En politisk sammenheng vi kan observere århundrer tilbake er at dersom makthavere får problemer med å holde kontroll over folket og makten sin, velger de å peke på en syndebukk i stedet for å innrømme egne feil. Slik oppfører politikere seg den dag i dag. Jødehatet har alltid dreiet seg om å skylde egne feil og mangler på jødene eller deres hjemland, Israel. Jødene og Israel er verdens kollektive syndebukk og problemet for jødene er ikke mindre i dag enn det var i gammel tid. Pogromenes dager er ikke forbi, – de er bare blitt møtt med effektivt jødisk og israelsk selvforsvar. Også dette er nå blitt et påskudd for å reise nye anklager mot jødenes nasjonalstat.
I Norge så vel som i FN er denne formen for anvendt jødehat blitt institusjonalisert i årlige ritualer som jevnlig dukker opp i mediene når utøverne føler at de har noe å legge skjul på. Det gjelder både blant myndighetene og blant noen av deres støttespillere i organisasjonslivet. Fremtredende i dette spillet i Norge er organisasjoner som Landsorganisasjonen, LO, og Den norske kirke. Mens LO holder det gående året rundt, har Kirken valgt å konsentrere denne virksomheten til en uke i september hvor menighetene årlig inviteres til en aksjonsuke for solidaritet og rettferdig fred i «Palestina» og Israel. I realiteten dreier det seg om å markere solidaritet med krefter som har som erklært mål å utslette staten Israel.
Årets markering går av stabelen 18.-25. september 2022. Blant Kirkens politiske partnere i denne aksjonsuka finner vi også grupperinger som ikke legger skjul på at målet er å ødelegge den jødiske staten. Vi er ikke sikre på om noe slikt også er formålet med Kirkens Nødhjelp, men retorikken til organisasjonens leder minner oss i stor grad om den vi hører fra hold som ikke levner tvil om formålet.
LO-forbundet Norsk Tjenestemannslag organiserer omkring 50.000 medlemmer som i stor grad er å finne som ansatte i offentlig forvaltning. På saksbehandler- og ledernivå er de premissleverandører og ofte taleskrivere for regjeringsmedlemmer og folkevalgte representanter, og øver derved en betydelig innflytelse på den politiske diskurs i Norge, inkludert Norges holdning til Israel som har røtter tilbake til 1980 da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet og sammen med USA, styrt av Jimmy Carter, DDR og Sovjetunionen støttet de Israel-fiendtlige resolusjonene 465 og 471.
I siste utgave av deres medlemsblad, NTL-Magasinet, blir medlemmene servert en usedvanlig stygg artikkel over to helsider hvor et av medlemmene uten motforestillinger og journalistisk kontradiksjon gjentar de groveste løgnene om Israel som apartheidstat med overgrep mot «palestinere», okkupasjon og brudd på folkerett. Det faktum at alle disse anklagene er falske og har blitt tilbakevist for mange måneder siden, er ikke et hensyn som hindrer Norsk Tjenestemannslag i å gjenta dem. Vi må spørre ledelsen i dette LO-forbundet hva det er for problem denne organisasjonen har når den på denne måten velger å underholde sine medlemmer med ytterliggående antisemittisme?
Det jødiske folk og dets hjemland, Israel, har gjennom årtusener vært utsatt for trusler mot sin eksistens, invasjoner, ødeleggelse og utdrivelse. Den fienden som utpeker seg som den mest vedvarende og ødeleggende er ikke å finne i landets nære nabolag, som mange kanskje tror. Den mest langvarige og alvorlige trusselen mot jødene og deres hjemland har kommet fra Europa. Mange trodde at Holocaust ville sette en sluttstrek for europeisk fiendskap mot det jødiske folk, men vi registrerer i dag at Europa fremdeles ikke har greid å riste av seg den eldgamle tradisjonen med å legge skylden på jødene for sine egne feil og mangler når det av politiske grunner passer å peke på en syndebukk.
Det som virkelig er et hinder for fred er ikke Israels nærvær i Jerusalem, Judea og Samaria. Det er en alvorlig trussel, ikke bare mot Israel, men mot hele den vestlige sivilisasjon at Europa, inkludert Norge, årlig bevilger milliardbeløp som ved siden av å være bestemt til humanitære formål også kanaliseres direkte og indirekte til aktører som er tilknyttet kjente terroristorganisasjoner og –grupper som omtrent daglig utfordrer den jødiske staten og dens befolkning med terrorangrep og trusler. Slike midler kanaliseres også gjennom frivillige organisasjoner tilknyttet LO og Den norske kirke.
Det som bekymrer er ikke bare at dette skjer, men at europeiske myndigheter, inkludert norske, unnlater å ta advarsler om dette alvorlig og i stedet mener seg berettiget til å betvile og sette til side de advarslene de har fått om denne virksomheten fra israelsk regjeringshold. Det er ikke holdbart å si at informasjon fra israelsk etterretning ikke er tilstrekkelig dokumentert når disse europeiske regjeringene selv ikke kan fremlegge noen som helst dokumentasjon som viser at de frivillige organisasjonene de støtter med millionbeløp bare har rent mel i posen. Det har vært omtalt i årevis at det fra tid til annen er til dels tette forbindelser mellom organisasjoner med en påstått humanitær oppgave og kjente terrorister. Slike forhold har også rammet norske humanitære organisasjoner.
Her hadde det vært på sin plass å vise langt mer ydmykhet overfor muligheten for at det igjen er europeere som står for alvorlige brudd på sine folkerettslige forpliktelser, og ikke bare demonstrere på arrogant og nedlatende vis at de ikke tar israelske myndigheters advarsler alvorlig. Norge og andre europeiske land har selv for ikke lenge siden vedtatt en streng lovgivning om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, og har dessuten påtatt seg et folkerettslig ansvar ved å slutte seg til Den internasjonale konvensjon om å bekjempe finansiering av terrorisme. Dette bør forplikte, ikke bare de ansvarlige politiske myndighetene, men også de organisasjoner i sivilsamfunnet som bistår dem i utøvelsen av humanitære oppgaver i en region som Midtøsten.
