Det er mulig at man kan finne steder hvor antisemittismen kommer sterkere til uttrykk enn i FN, men når den kombineres med politisk hykleri, mener vi både FN og Norges innsats der får en klar pallplass, om ikke gull.  Mens FN nå er på oppløpssiden i sitt årlige anti-israelske maratonløp, med Norge i tetgruppen, finner vi det påkrevd å fortelle litt om hva som skjer, ettersom norske medier i solidaritet med de myndighetene som finansierer dem, har valgt å snakke om noe annet.

Vi har tidligere fortalt om Norges deltakelse i FN-aksjonen for å få Israel til å slutte med å utnytte palestinske naturressurser i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.  Ettersom slik utnyttelse knapt finnes, kan Norge og FN omtale aksjonen som vellykket, – i hvert fall fikk de flertall for sitt syn i FN.  Flertall fikk de også for arbeidet med å islamisere Tempelhøyden i Jerusalem.  Hele 129 nasjoner stemte denne gangen for den såkalte «Jerusalem-resolusjonen» som med sin navnebruk fornekter jødisk og kristen tilknytning til Tempelhøyden, og lar den være en rent islamsk helligdom, slik hele formålet med resolusjonen er.

USAs representant var som forventet mer tydelig i sin avvisning av denne politiske demonstrasjonen som hver gang reiser tvil om hvorvidt FNs Hovedforsamling er et historisk bevisst forum.  «Det er moralsk, historisk og politisk galt av medlemmer av denne forsamlingen å støtte en tekst som fornekter både jødisk og kristen tilknytning til Tempelhøyden og al-Haram al Sharif,» sa den amerikanske FN-ambassadøren.  Det gjorde imidlertid ikke inntrykk på den norske FN-delegasjonen.

Vi legger merke til at en representant for EU denne gangen kanskje hadde samvittighetskvaler da han ga en stemmeforklaring til saken.  Han mente at hver gang FN omtaler Tempelhøyden/al-Haram al-Sharif, bør man benytte begge betegnelsene, og tilføyde at «EU oppfordrer alle parter til ikke å fornekte andre religioners historiske bånd til byen Jerusalem og dens hellige steder og på den måten forsøke å delegitimere deres historie.»  Oppfordringen gikk også til den norske FN-delegasjonen.

Det hjalp ikke så mye, men vi noterer at både Ungarn og Tsjekkia var modige nok til å stemme imot resolusjonen, mens Danmark og noen til avsto fra å stemme.  Hvis EU med denne politiske u-svingen indikerer en mer sannferdig holdning til den jødiske staten, hilser vi uttalelsen velkommen som et første forsiktige skritt. Heller ikke dette hintet vant gjenklang i den norske delegasjonen.

Dagen før markerte nemlig Norge sin tilslutning til det som måtte være igjen av den gamle «fredsprosessen» i Midtøsten.  Det skjedde først ved at den norske teologen og tidligere ambassadør Tor Wennesland, nå i egenskap av FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, foreleste for Sikkerhetsrådet om situasjonen i Midtøsten.  Det var, som man kunne vente fra den mannen, en lite kvalifisert og langtrukken jeremiade med syting og klager over økonomisk krise og alt som er tenkelig av israelske grusomheter i «de okkuperte palestinske områdene.»  Det er mye å klage på både i og utenfor de selvstyrte områdene, og teolog Wennesland passer på, i pakt med de tradisjoner han lever i, å skylde det meste på jødene.

Norges FN-ambassadør fulgte opp med å tilkjennegi Norges holdning til de samme spørsmålene.  Kort sagt støttet hun sin kollega Wennesland og «… gjentok Norges fortsatte støtte til og tro på tostatsløsningen på grunnlag av 1967-linjene, relevante resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, inkludert Resolusjon 2334, folkeretten og internasjonalt omforente parametere.»  Dette er et velkjent omkved som i liten eller ingen grad tar inn over seg den utviklingen som har skjedd i Midtøsten det siste tiåret.

Ambassadøren lekket imidlertid noen detaljer i sitt innlegg i Sikkerhetsrådet som vi ikke har hørt fra den kanten før.  Det forekom antydninger til kritikk også av den palestinsk-arabiske siden, med tydelig henvisning til nylige terror-angrep på jøder i Jerusalem og andre steder.  Etter den obligatoriske klagen på jødiske «bosetteres» voldelighet, sier hun at «dessuten er de nylige angrepene fra palestinere i Gamlebyen i Jerusalem uakseptable.»  Betegnelsen «bosetter» eller «settler» – et skjellsord som bare brukes om jøder – burde kanskje også snart bli uakseptabel, men vi kan ikke forvente alt på en gang.

Hun fremhevet til vår overraskelse at «Palestina trenger en sterkere selvstyremyndighet, PA.  Fraværet av regulære nasjonale valg svekker legitimiteten til PA.  Palestinere fortjener demokrati og en rettsstat med sikkerhet, like rettigheter og muligheter for alle. … En sterk palestinsk selvstyremyndighet som har folkets tillit og representerer hele Palestina – er livsviktig.» (vår uthevning).

Vi forstår alle at dette kan leses på mer enn én måte, men det er likevel helt nye toner hvor det både reises kritikk og stilles krav også til den arabiske siden.  Det er nytt, men er det uttrykk for en endring i norsk politikk som vil gi seg konkrete utslag?  Vi skal tro det når vi eventuelt ser det.  Det vi nå ser er klart skjerpete anklager mot Israel som ikke peker i fredens retning.  Skal man arbeide for å styrke folkets tillit, demokrati og rettsstat, må det være troverdig, og ikke bare være politisk pynt og hykleri.

Dersom man i Utenriksdepartementet vurderer å innta en mer realitetsorientert holdning til de palestinske selvstyremyndighetene, bør man også dempe ned den grunnløst anklagende og nedlatende tonen som går igjen overfor israelske myndigheter.  Det vi nå leser fra norsk side om dette er så vidt fjernt fra realitetene at Norge ikke kan oppfattes som en seriøs fredsmekler.  Og så bør man huske på at når de palestinske araberne hører snakk om «hele Palestina,» mener de hele landet «fra elven til havet.»