Mange betrakter med undring det dramaet som utspiller seg omkring regjeringskontorene i Oslo hvor norske samer krever at myndighetene overholder nasjonale og internasjonale forpliktelser de har inngått til å verne om minoriteters rettigheter. Men det som utspiller seg er slett ikke så uvanlig som noen kanskje tror. Når det avsløres og offentliggjøres at myndighetene har begått et alvorlig overgrep i form av brudd på lovverk eller internasjonale traktatforpliktelser, pleier deres første reaksjon å være at de nærmest automatisk benekter og bortforklarer det som har skjedd. Å innrømme noe så katastrofalt som brudd på menneskerettigheter sitter langt inne hos politikere.
Norske myndigheter har gjennom mange tiår skapt et inntrykk av seg selv som ledende i verden når det gjelder å innfri folkerettslige idealer om vern av menneskerettigheter og minoriteters plass i samfunnet. Blant de mange internasjonale konvensjoner og FN-resolusjoner Norge uten forbehold har latt seg forplikte av, har tilslutning til de mange internasjonale avtalene om å bekjempe og hindre finansiering av terrorisme vært en selvfølge. Men nettopp det siste har i praksis vist seg vanskelig å skille fra vår lederrolle når det gjelder humanitær bistand til nødlidende sivilsamfunn. I Midtøsten kan nemlig avstanden mellom en nødhjelpsorganisasjon og en terrororganisasjon være svært liten, om den i det hele tatt eksisterer.
Ingenting bidrar mer til å holde terror gående enn de mange millionene som hvert år gis i støtte til organisasjoner gjennom dårlig kamuflerte «humanitære» filialer hvis hovedoppgave det er å stå for innsamlingen av økonomisk støtte fra gavmilde land i Europa. Det er grundig avslørt at en rekke slike «sivilsamfunnsgrupper» som mottar store beløp, bla. fra EU og Norge for å yte humanitære tjenester i de palestinske selvstyreområdene, i realiteten er kamuflerte pengeinnsamlere som holder virksomheten gående i en velkjent terrorist-organisasjon som Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP.
Vi forstår at den norske og andre europeiske regjeringer fikk problemer da skandalen om slik «indirekte» finansiering offisielt ble avslørt av den israelske regjeringen for halvannet år siden. Europa svarte med å forlange bevis. Det fikk de, men de ville ha mer: De ville vite hvem som hadde sladret. Det fikk de ikke og erklærte på det grunnlaget at de ville fortsette å forsyne det palestinske «sivilsamfunnet» med penger. Der står saken. Israel utleverer ikke sensitiv etterretningsinformasjon til upålitelige myndigheter i land som så tydelig er med på å holde landets fiender forsynt med det de mest trenger for å fortsette terroren mot den jødiske staten.
Men vi kan ikke slå oss til ro med en situasjon hvor norske og andre myndigheter er anklaget for å bryte internasjonale avtaler de høytidelig har erklært at de er forpliktet til å følge. Enhver form for finansiering eller annen støtte til terrorisme, om den er direkte eller indirekte, er av disse landene selv karakterisert som en grov forbrytelse som de har avtalt å bekjempe. Vi skjønner alle at det er et dilemma, både politisk, diplomatisk, etisk og humanitært, men i likhet med overgrepet mot samenes rettigheter på Fosen, er det ikke en sak man kan feie under teppet med utenomsnakk.
Det kommer ikke som en overraskelse at Norge, på tross av sine løfter og forpliktelser som upartisk fredsmekler under Oslo-prosessen, i dag har kastet hemningene til side og deltar aktivt sammen med EU i et internasjonalt arbeid til støtte for organisasjoner som åpent arbeider for å svekke og undergrave Israels legitimitet og eksistensberettigelse. Det var en stor politisk tabbe av norske myndigheter å slutte seg til den anti-israelske Midtøsten-politikken som EEC og senere EU, som følge av olje-embargo og terrorangrep, så seg tvunget til å føre på 1970-80-tallet.
Arabiske land og palestinske arabere anerkjente ikke Israels rett til å eksistere og ville heller ikke akseptere at de hadde tapt alle krigene de igangsatte mot landet. Derfor tvang de Europa til å la seg engasjere på sin side i striden. Europa hadde jo selv vært engasjert i en lang historisk konflikt med det jødiske folk som europeere engang hadde fordrevet fra sitt hjemland, og antisemittismen var ennå latent i mange europeiske land, ikke minst inspirert fra Sovjetunionen.
Det finnes ingen grunn til å tro at Israel noen gang vil finne på å kapitulere overfor terrorisme, uansett hvor sterkt Europa og FN krever det. Den skandaløse behandlingen av jødenes nasjonalstat som også Norge nå er med på, må ta slutt uansett hva det måtte koste av politisk prestisje for norske myndigheter. Da valgte representanter for det jødiske folk den 14. mai 1948 erklærte gjenopprettelse av den jødiske staten og suverenitet over Landet Israel, gjaldt dette også den delen av landet som de i 1967 frigjorde fra etterfølgende fremmed okkupasjon. Å betale arabiske terrorister for å omgjøre denne milepælen i det jødiske folks historie er ikke en rettsstat mer verdig enn å forære samenes reinbeiter til norske og tyske kraftprodusenter.
