Mens verden gjennom mediene får oppleve sjokkbølgene fra Russlands brutale krigføring i Ukraina, får vi også se og høre enkelte bruddstykker av all den løgnaktige propagandaen som Putin forsøker å true det russiske folk til politisk passivitet med. I Internetts og de sosiale medienes tidsalder vil disse anstrengelsene fra regimets side bare kunne bli midlertidige og eventuelt bare delvis vellykkede.
Slik var det ikke for femti år siden da de sovjetiske sikkerhetsorganene, kjent som KGB, greide å få en stor del av verden, inkludert norske myndigheter, til å tro at det finnes et distinkt og særegent arabisk urfolk, kalt «palestinere,» som angivelig lever i landet Palestina som siden 1948 har vært okkupert og kolonisert av jødiske immigranter og som skal «frigjøres fra elven til havet.»
Den dag i dag er dette oppfinnsomme stykke løgn og desinformasjon en grunnfestet trosartikkel hos våre myndigheter og i internasjonale organisasjoner som EU og FN. Det er i dag nesten ingen blant de Palestina-troende politikere og organisasjonsbyråkrater som er klar over hvor denne idéen stammer fra. Vi benytter derfor anledningen til å presentere en av de mest vellykkede operasjonene for politisk desinformasjon som den sovjetiske sikkerhetsorganisasjonen KGB (Komitéen for Statens sikkerhet) gjennomførte for mer enn et halvt århundre siden og som fremdeles øver sterk innflytelse over vår forståelse av et av verdenspolitikkens heteste sentra: Midtøsten.
Navnet på dette vellykkede politiske bedrageriet var «Operasjon SIG.» Forkortelsen står for Sionistskiye Gosudarstva, Den sionistiske staten, og formålet med operasjonen var å skape både et lokalt og et verdensomspennende hat og kaos i forholdet til den jødiske staten Israel. Dette skjedde i en tid som var sterkt preget av den kalde krigen og øst-vest-konflikten, hvor de stridende partene kaptes om å verve politisk tilslutning, ikke minst i den tredje verdens mange utviklingsland, deriblant araberstatene.
Blant virkemidlene som i den sammenheng ble anvendt for å undergrave og delegitimere Israels rett til å eksistere som uavhengig stat, finner vi utstrakt bruk av desinformasjon som inkluderer direkte løgn og oppspinn og forvrengning av historiske og andre fakta. Løgner om «okkupasjon av palestinske områder,» «israelsk aggresjon,» «israelsk apartheid,» «fengsling av palestinske barn» og «jødisk kolonisering» og «bosettervold» ble systematisk spredd og gjentatt i alle tilgjengelige fora og media, sammen med grove og usanne anklager mot ofrene for propagandaen og utstrakt og metodisk bruk av appeller til folks følelsesliv.
Med slike teknikker, sammen med infiltrasjon av innflytelsesrike organisasjoner, ikke minst vestlige ungdomsorganisasjoner, og aktiv utnyttelse av støtte fra såkalte «nyttige idioter» i vestlige samfunn, ble denne KGB-operasjonen på 1960-70-tallet en overveldende suksess, spesielt i europeiske land hvor grobunnen for antisemittiske holdninger fremdeles var til stede årtier etter Holocaust. Blant målgruppene i Norge var først og fremst de politiske ungdomsorganisasjonene på venstresiden, så som Arbeidernes Ungdomsfylking, AUF, og Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, som senere dannet SUF (m-l) som igjen utviklet seg til partiet AKP (m-l) som i dag er representert på Stortinget under kodenavnet «Rødt.»
På den tiden brukte Moskva systematisk myndighetene i øst-europeiske satellittstater for å spre denne propagandaen i vestlige land. Den rumenske general Ion Mihai Pacepa som var øverste sjef for Romanias hemmelige tjenester og som i 1978 hoppet av til USA, har i sine bøker gitt en troverdig beskrivelse av hvordan han og hans kolleger arbeidet på vegne av Moskva for å sette «Operasjon SIG» ut i livet og fremme og finansiere de palestinsk-arabiske terroristorganisasjonenes interesser, ideologi og virksomhet. En tilsvarende operasjon ble med stort hell rettet mot kristne kirker i den tredje verden hvor en KGB-formulert «frigjøringsteologi» ble forkynt.
Et av de demoniske aspektene ved denne KGB-operasjonen er at den ved å satse sterkt på politisk og ideologisk indoktrinering av ubeskyttede unge mennesker med minimal faktakunnskap, men med maksimal tilbøyelighet til å bli fenget og oppglødd av tilforlatelig utformet og emosjonelt orientert propaganda, kom den til å få gjennomslag i generasjoner. Det er en ettervirkning av dette vi i dag kan observere blant yngre politikere i vårt eget lederskap som føler seg sikre på at de gamle sovjetrussiske løgnene har en kjerne av sannhet i seg, og det siste en politiker gjør er å innrømme en alvorlig tabbe.
Uten å overskue at de bevisst ble gjort til ofre for nøye planlagt desinformasjon fra et organ som siden Lenins og Stalins dager hadde vært blant verdens ledende eksperter på politisk styring gjennom planlagt desinformasjon, sitter mange av dem i dag i ledende stillinger og omtaler den jødiske staten Israel som om de skulle ha kommet rett fra eksamensbordet i KGBs propaganda- og desinformasjonsavdeling. Akkurat slik opplever vi den Midtøsten-politikken som formuleres både fra norsk og andre europeiske lands side. Det store tankekorset er at politikerne ikke synes å ha evne til å gjennomskue Bresjnevs propagandaløgner på samme måte som de nå gjennomskuer noen av Putins.
