Daglige nyheter om at en eller annen terrorist har blitt eliminert i Gaza eller i Libanon sier oss at det jødiske folks kamp for å leve i fred i sin egen urgamle nasjonalstat, ikke er satt på pause. Varig fred har ikke forekommet i Midtøsten de seneste 3000 år. Nylig kunne vi lese at 23 medlemstater i EU nå har utviklet nasjonale strategier for å bekjempe antisemittisme og for å fremme jødisk liv i sine respektive land. Dette skjer på et tidspunkt hvor situasjonen for jøder i Europa ikke har vært verre siden den annen verdenskrig.
Vi mangler ikke rapporter om strategier og definisjoner på antisemittisme. Hva antisemittisme er og hva eller hvem som skaper og formidler den, har vært velkjent så lenge dette uvesenet har eksistert. Hver eneste jøde vet av erfaring når et angrep er forestående. I dag trenger du kun å følge med i nyhetene, så kan du forutse problemet. Når vi påpeker det og advarer mot det blir vi møtt med taushet og forslag til nye handlingsplaner og definisjoner. like virkningsløse som de forutgående.
Jødehatet er en eldgammel atferdsform som i likhet med kulturtradisjoner ligger latent i mange av verdens samfunn. Gjennom historien har regimer og potentater aktivisert og brukt det for å avlede oppmerksomheten fra sine egne feil og mangler. Når behovet oppstod fant de et eller annet å anklage jødene for, og så var pogromene i gang. Dette er dokumentert i utallige historiske hendelser og det gjentar seg mens du leser dette.
Samtidig som EUs øverste ledelse, Norges regjering og toneangivende europeiske land lager sine strategier for å bekjempe antisemittismen, retter de former for kritikk og anklager mot den jødiske staten, Israel, som med stor sikkerhet fører til nettopp slike reaksjoner i befolkningen som disse strategiene påstås å skulle bekjempe. I mer enn et år har et samlet Europa (med et par hederlige unntak) reist høylytte krav om at Israel må slutte å forsvare seg mot de daglige dødbringende angrepene fra terroristene og inngå «våpenhvile.»
Europa er selv under militært angrep som har pågått i flere år. Her hører vi ikke krav om våpenhvile, men snarere om mer våpen. Alle som krever at Israel skal slutte å svare på angrepene fra Hamas og Hezb’allah og søke forhandlinger med dem om «fred», vet at slike organisasjoner ikke har fred som formål. Deres formål, som daglig dokumenteres skriftlig som muntlig, er å utslette Israel og dets jødiske befolkning. Kravet om våpenhvile retter seg kun mot den angrepne part.
Når toneangivende ledere i EU samler seg om krav om å svekke Israels evne til å forsvare seg mot militære angrep, er formålet utvetydig: De viser at de ønsker at Israel skal tape krigen mot terroristene. På annen måte lar deres uttalelser seg ikke forstå. Når NRK i nyhetene forteller at Israel har rettet angrep mot en skole i Gaza og unnlater å fortelle at denne «skolen» var omgjort til kommandosentral for Hamas, da kan vi ikke tro annet enn at NRK bevisst ønsker å villede folk til å tro at Israel begikk en forbrytelse. Det finnes neppe noen i NRK som ikke forstår at denne formen for «journalistikk» skaper og underbygger nettopp slike holdninger blant folk som vi kaller antisemittiske. Dette er så åpenbart at vi har vanskelig for å tro at dette ikke også var hensikten. Eksemplene på dette er utallige og virkningen er målbar.
Produksjonen av handlingsplaner, strategier og definisjoner for å motvirke antisemittisme bærer preg av et hykleri som i dag ikke er mindre, eller mindre frastøtende, enn de vi kjenner fra historien. Realiteten er at Europa igjen er i ferd med å bli ubeboelig for jøder og israelere. Kritikken av Israels strid for å overleve er blitt tema i valgkamper både i Europa og USA, hvor det står om å sanke stemmer på den politiske venstresiden.
Vi vet en del om hva som skal til for å svekke eller bekjempe antisemittismen. Dersom vestlige land hadde villet akseptere at Israel har samme rett til selvforsvar mot militære angrep og terror som de selv forsvarer og praktiserer for sitt eget vedkommende, hadde vi vært kommet et langt stykke på vei. Det finnes ikke humanitære situasjoner og hendelser på Gazastripen og i Libanon som ikke vestlige militære, inkludert norske, både historisk har skapt, og nylig vært med på å skape både i Midtøsten og i Europa.
Noe av det enkleste og mest effektive EU og Norge kan gjøre for å redusere forekomsten av terror og antisemittisme, er å slutte finansieringen av dem som utøver ondskap. Det er ingen hemmelighet at store deler av det som i europeiske og norske statsbudsjetter fremstilles som humanitær bistand til nødstedte mennesker, i virkeligheten kanaliseres til organisasjoner og individer som har terror mot den jødiske staten som egentlig formål. All terror har ekstern finansiering som nødvendig drivkraft. Avslutter man pengestrømmen, kan man også spare seg for alle handlingsplanene og strategiene som aldri har ført til noe som helst annet enn selvbedrag. Jødene klarer seg utmerket uten det hykleriet.
Toppen av dette hykleriet her i Norge så vi atter en gang samme dag som Israel omsider klarte å likvidere en av verdens blodigste terrorister, Yahia Sinwar, da Jonas Gahr Støres regjering med utenriksminister Espen Barth Eide heller utvidet boikotten av jødiske varer fra jødenes kjerneland Judea og Samaria enn å støtte jødenes rett til forsvar. Man kan selvsagt stille spørsmål ved om de som kommer med slike utspill virkelig tror på det de gjør.
