I FN er julestria kommet i gang i år også. Nå som før gjelder det den lange årlige listen av resolusjoner som fordømmer Israel for alt hva den jødiske staten har gjort eller ikke gjort i løpet av dette året. Det er de samme resolusjonene som ble vedtatt i fjor. Dette har holdt denne forsamlingen i virksomhet i mange tiår, og blant de ivrige anklagerne i denne absurde hekseprosessen finner vi fremdeles Norge sammen med EU og de islamske statene. Om de sistnevnte statene finner FN knapt et vondt ord å si, – FN er så hjertens enig med både Qatar, Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea. Det er Israel som er åsted for verdens ondskap og derfor trenger årlig refs, slik FN ser det.
I den innledende resolusjonen som allerede er vedtatt, krever FN og vi andre at Israel må slutte med å utnytte palestinske naturressurser i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Et tilsvarende krav er reist for Golan-høydene sammen med krav om at Syria og «Palestina» må få erstatning for tapet av sine naturressurser. Resolusjonen er den første av 16 tilsvarende resolusjoner rettet mot Israel som bl.a. med Norges og EUs hjelp etter den innledende komitebehandlingen, skal vedtas av FNs Hovedforsamling i denne adventstiden. Det er her vi får politisk valuta for alle de milliardene norske skattebetalere sponser FN med. Men de får sjelden eller aldri vite hva de er med og betaler for.
Fra israelsk side anmodet man forsamlingen om å slutte med å kaste bort tiden ved å gjenta disse gamle resolusjonene år etter år. «Å fortsette med dette bringer ikke fredsarbeidet videre,» sa Israels representant. Også USAs representant uttalte skuffelse over at FN tar opp igjen disse ubalanserte resolusjonene som reiser urettferdig kritikk mot Israel og demonstrerer en klar og vedvarende institusjonell slagside rettet mot et av FNs medlemsland. «Ensidige resolusjoner som de som er lagt frem her i dag bare trekker oppmerksomheten bort fra anstrengelsene for å fremme freden,» sa USAs representant, og tilføyde: «Det arbeidet vil bli styrket når slagsiden mot Israel tar slutt. USA vil fortsatt motsette seg ethvert forsøk på å delegitimere Israel.» Norge støttet ikke den oppfatningen.
Vi merker oss at den norske regjeringen ikke tar slike hensyn til realitetene og heller ikke viker tilbake hverken for å rette usaklig og urettferdig kritikk mot et av FNs medlemsland, eller for å oppføre seg til skade for fredsarbeidet, noe som i begge tilfeller strider mot FN-paktens formål og prinsipper. Vi forstår at norske myndigheter ønsker å strekke seg langt for å tekkes EUs lederskap som lenge har vært kjent for å ha et anstrengt forhold til jødene og deres nasjonalstat. Men dette er ikke en politikk som EØS-medlemskapet tvinger oss til å føre. Vi har full frihet til å velge vår egen Midtøsten-politikk, slik vi gjorde da en tidligere AP-regjering med en innledende suksess iverksatte fredsprosessen omkring Oslo-avtalene. Når denne politikken hverken tjener freden i Midtøsten eller eksporten til EU, hva er da meningen med den?
Hva er det som har fått norske politikere og hele utenriksforvaltningen til å snu tvert om og innta en mer fiendtlig positur overfor den jødiske staten? Var det fiaskoen med Oslo-prosessen og belastningen med å sitte i fella som leder av giverlandsgruppa, AHLC? Det viste seg jo å bli en forpliktelse til å sette hele den palestinske selvstyreadministrasjonen på et evigvarende norsk trygdebudsjett? Det som skjedde den gang var en stor og kostbar tabbe, men er det rimelig at man også her følger historiske tradisjoner og legger skylda på jødene? Er feilene så vanskelige å innrømme at man setter sin lit til at de statsfinansierte mediene og opposisjonen tier om saken?
Vi kan slå fast at den delen av Norges utenrikspolitikk som føres innenfor FNs organer, for tiden inkludert Sikkerhetsrådet, ikke har det ringeste med ivaretakelse av Norges interesser overfor utlandet å gjøre. Det er nå på høy tid at også norsk utenrikspolitikk blir gjenstand for en uavhengig og uhildet granskning som kan legge de nakne fakta på bordet slik at velgerne og skattebetalerne ved selvsyn kan få se hva de mange milliardene som disponeres av Utenriksdepartementet, Utviklingsdepartementet og deres underliggende etater faktisk brukes til. Det gjelder ikke minst finansieringen av tvilsomme organisasjoner i Midtøsten som skjer under dekke av humanitær bistand.
Vi er helt sikre på at svært mange ville bli bekymret om de fikk vite sannheten, ikke bare på grunn av det unyttige sløseriet og korrupsjonen som ville bli avdekket, og ikke bare fordi man etter utallige milliarder i investeringer, ikke kan påvise ett eneste vellykket utviklingsprosjekt som har brakt den tredje verden et skritt videre i retning av et blivende sted for innbyggerne. Er det ikke på tide å spørre hvorfor mennesker flykter i millioner fra åstedet for våre utviklingsprogrammer? Bekymringen burde klart vokse på grunn av all den skade alt dette har påført Norges interesser overfor utlandet som det var velgernes og skattebetalernes tro skulle ivaretas.
