I 2001, en uke før terrorangrepet 11. september mot USA, arrangerte FN en konferanse i Durban om rasisme, diskriminering, fremmedfrykt og intoleranse, som utartet til en internasjonal heksegryte av ondskapsfulle og antisemittiske angrep på den jødiske staten Israel. Tilknyttet denne konferansen ble det også holdt en konferanse blant internasjonale frivillige organisasjoner, inkludert norske, som satte dagsorden for disse organisasjonenes statsfinansierte innsats for å undergrave og ødelegge Israels internasjonale omdømme og legitimitet. Et av resultatene av den internasjonale støtten til terroren mot jødenes hjemland var boikottbevegelsen BDS som har omfattende støtte fra norske organisasjoner.
Til tross for at en rekke vestlige land av etiske og politiske grunner unnlot å delta i de oppfølgingskonferansene som har vært holdt siden, har Norge aldri vurdert på trekke seg fra denne permanente anti-israelske oppvisningen i FN-regi. Den 23. september planlegger FN å holde en ny oppfølgingskonferanse, Durban IV, hvor det fryktes at de ekstreme og antisemittiske angrepene på Israel vil bli gjentatt eller støttet. Derfor har et økende antall vestlige land til nå erklært at de vil boikotte tiltaket. Disse landene er så langt: USA, Australia, Canada, Israel, Storbritannia, Ungarn, Nederland, Østerrike, Tsjekkia, Tyskland, Frankrike, Bulgaria, Kroatia og New Zealand.
Dette er land Norge har mye til felles med, både kulturelt og politisk, og de inkluderer 3 medlemmer av Sikkerhetsrådet. Norge er fremdeles ikke med på listen, og vi føler grunn til å frykte at den iørefallende tausheten fra Utenriksdepartementet betyr at Regjeringen også denne gangen har til hensikt å bli sittende og lytte når det internasjonale samfunns verste rasister og antisemitter utbrer seg om jødenes nasjonalstat. Vi benytter derfor denne anledningen til å oppfordre medlemmene av Regjeringen til å snu og boikotte dette arrangementet som i innhold og praksis strider mot folkeretten, inkludert FN-paktens ånd og bokstav. Deltakelse på noe slikt vil være en nasjonal skamplett, slik det var i 2001 og 2009.
Da Norge i 2009 valgte å delta i konferansen på tross av at noen av verdens mest ytterliggående antisemitter ville være til stede og sette sitt preg på dagsorden, utarbeidet utenriksminister Jonas Gahr Støre en begrunnelse for sin deltakelse som fullstendig overså hva denne konferansen i realiteten dreide seg om. Han lot ikke til å ha motforestillinger. Da den iranske president Ahmadinejad truet med å utslette Israel og kalte den jødiske staten rasistisk, ble Støre sittende og lytte, til tross for at en rekke andre europeiske delegater forlot møtet i protest.
Som organisasjonen UN Watch sier i sin beskrivelse av arrangementet, vil det representere en perversjon av prinsippet om anti-rasisme: «Durban IV vil bifalle denne perversjonen av prinsippet om anti-rasisme.» Når verdens ledere samles til den årlige åpningen av Hovedforsamlingen, planlegger dette endagsmøtet å vedta en «politisk erklæring» som oppfordrer til «full og effektiv iverksettelse» av Durban-erklæringen fra 2001. I stedet for å bekjempe rasisme, presterte den Durban-konferansen snarere å fremme rasismen og ble den verste internasjonale manifestasjonen av antisemittisme i etterkrigstiden.
I teksten fra et forberedende møte i Teheran i 2001 ble Israel demonisert og anklaget for å begå «en ny form for apartheid,» «en forbrytelse mot menneskeheten» og «en form for folkemord.» Selv om europeiske land forsøkte å dempe det antisemittiske innholdet i slutterklæringen, ble likevel Israel angrepet som en påstått utøver av rasisme, bl.a. ved at teksten fremhevet «palestinernes lidelser under fremmed okkupasjon.»
Det ble holdt oppildnende taler mot Israel hvor blant andre Yasser Arafat fortalte forsamlingen om «Israels rasistiske politikk og praksis overfor det palestinske folk» og Fidel Castro snakket om «det forferdelige folkemordet som i dette øyeblikk utøves mot våre palestinske brødre.» I gatedemonstrasjoner kunne man se plakater med tekster som «Hitler burde ha fullført jobben,» og høre tilrop til en jødisk menneskerettsaktivist om at «Dere tilhører ikke menneskeheten.» Kopier av «Sions vises protokoller» ble delt ut til deltakerne. Vi kan ikke huske at daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland reagerte på noe av dette.
Det er dette som er det historiske bakteppet for den konferansen FN vil arrangere den 23. september og som sentrale vestlige land har vedtatt å utebli fra. Israels president Herzog har oppfordret verdens ledere til å boikotte arrangementet som han karakteriserte som «en antisemittisk festival.» Blant de tiltakene som ble et resultat av Durban-konferansens suksess, er boikottbevegelsen BDS hvis mål det er å samle internasjonal støtte for å ødelegge den jødiske staten.
Grunnlaget for BDS-bevegelsen er idéen om at Israel ikke er en legitim stat fordi den er grunnlagt på en urettferdighet, nemlig den rasemessige forskjellen på jøder og andre folk som kom til uttrykk i FN-resolusjonen fra 1975 om at «Sionisme er rasisme.» Bevegelsen som har støtte fra 36 norske organisasjoner som dekker hele det politiske spekteret fra islamistene via venstresiden og Kirken til nynazistene. De fornekter sionismen som uttrykk for det jødiske folks rett til selvbestemmelse, og metoden er å oppmuntre og presse myndigheter og næringsliv til å boikotte israelske produkter fra Judea og Samaria, å avslutte investeringer der og å innføre sanksjoner mot Israel.
Det endelige målet er å bygge ned staten Israel som uttrykk for jødisk nasjonal identitet. Vi noterer at deler av næringslivet er begynt å føye seg etter krav fra den venstreekstreme siden. Historien fra 1930-tallet gjentar seg også i Norge. Det mest betenkelige er imidlertid at Statens organer over lang tid har vist seg svært aktive når det gjelder å sette ut i livet de rasistiske idéene fra Durban. Vi kan vanskelig tenke oss at denne politikken har støtte i det brede lag av folket. De er rett og slett ikke informert om norsk politikk på dette området.
