Det går ikke en dag uten at hele Israel og verdens jøder er berørt av Hamas’ bestialitet. I går ble levningene av fire nye gisler returnert fra Gazastripen. Disse er bekreftet å være gislene Itzik Elgarat, Ohad Yahalomi, Shlomo Mantzur og Tsahi Idan. Yahalomi, Idan og Elgarat ble myrdet mens de var i fangenskap i Gaza, mens Mantzur ble drept 7. oktober 2023, og liket hans ble kidnappet og holdt i Gaza.
Sist onsdag da Shiri, Ariel og Kfir Bibas ble gravlagt, stod mange i Israel langs veiene i respekt for moren og hennes to små barn som ble kidnappet levende og kom døde tilbake, brutalt myrdet i Gaza. Familien ba om at begravelsen skulle skje i nærvær kun av nærmeste familie. Derfor var det mange av oss verden over som fulgte med på avstand minutt for minutt i respekt for familien, for Shiri, Ariel og Kfir som ble myrdet utelukkende fordi de var jøder.
Under begravelsen hyllet Yarden Bibas sin kone og sine to små sønner. Så ba han om unnskyldning for at han ikke hadde klart å redde dem fra barbarene. Han bønnfalt sin myrdede kone «våk over meg så jeg ikke synker ned i mørket».
Bildet av moren som omfavner sine to små i et desperat forsøk å beskytte dem fra den arabiske mobben som angrep kibbutz Nir Oz, voldtok, brente og myrdet jøder helt vilkårlig, minner om det verdenskjente bildet av den jødiske gutten som holder hendene over hodet mens SS-Gruppenführer Josef Blösche retter maskingeværet mot ham, et bilde som ble tatt under Warszawa-ghettoens opprør i 1943.
Bildene representerer utviklingen av Vestens manglende forståelse. For de store massene i det frie Vesten i etterkrigstiden har sympatien vært rettet mot den lille og redde jødegutten, mens den brutale nazisten Josef Blösche og alt han stod for var forhatt. Men det varte ikke lenge. Nå er det dagens terrorister som får sympatien, ikke uskyldige barn, ikke en livredd mor.
I FN vil man ikke en gang høre om at Shiri og hennes små barn ble myrdet av arabere i Gaza. Professor Anne Bayefsky og direktør ved Touro Institute on Human Rights and the Holocaust ble avbrutt, og videoen hun begynte å vise under et møte i FNs Menneskerettsråd (en video om skjebnen til Ariel og Kfir Bibas) ble også avbrutt, på grunn av «upassende språk». Norge er blant de mest ivrige landene når det gjelder pengeflommen til FN systemet. Er det mulig at noen av våre politikere ikke ser at støtte til FN er støtte til antisemittisme og jødeforfølgelse?
Til tross for Hamas’ råskap fortsetter mediene sin hets mot Israel. NRK fortalte ikke at Shiri og hennes barn var blitt myrdet på verste vis av Hamas i Gaza. Tvert om prøvde NRK å dekke over Hamas’ brutalitet slik vi skrev om i forrige uke og som vi klaget NRK til PFU for tidligere denne uke. Det samme gjør andre vestlige medier. Denne uken så vi enda noen eksempler på hvordan BBC jobber aktivt for Hamas ved å lage propaganda-programmer og ved å forfalske oversettelsen av hva arabere i Gaza åpenlyst sier.
Dessverre virker det som om jo mer Hamas’ brutale ansikt blir avslørt, jo mindre er forståelsen for hvem som er ofre og hvem som er bødler. Det ties også om de tusener som var utkommandert som levende skjold, og som var ofre for en dobbel krigsforbrytelse. Hamas lot nemlig sine terrorister skjule seg bak sivile levende skjold og derfra rette angrep mot Israel. Likevel er det Israel som blir anklaget for folkemord, ikke Hamas.
Det faktum at Israel i økende grad er offer for en agitasjon som fremstiller den jødiske staten som aggressor og forbryter, er en utvikling som ikke kan unngå å sette spor i menneskers sinn og i deres oppfatning av jødene. Slik har antisemittismen alltid blitt skapt og vedlikeholdt rundt om i verden. Vi ser ingen tegn til lyspunkter på dette området for Europa og Norge. Vi ser heller ingen kursendring hos NRK, tvert om. Vedvarende usaklig, kritisk særbehandling og diskriminering av den jødiske staten som vi ser hos norske myndigheter og deres medier, er i seg selv utslag av en uakseptabel holdning til jødisk samfunnsliv og eksistens. Det bør bli en slutt på det.
Det blir neppe lett å endre kurs fra propaganda til virkelighet når vi vet at målgruppene for KGBs propaganda i Norge på 1960-70-tallet først og fremst var de politiske ungdomsorganisasjonene på venstresiden. Den var rettet mot Arbeidernes Ungdomsfylking, AUF, og Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, som senere dannet SUF (m-l) som igjen utviklet seg til partiet AKP (m-l) som i dag er representert på Stortinget under kodenavnet «Rødt.» Mange av dem besitter fortsatt viktige posisjoner i vårt samfunn.
Slik holdes KGBs løgn vedlike, løgnen om et «Palestina» som aldri har eksistert og «et palestinsk folk» som KGB selv fant opp, inntil målet, at jødenes land blir lagt i grus, er oppnådd. Det var dermed aldri snakk om å arbeide for fred og forsoning mellom arabere og deres jødiske naboer. Dette er en del av bakgrunnen for dagens feilslåtte Midtøsten-politikk, propagandakrigen mot Israel, og Vesten og FNs obsessive kamp mot Israel.
De utilgivelige drapene på Shiri, Ariel og Kfir Bibas gjenspeiler ikke bare den enorme faren Israel står overfor så lenge den er omringet av terrororganisasjoner som er støttet av både Iran, Qatar og Europa. I tillegg gjenspeiler denne begravelsen faren for Europas fremtid som et hittil demokratisk kontinent, men nå i ferd med å bli uten jøder.
Etter deres begravelse må vi også en gang for alle begrave en nesten 80 år gammel feilslått Midtøsten-politikk og nesten 80 år med feilslått «humanitær hjelp» som hittil bare har gagnet terroristene mens de fattige er fortsatt fattige. Denne politikken har gitt terroristene ufattelige pengesummer og makt samtidig som den har sørget for å sette jødene i et dårlig lys. Når «Hamasbrigadene» (såkalte «Palestina»-aktivister) stadig vinner terreng både i Norge, USA og Europa forøvrig, haster det med å skjønne hva som foregår og ta affære.
Det er på tide å se virkeligheten rakt i øynene. Israel kommer neppe å gi fra seg deler av sitt lille land. Terrororganisasjonene kan bare innstille seg på at den «endelige løsningen» vil mislykkes også denne gangen. Etter oktobermassakren synes den israelske realpolitiske viljen til å gi araberne enda et land i Midtøsten i bytte for fred, å være død for godt. Terroristene har nå ettertrykkelig bevist at fred er et fremmedord i deres verden. Utenriksminister Espen Barth Eides kamp for å tvinge en slik stat på Israel er selsom. Det er faktisk større sjanse for å etablere en palestinsk stat i Norge enn i Israel.
Innerst inne vet nok Israels fiender som Iran og EU at kampen for å slette Israel av kartet er en tapt kamp. Dette vet også Israels fiender her i Norge. Det gjenstår å se hvem av disse som til sist er den modige som stenger pengekranen til «fredsindustrien» og terrorvirksomheten.
Norske myndigheter har fremdeles muligheten om de tør trosse boikottbevegelsen og lokale «Hamasbrigader» og endre kursen, slik en del av de arabiske statene i regionen gjorde før oktobermassakren, og innlede en ny epoke der også Norge forholder seg til virkeligheten på bakken. Støtten til terroren mot jødene må ta slutt.
