Boikottbevegelsen BDS som har en av sine mest aktive aksjonsgrupper i Norge, er stadig opptatt av å hindre norske kunstnere og kulturpersonligheter i å dele sin kunst med innbyggerne i den jødiske staten Israel. Den såkalte Palestinakomitéen som har akademisk og kulturell boikott av Israel som fanesak, forteller i sin programerklæring at «Israel nekter å rette seg etter FN-resolusjoner om Palestina og internasjonal lov, men går likevel fri for internasjonale sanksjoner. Derfor må vi ta utfordringen og bidra til å legge internasjonalt press på Israel.» Det «internasjonale presset» har de rettet mot norske popgrupper.
Palestinakomitéen har som programfestet mål «… å synliggjøre hvilke ødeleggende konsekvenser Israels sionistiske statsprosjekt har for palestinsk samfunnsliv og økonomi,» og har i den anledning gjort en innsats når det gjelder å skremme norske pop-sangere fra å opptre i Tel Aviv. Denne byen har utviklet et av verdens mest tiltrekkende miljøer for popkultur og -musikk, og opplever stor tilstrømning av kunstnere fra hele verden. Men fra Norge er det hittil få utenom veletablerte musikere som Kygo og A-ha som har hatt ryggrad til å motstå truslene fra Palestinakomitéen.
BDS-bevegelsen som Palestinakomitéen fronter i Norge, har gjennom årene bare en sjelden gang lykkes med å intimidere internasjonalt kjente kunstnere til å avlyse planlagte konserter i Israel. Et av de mye omtalte tilfellene var da den profilerte newzealandske popsangeren Lorde ble presset til å gi opp for to år siden. I Norge hvor disse kunstnerne står økonomisk svakere, har det vært lettere for boikotterne å bruke mediemakt mot dem.
Vi merker oss at mediene alltid er med på laget når norske popsangere skal mobbes fra å opptre i Israel. Kunstnere, i likhet med Palestinakomitéen og BDS-bevegelsen, er helt avhengige av mediene når det gjelder å nå ut til publikum. Denne symbiosen har satt et tydelig preg på deler av kultur- og pop-miljøet. Det intimiderende presset fra medier og boikottbevegelsen mot å avholde seg fra å opptre kunstnerisk for et jødisk publikum har samme virkning som vi også kan observere hos politikere: De velger å føye seg av hensyn til seg selv.
Det siste tilfellet i Norge er popsangeren Aurora Aksnes som nå utsettes for press fra Palestinakomitéen, bl.a. gjennom den revolusjonære avisen Klassekampen og andre medier for å avlyse sin tillyste konsert i Tel Aviv i november. Blant de groteske påstandene Klassekampen formidler og som skal begrunne truslene mot Aurora er: «Palestina er okkupert, det er slettet som stat og visket ut fra kartet. Hvis artister fortsetter å spille der og late som ingenting, kan Israel fortsette som før.» For å legge trøkk på advarselen har Palestinakomitéen også latt noen av sine Palestina-arabiske venner undertegne et brev til Aurora med oppfordring om å bli hjemme.
Budskapet er tydelig både til artistene og jødene: Israel fremstilles som en illegitim apartheidstat som står i veien for dem og som det er en forbrytelse å ha noe med å gjøre. At de påstandene som fremføres er løgn og falskneri teller ikke. Her er det hensikten som helliger middelet. Men dette skjer i Norge i 2019. Bruk av løgn, trusler og mobbing mot forsvarsløse kunstnere, formidlet gjennom statsfinansierte medier for å ramme jødenes nasjonalstat er blitt et vanlig og akseptert innslag i det norske «kulturlivet.» Vi hører nesten ingen protester mot denne feigheten som er i ferd med å bli et varemerke på Norge i det internasjonale pop-miljøet.
Men hvem er det som rammes? I Israel er det i beste fall en håndfull konsertarrangører som kjenner til truslene fra de norske boikotterne. Noen israelere må gå på en annen konsert i stedet. Det er alt. Men i Norge er det mange som påføres skade, og det er ikke bare de kunstnerne og kulturpersonlighetene som ikke lenger tør besøke den jødiske staten av frykt for å bli mobbet ut av sitt levebrød. Alle de som i uvitenhet kommer i skade for å tro at boikottbevegelsen snakker sant om Israel og Palestina er også ofre for kampanjen.
Hvem er det som står bak denne ensidige kampanjen mot jødenes hjemland? Et raskt blikk på listen over norske medlemsorganisasjoner i BDS-bevegelsen som promoteres av Palestinakomitéen, avslører at den innledes med den terrordømte Mulla Krekars organisasjon Ansar al-Islam og avsluttes med Vigrid, «organisasjonen» til Tore Tvedt som nylig ble dømt for rasisme og jødehets. Vi anbefaler folk å studere oversikten over de øvrige medlemmene av Boikott av Israel i Norge. Det gir innsikt i omfanget og den politiske lokaliseringen av trusselen mot den jødiske staten og dermed mot det jødiske folk som er tydelig også i Norge. Vi velger derfor å gjengi hele medlemslisten til orientering:
Ansar al-Islam, Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), Central Jamat-e Ahl-e Sunnat Norway, Dagbladets Grafiske Klubb, Den Palestinske forening, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Fellesutvalget for Palestina (FUP), Heismontørenes fagforening, Hvit Valgallianse, Internasjonale Sosialister, Islamsk Kvinnegruppe Norge – avd. Trondheim, Islamsk Råd, Klassekampens Grafiske Klubb, Kvinnefronten i Norge, ML-gruppa Revolusjon, Murernes Union, Norges Kommunistiske Parti (NKP), Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS), Norges Kommunistiske Ungdom (NKU), Norsk Folkehjelp Ungdom, Norsk Grafisk Forbund (NGF), Norsk Transportarbeiderforbund, Oslo Grafiske Fagforening, Palestinagruppene i Norge (PGN), Palestinakomitéen (Palkom), Palestinsk Kulturforum, Profetens Ummah, Rødt, Rød Ungdom (RU), Senterungdommen, Sosialistisk Ungdom (SU), Sosialistisk Venstreparti (SV), Tjen folket, Tømrer og snekkernes fagforening, Ungdom For Fritt Palestina (UFFP) og Vigrid.
Denne koalisjonen dekker et vidt spektrum av organisasjoner fra pådømte kriminelle grupper, nazister, kommunister og islamister til frivillige organisasjoner som i dag nyter allmenn respekt og aktelse i samfunnet. Noen av medlemsorganisasjonene mottar offentlig støtte mens andre finansieres av fagforbund og kontingenter fra medlemmer som ikke aner hva de deltar i og betaler for.
Israel er ikke blant ofrene for denne bevegelsen. Det er i Norge den gjør skade og det er ikke bare popsangere som lider. Det gjør også den jødiske minoriteten i landet som opplever seg nedverdiget måte og trakassert i likhet med popsangerne. Det mest betenkelige ved situasjonen er at våre politiske og andre myndigheter har valgt å se mellom fingrene på denne virksomheten.
