Den årvisse markeringen av Krystallnatten, 9. november, har igjen begynt å endre karakter. Det er ikke første gangen det skjer. Tidlig på 2000-tallet da man lot den senere bedrageridømte organisasjonen SOS-Rasisme stå for organiseringen, ble det også gitt ny politisk mening til denne historiske hendelsen. Dette varte noen år inntil de bedrageridømte var glemt og Antirasistisk senter overtok den politiske rollen. Om dette var en forbedring er vi usikre på. Vi er derfor ikke helt overrasket over å observere den samme tendensen til endret fokus også under årets markering, – og den går helt til topps i samfunnet.
Det er viktig å holde ved like minnet om skjellsettende hendelser i historien. Det kan hjelpe oss med å forhindre at grove feil blir gjentatt. I særlig grad gjelder det minnet om overgrep mot forsvarsløse folkegrupper og folkemord, så som det som skjedde mot jøder, romfolk og andre grupper under den annen verdenskrig, og mot armenerne under den første. Det siste er jo på ny aktualisert de siste ukene hvor det gjenoppvåknende tyrkiske riket, sammen med kaukasiske muslimer igjen har gått til angrep på det armenske folk i deres historiske leveområde.
Vi forventet ikke at norske politiske ledere skulle våge å påtale denne skjenselen da de som tradisjonen krever stilte opp en sur novemberkveld for å markere Krystallnatten. Men vi synes likevel de burde ha strukket seg til å gjøre nettopp det. De islamske forsøkene på å ødelegge den armenske staten og utrydde det kristne armenske folk, har paralleller til de mange europeiske forsøkene på å ødelegge den jødiske staten og utrydde det jødiske folk. Var det ikke nettopp dette lederne møtte frem for å minne oss om og advare oss mot?
Dette er jo desto mer åpenbart ettersom vi nettopp i disse dager selv lever under trusselen om angrep og terror og nærmest daglig blir minnet om at trusselen er økende også mot oss. Men vi hørte ikke det i talene på Krystallnatten. Av statsministerens tale fikk vi det inntrykk at det hovedsakelig er nynazister som i dag står for økningen i antisemittisme i landet. For alt hva vi vet kan det være et hundretalls nynazister i landet som markerer sine meninger. Men hvor har hun det fra at det er slike marginale og forhutlede smågrupper som får nærmere 40 prosent av folket til å gi uttrykk for antisemittiske holdninger? Har hun oversett hva folk lærer fra mediene og fra medlemmer av hennes egen regjering?
Det underbygger slike holdninger når et medlem av Regjeringen står frem i Stortinget og sier at «Regjeringen er tydelig overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. … Norge uttrykker også bekymring overfor israelske myndigheter om brudd på folkeretten, overdreven maktbruk og brudd på menneskerettighetene.» Statsministeren kan ikke være fremmed for at vedvarende uriktig og nedsettende omtale av det jødiske folks nasjonalstat bidrar til å befeste klassiske antisemittiske holdninger. Slik omtale innbefatter påstander om at det finnes steder hvor jøder ikke kan bo og at om de gjør det, er de et hinder for fred. At slike uttalelser dessuten er i strid med FN-paktens formål og prinsipper, gjør ikke saken bedre.
Det finnes en rekke årsaker til antisemittiske holdninger blant folk. Ren uvitenhet kan ha betydning. Men teorien om at jødehatet i dag har fått sin parallell i «islamofobi» og at den er et resultat av «fremmedfrykt» er en alvorlig avsporing. «Vi har et problem med antisemittisme i vårt samfunn: At vi ofte ikke gjenkjenner den, eller at vi bagatelliserer den,» heter det. Det kan være riktig, men da må vi lære hvor antisemittene har sine oppfatninger fra. Israels statsminister sa for noen år siden under en internasjonal konferanse at antisemittisme «… dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på falskneriet. Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet. Det begynner med elitene. Og det er der antisemittismen må utfordres.”
Viljen til å tro på falskneriet er ikke begrenset til marginale grupper av nynazister og «islamofober.» Den viljen observerer vi som vedvarende og standhaftig hos dem som skaper folkemening av noe omfang her i landet. Det er hos samfunnets eliter dette ondet må bekjempes, og i første rekke i mediene og blant politikkens fremste meningsbærere. Vi kan sikkert finne mye nedarvet grums både hos nynazister og muslimer, men det er ikke de som har definisjonsmakten for 40 prosent av befolkningen. Den nye handlingsplanen mot antisemittisme som statsministeren omtalte under markeringen av Krystallnatten, bør derfor lete etter dette ondet oppover i samfunnshierarkiet om den skal kunne få noen betydning.
