrep på hver av oss norske jøder.
Vi forstår hvorfor rapporten er publisert uten forfatternes navn. Det er tydeligvis ingen som ønsker å vedkjenne seg denne vulgære skremselspropagandaen. For konklusjonen av å lese dette vrøvlet er, at hver og en av oss som ikke støtter Hamas, som ikke feirer oktobermassakren, som fortsatt mener at Israel har rett til å leve og gå i selvforsvar, som fortsatt nekter å akseptere løgnen om et Palestina som aldri har eksistert, som fortsatt vet at folkemord er det islamister utfører i Sudan, ikke den krigen Israel utfører mot Hamas i Gaza og som støtter de sivile på begge sider — alle vi er rasister.
Det er slike ekstremister vi har i det såkalte Antirasistiske senter som prøver å bestemme hva vi skal tenke og mene og hvem som skal kanselleres.
Like kritikkverdig er det faktum at vår statsminister Jonas Gahr Støre og ordfører i Oslo, Anne Lindboe, legitimerer de ekstremistiske organisasjoner som står bak fakkeltoget kommende søndag med LO i førersetet, ved å heller delta i deres såkalte Krystallnatt-markering som misbrukes til fiendtlige anti-sionistisk agenda, enn å delta i DMTs verdige markering i synagogen.
Våre politikere som finansierer og støtter slike ytterliggående organisasjoner, er en del av problemet, ikke bare Iran og Qatar. Deres handlinger motsier deres ord. Det sies at ord kan endre mye, men da må de følges av konkrete handlinger. Man kan ikke si én ting, og så gjøre noe annet.
