Hvor bakvendt Midtøsten-politikken er blitt for den norske regjeringen!
Den stiller alt på hodet, og tror som dikteren at alt kan gå an i bakvendtland.
Atter en gang blir Israel påtvunget en utvekslingsavtale som består i at noen få uskyldige sivile gisler skal kjøpes fri med en horde mordere. Presset for å få gislene løslatt etter mer enn 630 dagers tortur i tunnelene samt frigivelse av likene til dem Hamas har myrdet under tortur, er formidabelt både innad i Israel og sett utenfra. Den jødiske religiøse plikten til å få jøder som ble kidnappet og solgt som slaver frigitt har fulgt det jødiske folk på godt og vondt i over 3500 år. Dette har Israels fiender lært å utnytte maksimalt gang på gang. Det verste eksempelet var utvekslingen av soldaten Gilad Shalit mot 1027 terrorister, noe som mange først nå innser var et alvorlig feilgrep.
Hvorvidt Hamas kommer til å akseptere Trumps forslag er ennå ikke helt klart. De superrike Hamaslederne bor i Qatar og Tyrkia har svært liten innflytelse på planen. Det de undertegner blir ikke nødvendigvis respektert av lederskapet i Gaza. Der har Hamas dessuten mistet en av sine viktigste inntektskilder: den humanitære hjelpen som de siden 2007 har stjålet og selger til den fattige befolkningen, blir nå kanalisert direkte til dem som trenger den.
Norge og resten av Vesten, via FN, kjemper innbitt for å gi Hamas tilbake kontrollen over humanitærhjelpen, men hittil ser det ut at Israel og USA ikke gir etter. I mellomtiden florerer propagandaen om at sivile blir drept i matkøene av Israel. I følge norske medier blir ingen Hamas-terrorister drept i Gaza, bare kvinner og barn. Klare beviser på at det er Hamas selv som dreper sivile i køene, blir ikke formidlet av våre statsfinansierte medier. Retorikken og propagandaen disse aviser formidler mot Israel synes å komme ut av kontroll.
Bortsett fra USA står Israel nesten alene på kravet om at gislene må frigis umiddelbart og betingelsesløst. Om lag 20 av dem er antagelig fortsatt i live, mens om lag 30 er antagelig myrdet i tunnelene. Vi hører ikke om noen konkrete krav til Hamas, hverken fra EU eller fra Norge, som alle påstår at de er opptatt av at folkeretten skal følges i enhver krig.
Interessant nok er det et faktum at jo mer terror islamistiske terrorister begår mot både jøder, Vesten og sine egne befolkninger, jo mer ettergivende opptrer Vesten overfor dem. Støtten skjer på flere måter. Den ene eksempelvis er kanalisering av penger gjennom «humanitær hjelp». En annen er undertrykkelse av egen befolkning som går ubemerket hen, slik det foregår i Gaza. Så er det jødehatet i høyborgen FN, som skaper mye global støy og leder verdens oppmerksomhet bort fra antisemittismen og brutaliteten som utføres av regimene som kontrollerer organisasjonen.
En del norske politikere og venstresiden har valgt en klart antiisraelsk politikk. De støtter terroristene, de nektet Kongen å kondolere Israel for oktobermassakren, de inviterer endog terrorister hit med private fly, de tok imot utenriksministeren i Iran dagen før krigen mellom Israel og Iran brøt ut, de tar imot FNs spesialrapportør Francesca Albanese, en person som åpent har støttet antisemittisme og terrorister gjennom flere år.
Bare tiden vil vise hvor stor andel av bistandsmilliardene som Norges politikere har oversvømmet PLO og Hamas med år ut og år inn uten noen kontroll, er blitt brukt til å bygge nettopp de tunnelene der israelere er blitt torturert og myrdet i over 630 dager. En ting er sikkert: Pengene har ikke gått til de fattige araberne i Gaza, Judea og Samaria.
Det er ikke bare staten som fører en jødefiendtlig utenrikspolitikk. I dag kan både kommuner, universiteter, og diverse organisasjoner og institusjoner utøve selvstendig utenrikspolitikk! Argumentet om «etisk handel» brukes aktivt til å boikotte uten demokratisk legitimitet. Det samme ser vi i resten av Europa og t.o.m. i deler av USA. Hvordan kan en by eller et universitet ha en egen anti-israelsk utenrikspolitikk?
Aggresjonen mot Israel og jødene har endog hardnet etter Israels historiske seier over Iran og dens metastaser i regionen og etter oktobermassakren i 2023. På mindre enn to år har Israel klart å endre maktbalansen i Midtøsten markant til terroristenes ugunst. Allikevel er det Israel som blir stadig mer forhatt og angrepet. På denne måten kjemper Israel ikke bare mot islamistiske forsøk på å utrydde staten og jødene, men også mot Vestens ideologiske krig mot Israel.
Det virker som at jo mer Vesten selv er utsatt for islamistisk terror, jo mer er den tilbøyelig å sluke terroristenes propaganda og støtte dem. Terroren i USA 11. september, togene jihadistene sprengte i Spania i 2004, angrep på Londons undergrunnsbane og busser i 2005, og ISIS som utførte massakrene i Paris i 2015 og 2017, ble tilsynelatende utført av en uidentifisert fiende.
Både Spania, Frankrike og til dels England kan synes å ha mer sympati med terroristene enn med Israel tross terroraksjonene mot deres egne befolkninger. I oktobermassakren deltok over 6000 terrorister og sivile i jihadistenes drapsorgier uten at det skapte noen bølge av motreaksjoner fra Vesten, snarere tvert imot. Jo større nederlag for Hamas og Iran desto mer fiendtlig er Vesten blitt mot Israel. Etter den historiske seieren mot terrorstaten Iran, krevde venstresiden i Norge og i andre vestlige land boikott mot Israel, ikke mot Iran. Kan denne form for irrasjonell atferd forklares med utgangspunkt i Stockholmsyndromet?
Et annet problem Israel står ovenfor, er at stadig flere islamister oppnår makt via ulike verv i vestlige land og misbruker den til sitt private jihad mot Israel. Et skremmende eksempel er Zohran Mamdani som vant det demokratiske primærvalget som ordførerkandidat i byen New York. Mannen som mener at terrorintifada er en god ting og erklærer at han kommer til å arrestere Netanyahu hvis han kommer til New York, vil påtvinge byen en islamistisk utenrikspolitikk som overhode ikke har noe med ordførerverv å gjøre. Hvor farlige slike islamister er, kan kanskje Trumps reaksjon tyde på, i det han truet med å bruke nasjonalgarden hvis noen prøver å arrestere Netanyahu.
I Vesten ble altså hatet mot Israel forsterket til tross for stor enighet om at Iran aldri måtte få atomvåpen. Allikevel reagerte Norges politikere umiddelbart med å anklage Israel for folkerettsbrudd i stedet for å støtte Israel. En av de få som tenkte klart og viste sin anerkjennelse var den tyske kansleren Friedrich Merz som forsvarte Israels angrep på Iran og sa at det var et «skittent arbeid Israel gjør for oss alle».
Venstresidens tanke på «la dere overgi dere og håpe at det vil ende annerledes neste 7. oktober», er ikke lenger noe Israel vil eksperimentere med. På tross av krig på flere fronter, oppnådde Israel en formidabel seier over Iran og dermed også over dens terror-armer i Midtøsten. På tross av krig på flere fronter har dette siste året vært et rekordår for Israels økonomi. Inntektene fra stadig økende handel merkes på børsen i Tel Aviv. Dette skjer mens islamister og deres venstreradikale venner har jobbet hardt for å støtte Iran, berge Hamas, undergrave Israel og boikotte israelske bedrifter og produkter som Norge og Vesten kan ikke klare seg uten. Det blir neppe Israel som kommer til å bli mest skadelidende av denne form for selvdestruktive og kontraproduktive reaksjoner.
