Etter å ha lest teksten til utenriksminister Barth Eides tale 8. april sitter man igjen med flere spørsmål enn svar.  Det var spesielt hans sterke støtte til FN og hans siste kritikk av Israel som vekket vår interesse.

Det er verdt å legge merke til at Barth Eide nevnte FN hele 17 ganger i sin tale!  Dette gjør han, interessant nok, få dager etter at FN på nytt valgte den notoriske jødehateren Francesca Albanese som FNs spesialrapportør for Midtøsten, til tross for protester fra mange demokratiske land (ikke fra Norge!)

Dette gjør han etter at FN valgte Qatar inn som ny leder av FN-kommisjonen for kvinners rettigheter, et organ som skulle fremme kjønnslikestilling og kvinners innflytelse.  Qatar er et land der kvinner ikke en gang kan reise noensteds uten tillatelse fra deres mannlige verge; nå skal de altså ha noe å si om kvinners rettigheter globalt, Norges kvinner inkludert.  Det hører med til saken at Qatar misbruker arbeidsinnvandrere som slaver, undertrykker homofile og finansierer Hamas.

Hvordan er det mulig å overse alt dette og bruke 8. april-talen til å rose FN 17 ganger – uten en eneste kritisk setning om FNs antisemittisme, om FNs terrororganisasjon UNRWA, eller om FNs valg av Qatar?  Dette er jo det samme FN som tidligere også valgte Saudi-Arabia til å lede FNs kvinnerettighetskommisjon.  Er det dette Norge ønsker å bli assosiert med?

Man kan lure på om Barth Eides erklæring, «FN forblir en grunnpilar i utenrikspolitikken og hovedarena for vårt brede internasjonale engasjement», også kan bety aksept for FNs antisemittisme og det udemokratiske bidraget land som Qatar, Saudi-Arabia og Organisasjonen av islamske stater, OIC, gir til denne «grunnpilaren»?

Barth Eide hadde ikke ett ord å si til oss norske jøder på denne viktige dagen.  Det hører med til saken at oktobermassakren ikke ble nevnt.  Det Barth Eide derimot valgte, var å gjenta de samme usanne påstandene om okkupasjon av «Palestina» og om bevisst bombing av sivile – som han meget vel vet Israel ikke bedriver:

«Å okkupere andre land er ulovlig.  Å bevisst bombe sivile er ulovlig.  Enten det foregår i Ukraina, i Palestina eller i Sudan. …  Gaza er en del av Palestina og det palestinske folket har rett til selvbestemmelse i sitt eget land.»

Disse påstandene som Barth Eide stadig gjentar, er blitt hans kjente slagord.  Det er forskjell mellom støtte til etablering av en ny arabisk stat og påstand om at «Palestina» har eksistert og nå er okkupert.  Israel har av realpolitiske grunner gang på gang vært villig til å gi fra seg store landområder i bytte for fred og etablere en ny arabisk stat som nabo.  Dette til tross for at araberne aldri har hatt folkerettslig gyldig krav på eller historisk tilhørighet til noen av disse områdene – og til tross for at et slikt «Palestina»-land som sagt aldri har eksistert.  Likevel har deres ledere gang på gang sagt nei, for målet har alltid vært hele Israel – from the river to the sea – intet mindre.  Barth Eides gamle forslag om en stat med like rettigheter for alle er forøvrig sårt fraværende i talen.

Når det gjelder hans påstand om at Gaza er en del av «Palestina», må vi minne utenriksministeren om innholdet i FN-pakten og i Genève-konvensjonene.  FN-paktens Artikkel 80 slår fast at rettigheter som stater og folk tidligere er tilkjent i medhold av eksisterende folkerettslige avtaler, ikke kan endres av FN-paktens bestemmelser.

Rettsoppgjøret etter første verdenskrig er bindende og kan ikke forandres.  På samme måte som Tyrkia ikke kan ombestemme seg og kreve sitt gamle imperium tilbake, kan ingen ombestemme seg og benekte jødenes rett til alt som er vest for Jordanelven, Judea, Samaria og Gaza inkludert.  Dagens Israel, med Gaza, Judea og Samaria, er garantert i FN-paktens Artikkel 80  som også Norge er forpliktet av.

Påstanden om at Israel okkuperer de nevnte områdene er derfor en fornektelse av FN-paktens Artikkel 80.  Det er de som driver propaganda om «ulovlig okkupasjon» som handler i strid med folkeretten, ikke Israel.  Det jødiske folks hjemland, Israel, har en historie på over 3000 år nettopp i de områdene.  Hva folkeretten angår, har Israel samme rett til å eksistere der som Norge har her.  Som sagt har Israel av realpolitiske grunner gang på gang vært villig til å gi fra seg store landområder til å etablere en ny arabisk stat som nabo, i bytte for fred.  Likevel har deres ledere gang på gang sagt nei.

Utenriksministerens «filosofi» har ingen innvirkning på israelske myndigheters forsvarskamp, som handler om å bevare nasjonens eksistens.  Heler ikke på Hamas og PLO som selv nekter å etablere en «palestinsk» stat og slutte fred med Israel.  Men det bekymrer oss at hans ensidige kritikk av Israel ikke bidrar noe positivt til vårt felles håp om en fredelig løsning på dette.

Også måten Barth Eide omtaler USA i sin tale er langt fra konstruktiv.  Enhver med ørlite kjennskap til blokkdannelsene i FN vil forstå at uten USAs vetorett i denne antisemittiske organisasjonen, ville vår skjebne blitt avgjort av de 56 medlemmene av Organisasjonen av islamske stater, OIC, sammen med deres mer eller mindre faste tilslutning av «alliansefrie stater» fra den tredje verden, og politiske operatører av mer opportunistisk slag i FNs kulisser, som EU-landene og Norge.  Det er denne koalisjonen som årlig sørger for at Israel fordømmes i et tyvetalls ikke-bindende FN-resolusjoner, mens deres egne forbrytelser knapt nevnes.

Alt i alt sitter man igjen med flere ubesvarte spørsmål.  Men for oss som er rammet av jødehat-tsunamien som har flommet over oss etter oktobermassakren, lurer vi først og fremst på:

• Hva gagner det Norge å støtte det globale, antisemittiske organet FN? Det bør nedlegges om man virkelig bryr seg om demokrati og rettferdighet.
• Hva gagner det Norge at utenriksministeren fortsetter med sine useriøse påstander om Israel? Det er ingen grunn for Norge til å nære fiendskap mot Israel, tvert om.

Folk flest forstår at det overhodet ikke er noen motsetning mellom å støtte og vise empati og medfølelse overfor de sivile på Gazastripen, som lider som følge av krigen som Hamas har påført dem, og å vise forståelse for Israels rett til å forsvare seg i sitt eget land.

Ensidig kritikk mot Israel, uten å peke på det ansvar FN og Hamas har, bringer ingen fred.  Det er bare når alle Israels naboer og fiender erkjenner at Israel er kommet for å bli, at konflikten mellom arabere og israelere vil kunne løses på rettferdig vis.  Bør ikke norske politikere forstå dette?

Ellers kan vi atter en gang minne om at tausheten fra Stortinget om den stadig økende toleransen for jødehat i vårt samfunn skremmer oss dypt.