Man skulle tro at folk i disse tider hadde annet å tenke på enn oppkonstruert kritikk av den jødiske staten. Men i ly av pandemien har antisemittismen i verden blomstret opp. Også i Norge har misnøyen med Israel vært et gjennomgående tema i denne perioden. LO fant det påkrevd 1. mai å oppfordre sine medlemmer til å boikotte Israel som ledd i bestrebelsen på å anerkjenne «Palestina».
Parolen denne gangen gjaldt boikott av alt som har med Israel å gjøre, og ikke bare de få varene som måtte være produsert i Judea og Samaria, og som likevel ikke er å finne i norske butikker. LO og Arbeiderbevegelsen har tatt skrittet fullt ut og skjerper kampen. Det skjer også i agitasjonen fra frontorganisasjonen Norsk Folkehjelp, NF, som reagerer mot at israelske myndigheter hevder at organisasjonen støtter boikott av Israel. «Det er ikke Norsk Folkehjelps politikk å gå inn for boikott av en nasjon. Norsk Folkehjelp jobber for at folkeretten og menneskerettighetene skal respekteres,» sier NFs ledelse, og presiserer at «Norsk Folkehjelp følger samme linje som EU når det gjelder folkeretten og okkupasjonen av Palestina.»
Men hva er det EU gjør i denne sammenheng? Nylig kunne israelske myndigheter avsløre at EU omgår sin egen politikk om ikke å støtte terrororganisasjoner, ved å formidle støtten til enkeltmedlemmer av terrororganisasjoner under påskudd av at disse terroristene ikke står på listen over forbudte organisasjoner. Det er for lengst dokumentert at nettopp Arbeiderbevegelsens humanitære organisasjon, Norsk Folkehjelp, er blant de organisasjoner som med finansiell støtte fra EU fremmer boikott av Israel, slik parolene til deres norske sponsorer sier de skal. At Norsk Folkehjelp også støtter organisasjoner med tilknytning til terror, er også for lengst fastslått. Det er på tide at disse forholdene bringes opp i dagens lys.
Men LO og Norsk Folkehjelp er ikke alene i arbeidet med å undergrave den jødiske statens omdømme, legitimitet og sikkerhet. Også Flyktninghjelpen med sine tette bånd til norsk arbeiderbevegelse er geskjeftig. Nylig kunne vi lese i en rapport fra organisasjonen at «… nye israelske ødeleggelser av hus og vann- og sanitære fasiliteter i de okkuperte områdene på Vestbredden bryter folkeretten og undergraver det internasjonale samarbeidet mot korona.» I klassisk propagandastil ber organisasjonens leder, Jan Egeland, «… israelske myndigheter øyeblikkelig stanse ulovlige ødeleggelser og beslag av eiendommer og nødhjelpsvarer på Vestbredden. Dette er ikke tiden for å undergrave den globale innsatsen for å hindre spredningen av koronaviruset.» Men er det sant det han påstår?
Å anklage israelske myndigheter for på demonisk vis å ødelegge livsgrunnlag og infrastruktur for de palestina-arabiske innbyggerne i den hensikt å svekke deres samfunn under en epidemi, er helt i tråd med slike beskyldninger som gjennom århundrer har vært rettet mot det jødiske folk. Jødene ble jo i sin tid beskyldt for endog å stå bak Svartedauden. Generalsekretær Jan Egeland vet dette, men det hindrer ham ikke i å utnytte situasjonen og gjenta anklagen.
Les også: Hjelpeorganisasjoner finaniserer terror
I den virkelige verden pågår det et omfattende samarbeid mellom israelske og palestina-arabiske myndigheter om å begrense smittespredningen i de selvstyrte områdene. Dette skjer på tross av anklagene som reises mot Israel. En lang rekke internasjonale frivillige organisasjoner som nyter godt av vestlige bistandsmidler, har i likhet med de norske i denne perioden markert seg med falske anklager om at Israel utnytter pandemien til skade for de arabiske innbyggerne i landet.
Realiteten er at det er disse organisasjonene selv som utnytter den bekymringen som pandemien har skapt, sammen med sine egne anti-israelske holdninger, til å mane frem den latente antisemittismen som finnes i vestlige samfunn. Det finnes ikke grunnlag for å hevde at Israel utnytter pandemien til å svekke det palestina-arabiske samfunnet i de selvstyrte områdene. Det pågår et omfattende samarbeid for å bistå de palestina-arabiske helsemyndighetene med å bekjempe epidemien hvor Israel stiller opp med nødvendig medisinsk og annet utstyr. Israel har greid å slå ned spredningen og har ingen interesse av oppblomstring av smitte blant araberne.
Det er betenkelig at organisasjoner som utgir seg for å ha en humanitær oppgave, engasjerer seg i politisk undergraving, slik vi nå opplever det også i Norge fra frivillige organisasjoner på den politiske venstresiden. At disse organisasjonene mottar offentlig støtte gjør at de for menigmann fremstår som seriøse og ukontroversielle. Når dessuten den mer lyssky delen av deres virksomhet aldri omtales i norske medier, har vi også et demokratisk problem: Den delen av deres virke blir unndratt fra den offentlige debatt. Folk får aldri vite hva pengene deres går til. Hvor lenge må vi vente på en endring?