I ly av koronakrisen har man fra norsk side valgt å skjerpe kritikken av den jødiske staten. Vi trodde en gang at Verdenskirkerådet i Genève hadde satt en uslåelig rekord i antisemittisk agitasjon da de i 2009, sammen med ansettelsen av nordmannen Olav Fykse Tveit som generalsekretær, også sluttet seg til det politiske smedeskriftet «Kairos Palestine« som påsto at «det palestinske folk har stått overfor undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og klar apartheid i mer enn seks tiår.» Et slikt problem kunne, som man vil forstå, bare løses gjennom å avskaffe Israel.
Men dette var ikke en tilfeldig arbeidsulykke. I de ti årene Fykse Tveit ledet organisasjonen, ble de urimelige og usanne anklagene mot Israel skjerpet og fortsatte uavbrutt gjennom hele hans funksjonstid. Nedverdigende påstander om jødenes nasjonalstat og sammenlikning med apartheid-regimet i Sør-Afrika har vært gjengangere sammen med støtten til den internasjonale boikottbevegelsen, BDS, som arbeider for å avskaffe av den jødiske staten Israel.
Nylig ble denne mannen valgt som leder for det norske bispekollegiet. Det gikk ikke mange dagene etter innsettelsen før mediene kunne rapportere om nye utfall mot Israel, – denne gangen med støtte fra et samlet bispekollegium. Nå hører ikke det forumet blant de mest innflytelsesrike politiske myndighetene her i landet, men de målbærer et budskap som formidles til mange mennesker som knapt har andre kilder til informasjon om Israel og konfliktene i Midtøsten enn de sterkt ensrettede og statsstøttede mediene som i det store og hele mener det samme som bispene. De bidrar derfor til å så politiske vrangforestillinger og opprettholde antisemittiske holdninger i det norske folk.
Han lot ikke anledningen gå fra seg. «Det første sjefen for norske biskoper gjorde da han fikk jobben, var å kritisere Israel for annekteringen av palestinsk land. De norske biskopene frykter at statsminister Benjamin Netanyahu ødelegger muligheten for fred,» leser vi i Aftenposten. «Annektering betyr at Israel erklærer palestinernes land som sitt eget,» heter det. Men når ble landet «palestinernes»? I april 1920 ble landet med henvisning til historiske rettigheter av det internasjonale samfunn erklært som udiskutabelt jødisk.
De arabiske folkegruppene i regionen ble tildelt en rekke andre landområder i nabolaget, så som Jordan, Syria, Irak og Libanon. Det folkerettslige grunnlaget for alle disse tildelingene er identisk likt og skjedde samtidig og av samme grunn, nemlig for å gi de lokale folkegruppene i de tyrkisk-okkuperte områdene i Midtøsten, inkludert de fordrevne jødene, tilbake sin selvbestemmelsesrett i sine historiske hjemland.
Så hva er det med tildelingen av land til jødene de norske biskopene ikke fullt ut kan akseptere? Det skulle vel ikke være det forhold at de er jøder og derfor tradisjonelt mislikes av sine arabiske naboer? Dessuten er det vel strengt tatt ingen som er mer «palestinere» enn jødene som bodde i det landet i tusentalls år før de europeiske legionene fordrev dem ut i diaspora, omdøpte jødelandet til Palestina og lot arabiske innvandrere innta det?
Det står strid om eierskapet til landet. Den arabiske folkegruppen som bor der vil helst ha det for seg selv og får betydelig støtte for det synet fra islamske stater, inkludert Iran hvor landets øverste leder nylig gjentok at den jødiske staten vil snart bli utslettet med iranske våpen. I denne situasjonen er det at norske myndigheter med støtte fra bispekollegiet går inn for å begrense Israels selvforsvarsevne ved å ville ta fra landet den lille topografiske sikkerhetsfordelen landet har, og legge den smale kyststripen åpen for iransk og annen aggresjon.
Den norske Midtøsten-politikken later til å bygge på en tvangstanke om at jo svakere og mer sårbar staten Israel er i forhold til sine truende og aggressive naboer, desto større vil sjansene for fred være i Midtøsten. Men dette er et politisk selvbedrag som det er vanskelig å tenke seg at selv bispekollegiet tror på. Den fredsplanen USAs president Trump har foreslått, er på tross av sine innrømmelser og svakheter det første forslaget som hittil er fremlagt som vil gi Israel muligheten til effektivt selvforsvar mot de mange truslene landet står overfor fra sitt nabolag, og som derfor oppfyller kravet i Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 om at det må forhandles om sikre grenser.
Det er et problem at man på norsk og europeisk side ikke innser at det ikke er noen vei utenom å innrømme Israel en sikker mulighet til å overleve i en så kaotisk omverden som Midtøsten er blitt. Å insistere på grenselinjer mot fiendtlige naboer som ikke gir landet rimelig forsvarsevne i form av strategisk dybde, har ingenting i realpolitikkens verden å gjøre. Slike krav bidrar bare til å skape mistanke om at det er flere enn Irans lederskap som ønsker å avvikle den jødiske staten. Norge bør snarest revidere sin Midtøsten-politikk og bringe den i samsvar med realitetene i verden.
