I to år har den norske FN-delegasjonen hatt ansvar for å fremme Norges interesser i Sikkerhetsrådet som er FN-organisasjonens «politbyrå.» Oppdraget har vært å arbeide for Norges interesser internasjonalt. «Norges interesser bestemmes blant annet av vår geografiske plassering i et strategisk område, vår åpne økonomi, vår posisjon som kyststat og forvalter av store marine ressurser og omfattende eksport av olje og gass,» slik formålet med norsk utenrikspolitikk er formulert på Utenriksdepartementets hjemmeside.
Vi har fulgt nøye med i FN-delegasjonens arbeid disse årene. Det har skjedd ved å studere de mange hundre innleggene den norske FN-delegasjonen har lest opp for verdenssamfunnet i denne perioden, og ikke minst FN-ambassadør Mona Juuls mange taler og innlegg i Sikkerhetsrådet. Vår mest generelle konklusjon fra disse studiene er at vi ikke har funnet et eneste innlegg som med rimelighet og velvilje fra vår side kan sies å ha hatt til hensikt å ivareta Norges interesser internasjonalt slik de er definert av Utenriksdepartementet og akseptert av Stortinget.
Det vi derimot har kunnet observere i rikelig monn, er en vedvarende og nærmest manisk opptatthet av ting som foregår eller som påstås å foregå i Israel. Det gjelder alt fra boligbygging i Judea og Samaria til utkastelse av husokkupanter i Jerusalem. Det klages over Israels selvforsvar mot aggressiv terrorisme og jøder som fremdeles slår seg til der hvor de i 1948 ble etnisk renset vekk etter at deres forfedre hadde bodd der i tre tusen år.
Det var etter Utenriksdepartementets oppfatning ikke arabernes etniske utrensking og massakre av jøder i 1948-49 som var ulovlig, men at jøder nå er freidige nok til å bygge opp igjen hjemmene sine etter å ha blitt etnisk renset og landsbyene deres var blitt gjort «judenrein» som det het for noen år siden. Det er denne gjenopprettelsen av jødisk bosetting i jødenes gamle fedreland som er i strid med Utenriksdepartementets oppfatning av folkeretten, slik vi forstår mange innlegg i FNs organer og til og med i Stortinget.
En gjenganger i den norske fremstillingen av den israelsk-arabiske konflikten gjelder bosettinger i «okkuperte palestinske territorier.» Disse hevdes å representere «et flagrant brudd på folkeretten.» Norge ber i denne sammenheng også om en fullstendig opphevelse av blokaden av Gazastripen.
Rent bortsett fra at det i folkerettslig forstand ikke finnes «okkuperte palestinske områder,» må vi i tråd med faglig ekspertise på området bemerke at ifølge gjeldende folkerett og praksis i væpnede konflikter, «er en okkupasjon i seg selv ikke ulovlig. Det er en akseptert rettslig tilstand, et juridisk begrep som henviser til en midlertidig status under krigføring hvor et suverent land i løpet av en væpnet konflikt okkuperer området til en annen suveren statsmakt, i påvente av en oppnådd avtale mellom partene i konflikten. Uttrykket «okkupasjon» dekker ikke saken når det gjelder Israel, hvis status på Vestbreddens områder i Judea og Samaria og Gazastripen er unik, siden disse områdene aldri har blitt betraktet som suverent jordansk eller egyptisk territorium. Territoriene kom på legitimt vis inn under Israels myndighet da landet forsvarte seg mot en offensiv krig som dets naboer iverksatte i 1967.» Områdenes folkerettslige status fremgår i dag av de freds- og grenseavtalene Israel har inngått med henholdsvis Egypt og Jordan, sammen med Oslo-avtalene om lokalt selvstyre som Norge støttet gjennomføringen av ved å påtegne dem som vitne.
Det norske ønsket om opphevelse av Gaza-blokaden bygger også på en alvorlig misforståelse. Israels blokade av Gazastripen er en sjøblokade som gjelder innførsel av våpen og annen kontrabande til militær bruk mot Israel. Denne blokadens begrunnelse og legitimitet ble i 2011 gransket av FN som i den såkalte Palmer-rapporten konkluderte med at Israels sjøblokade av Gaza-stripen ikke er i strid med folkeretten. Fra landsiden anses Gazastripen avgitt til de palestinske selvstyremyndighetene som nå styrer området. Her går varehandelen som normalt og grensekontrollen er rettet mot avvergelse av terror og smugling av våpen. Det eneste som blokkeres der er de angrepstunellene Hamas graver under grensegjerdet mot Israel. Er det disse Norge vil ha gjenopprettet?
Noe som klart er på kant med internasjonalt inngåtte avtaler er den virksomheten som Norge er med på sammen med EU for å undergrave Oslo-avtalene og støtte opp om ulovlig arabisk byggevirksomhet i Område C som etter avtale med selvstyremyndighetene skal forvaltes av Israel. Denne virksomheten bekrefter den falske holdningen også EU har hatt til Israel siden 1980, – en aktiv undergraving av inngåtte avtaler som nå er bekreftet gjennom avsløring av interne EU-dokumenter. Denne virksomheten som norske myndigheter lenge har vært kjent med, tjener hverken EU eller Norge til ære og er i strid med formålet med norsk utenrikspolitikk.
Vi merker oss videre den norske bruken av uttrykket «bosettervold» i flere av innleggene i FN. Denne måten å beskrive lokale jøders forsøk på selvforsvar mot terrorisme på, avslører en tendens til å beskrive konflikten på en måte som setter israelske jøder i et dårlig lys og derfor har et umiskjennelig antisemittisk preg. Det ville være omtrent som å kalle de norske innleggene i Sikkerhetsrådet «ambassadørløgner,» – en dårlig egenskap som hefter ved personen som leser opp innleggene.
Når nå denne toårige innsatsen fra Utenriksdepartementet i FNs Sikkerhetsråd hvor den jødiske staten vedvarende og systematisk er fremstilt i et dårligst mulig lys, er avsluttet og vi skal oppsummere erfaringen i en konklusjon, må den bli at både i enkeltheter og samlet, dokumenterer denne delen av norsk Midtøsten-politikk det grunnlaget for forekomsten av antisemittiske holdninger i det norske folk som Holocaust-senteret nylig påviste, men som de ikke ga en forklaring på. Vi er dessuten overbevist om at den norske innsatsen i FN ikke ivaretar noen del av de norske interessene overfor utlandet, men snarere viser at den doktrinen fremdeles er virksom som sier at når en løgn er stor og gjentas ofte, vil den bli trodd av mange.
Det gjenstår bare å håpe at det må bli lenge til neste gang en norsk ambassadør og politiker setter sine ben i Sikkerhetsrådet. Det kostet skattebetalerne i Norge mer enn 30 millioner kroner å kjøpe plass for 2 års demonstrasjon av politisk og historisk inkompetanse. I en tid hvor folk må fryse seg gjennom en iskald vinter fordi myndighetene ga vekk den energien som var bygd for å holde nordmenn varme, er det som Regjeringen har brukt penger på i FN gjennom to år en skandale som bør gi folk noe å tenke på før neste valg.
