Etter fem måneder med krig vokser desperasjonen på arabisk side etter å få i gang forhandlinger om en våpenhvile som kan berge restene av Hamas og hindre at organisasjonen utslettes.  Lokkemiddelet er frigivelse av gisler.  Hamas er riktignok i den vestlige verden erklært som terroristorganisasjon, og den startet krigen med å myrde 1200 sivile og militære israelere og ta hundrevis av gisler, men det påvirker ikke verdens ønske om å bevare Hamas for ettertiden: – den har jo som erklært mål å utslette staten Israel og dens jødiske befolkning.  Det formålet veier åpenbart tungt i vestlige hovedsteder.    Israel har til nå, i forsøk på å befri gislene, ofret flere soldater enn antallet gjenværende gisler.  Dette verdsettes ikke i vestlige hovedsteder.

Mens Israel raskt nærmer seg de siste sammentrengte terroristene og deres gjenlevende gisler på Gazastripen, har de palestinsk-arabiske terroristene lansert en fredsplan som de har fått fredsmekleren Vladimir Putin til å stå som politisk sponsor for.  Den sittende «regjeringen» for de palestinske selvstyremyndighetene, også kjent som PLO og Fatah, føler seg kallet til å legge ned sine verv og inviterer Hamas til å danne en «samlingsregjering» – en «nasjonal regjering for Vestbredden og Gaza.»

Det er ikke første gang disse terroristene har blitt enige om en «samlingsregjering.»  Allerede for 10 år siden hadde de planene klare, men de ble aldri enige om hvem som skulle ha hånd om finansene som strømmet inn både fra øst og vest og hvem som skulle kontrollere våpenarsenalene som var under sterk oppbygging på Gazastripen.  Det ble derfor til at de delte på oppgavene, men det felles målet om å ødelegge Israel og jødene forble det politiske grunnlaget som i dag bringer dem sammen i en felles front mot Israel.

I denne situasjonen er det at Vladimir Putin har sett sin mulighet til å fremstå som den som kan skape fred i verden og inviterer sine gamle venner fra Gaza og Rām Allāh til fredskonferanse i Moskva.  Initiativet som ble gjort kjent under sikkerhetskonferansen i München nylig, har fått en blandet mottakelse i vestlige hovedsteder.  Araberne og Putin har rett og slett tatt europeerne på sengen og skapt et politisk dilemma for europeerne som de selv er skyld i med sin uklare holdning til Israels forsvarskamp mot Hamas.  Selv EU har erklært Hamas som en terroristorganisasjon.  Nå risikerer de med sine tankeløse utspill å måtte velge mellom å støtte Putins fredsinitiativ og Israels forsvarskamp.  Det er i denne sammenheng påfallende hvor forsiktige norske medier har vært med å slå opp denne nyheten.

Norske myndigheter har ikke kommentert denne utviklingen.  For utenriksministeren oppstår det største problemet når han til våren skal organisere neste møte i giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene som han er formann i.  Da risikerer han å sitte ansikt til ansikt med Hamas som statsministeren etter mye press og nøling til sist ble nødt til å innrømme er en terroristorganisasjon.  Men nå er det altså til Hamas Norge skal samle inn penger, dersom Putin innen da har lykkes med å sette sammen denne fredsregjeringen.

Det er ingen grunn til å misunne utenriksministerens plassering i det politiske hjørnet han nå befinner seg i.  Han har jo selv malt seg inn i det med sine uforstandige krav om at Israel må stanse forsvarskrigen og akseptere forhandlinger med Hamas som fremdeles skyter raketter mot israelske sivilsamfunn.  Og hva skal skje med Putins ettermæle dersom han skulle klare å skape en eller annen slags våpenhvile med utlevering av gisler i Midtøsten, – noe han ikke helt er uten makt og innflytelse til å klare – er det da han som neste år skal tildeles fredsprisen?

Vi har nylig bivånet resultatet av Stortingets granskning av alle sakene om inhabilitet som medlemmer av de siste regjeringene har pådratt seg selv.  Blant kommentarene fra politikere hørte vi at saken gjaldt å gjenopprette folks tillit til demokratiet.  Men det var ikke demokratiet folk mistet tilliten til.  De mistet tilliten til politikerne som misbruker demokratiet i egen vinnings hensikt.  Den tilliten blir ikke gjenopprettet ved å reise intern kritikk i Stortinget.  Det er dessuten flere grunner til å miste tilliten til politikere.  Den uklare, vaklende og dobbeltmoralske holdningen til den jødiske staten er en av dem.

Folket forventer at de myndighetene som forbruker nærmere to tredjedeler av landets brutto nasjonalprodukt, leverer kvalitet for pengene.  Det kan vi ikke si at utenrikstjenesten gjør.  Nylig igangsatte Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, på oppdrag fra FNs Hovedforsamling, den andre høringssaken mot Israel, hvor domstolen skal avgi en rettslig uforpliktende uttalelse om hva den mener om Israels nærvær i «okkuperte palestinske territorier» og hva som kan ha forekommet av israelske krigsforbrytelser der.  Det dreier seg ikke om en rettssak hvor medlemmene opptrer som jurister, men hvor de vil opptre som representanter for sine respektive myndigheter som har oppnevnt dem.  Tilsvarende høring skjedde i 2004 omkring spørsmålet om den sikkerhetsbarrieren Israel satte opp for å begrense terrorangrepene mot sin sivilbefolkning.  Vi vet hva som kommer ut av den prosessen.

I denne høringen har den norske regjeringen valgt å gi et bidrag som 23. februar ble lest opp for ICJ av en ekspedisjonssjef og en ambassadør fra Utenriksdepartementet.  Dette innlegget avslører på en pinlig måte hva som gjennom mange tiår har ligget til grunn for norske myndigheters uvennlige holdning til den jødiske staten.  Utenriksdepartementet mener i dette dokumentet at Israel, som det eneste landet, må være rettslig forpliktet av det forslaget til deling av landet som FNs hovedforsamling vedtok med et knapt flertall 29. november 1947, men som hele den arabiske verden, inkludert de palestinsk-arabiske representanter, fullstendig avviste.  Det er dette de tror er folkerett.

Utenriksdepartementet har ikke oppfattet at den jødiske riksforsamlingen i Tel Aviv den 14. mai 1948 avga en suverenitetserklæring som omfattet hele Eretz Israel og som utgjorde hele mandatområdet vest for Jordanelven.  Dette skjedde i medhold av gjeldende folkerett før de arabiske statene angrep og invaderte landet og okkuperte Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gazastripen.  De arabiske statene er de eneste i nyere historie som har okkupert disse områdene i strid med folkeretten.  Det Israel gjorde i 1967 var å frigjøre dem fra rettsstridig okkupasjon.  Det er direkte pinlig å se at ikke engang Utenriksdepartementet forstår dette.  Den uforstanden er i dag en ikke ubetydelig del av årsaken til utbredelsen av antisemittisme i Norge, og at det jødiske folk fremdeles må kjempe for sin eksistens.