Søndag 15. januar får USAs avgående president Obama en ny sjanse til å påføre den jødiske staten Israel politisk skade. Da vil hans utenriksminister John Kerry delta i den franske president Hollandes internasjonale konferanse om den arabisk-israelske konflikten. Han vil da få en siste anledning til å gjenta sine urimelige og feilaktige anklager mot Israel som han fremsatte i en timelang tale i romjulen. Vi har ingen grunn til å tro at han vil spare på kruttet. Han sørget selv for at FNs sikkerhetsråd fikk vedtatt en fordømmende politisk erklæring som Israels fiender i lang tid kommer til å bruke som politisk ammunisjon mot den jødiske staten selv om den bygger på stor grad av falske nyheter.
Også den norske regjeringen deltar aktivt i dette uverdige spillet. Vi har aldri forstått hva som skulle kunne være den sittende regjeringens begrunnelse for å forlate den fredsmeklerrollen landet i mange år hadde etter at Oslo-avtalene på 1990-tallet ble inngått med betydelig norsk diplomatisk medvirkning. Den rødgrønne regjeringen med Jonas Gahr Støre og SV i den utenrikspolitiske føringen brøt over tvert med etablert norsk fredspolitikk, men denne holdningen til fredsprosessen og Oslo-avtalene var det ingen nødvendig politisk eller ideologisk grunn for den nåværende regjeringen å videreføre.
Vi ser dette problemet tydelig i den meget begrensete intensjonsavtalen Brende under sitt besøk undertegnet i Jerusalem om mulig forsknings- og utviklingssamarbeid på offshoresektoren. Den er bare en skygge av det samarbeidet som var ønsket fra fagmiljøene og som kunne ha vært mulig og til stor nytte for et norsk næringsliv med stort behov for impulser fra verdens ledende høyteknologiske land. Det interessante og fremtidsrettede samarbeidet som tidligere oljeminister Tord Lien forsøkte å få i stand sist høst, greide Brende å få redusert til en teoretisk mulighet med mange forbehold. Det er også meget talende at Brende ikke lot Regjeringens fagstatsråd undertegne avtalen slik vanlig praksis er. Var det strid om dette i Regjeringen? Israelske myndigheter er klar over Brendes holdninger, men så lenge han holder PLO-regimet i ro med store bevilgninger, blir han tålt på tross av sin uvennlige stillingtaken til Israel og USAs nye president.
Utenriksminister Brende er påfallende aktiv når det gjelder å fremme ensidige og rent partiske standpunkter i denne konflikten. I forbindelse med presidentskiftet i USA har han brukt tid på å drive lobbyvirksomhet i USA for å påvirke den nyvalgte president Trump til å gå bort fra sitt løfte om å flytte ambassaden fra Tel Aviv til Israels hovedstad Jerusalem. Under sitt besøk i Ramallah denne uken har Brende hatt samtaler med palestinske ledere som overfor ham har gjentatt truslene om at en flytting av den amerikanske ambassaden vil ”føre til at sikkerhetssituasjonen i hele regionen «eksploderer».” ”En slik flytting vil skape konflikt i hele regionen, og gjøre USA til en aktør i konflikten, ikke en pådriver for fred,” sier PLOs utenriksminister Malki. Han overser at det allerede i mange år har vært ”konflikt i hele regionen,” og at USA har vært aktør i de fleste Midtøsten-konfliktene i 70 år.
Utenriksminister Brende har tatt det standpunkt at ”… en flytting av ambassaden til Jerusalem vil lett bli tatt til inntekt for at man definerer også Øst-Jerusalem som en del av Israel. Jeg tror ikke man skal undervurdere de reaksjonene det vil skape i hele den arabiske verden hvis det skjer. USAs rolle har alltid vært å være en mekler mellom partene og jeg håper at de også under Trump vil påta seg en slik viktig rolle.”
Hvorfor skulle man ikke definere også Øst-Jerusalem som en del av Israel? Øst-Jerusalem som i 1967 ulovlig var okkupert av Jordan, var et militært oppmarsjområde for en jordansk angrepskrig mot Israel har vært en del av Israel i et halvt århundre. Børge Brende ser fremdeles ikke ut til å forstå at det hverken er opp til ham, PLO eller president Trump å definere hva som er en del av Israel. Det er heller ikke opp til dem å definere hva som er Israels hovedstad. Det finnes ingen internasjonal godkjenningsordning for hovedsteder, og Jerusalem har aldri vært ”palestinsk område.” Det er dessuten eventuelt ingen som er mer ”palestinske” enn Israels jøder som ble massakrert og etnisk renset fra Øst-Jerusalem under den jordanske okkupasjonen i 1948, – en forbrytelse Brende later til å se bort fra.
Utenriksminister Brende opptrer ikke bare ensidig partisk i en konflikt, – han opptrer åpenlyst fiendtlig mot Israel og det jødiske folk og deltar i et politisk spill hvor han støtter og bistår aggressive krefter som truer både USA og Israel med at ” … sikkerhetssituasjonen i hele regionen «eksploderer»” dersom araberne ikke får det som de vil. Også nabolandet Jordan har reist trusler om ”katastrofale konsekvenser” av en ambassadeflytting.
Det vi er vitne til er en koalisjon av anti-israelske aktører som har gått sammen om å forsøke å forhindre at Israel kan føre en normal tilværelse i sitt eget land. Den ytterste konsekvensen av denne vedvarende motstanden mot israelsk normalitet er at denne fiendtlige atferden mot den jødiske staten bare kan ha som endemål at denne staten opphører å eksistere, noe som har vært både PLOs og Jordans hensikt i mange tiår. Slik disse og andre islamistiske aktører i regionen uttaler og oppfører seg er det i dag ingen grunn til å tro hverken på deres fredsvilje eller til å tvile på deres ønske om å eliminere den jødiske staten.
Spørsmålet om hvor den amerikanske og alle de øvrige ambassadene bør ligge i Israel er derfor i realpolitikkens verden en indikasjon på hvorvidt man spår Israel en kort eller en lang fremtid. Det er dette valget Donald Trump har gjort. Hva Norges rolle i Midtøsten angår, har utenriksminister Brende allerede tatt sin beslutning: Han uttrykker forståelse og ettergivenhet for truslene mot USA og Israel når han driver lobbyvirksomhet for PLOs truende standpunkt. Selv er han for unnfallende til å innse at tiden er omme for politisk svakhet overfor trusler og terror både i Midtøsten og andre steder.
Utenriksministeren har dessuten satt seg selv i en klemme som formann i giverlandsgruppa, AHLC, for PLO-regimet, en posisjon som gjør ham lett påvirkelig for press og standpunkter fra den palestinske siden i konflikten. Den jødiske staten Israel med sin hovedstad i Jerusalem er imidlertid ugjenkallelig gjenopprettet og vil under ingen omstendighet bøye av for eksistensielle trusler, uansett hvem som fremsetter eller støtter dem.
Det gjelder også den Israel-fiendtlige Midtøsten-konferansen som den franske president med støtte fra araberstatene, Obama-administrasjonen, EU og Norge avvikler i Paris. Konferansen er en meningsløs aktivitet som ikke har annen konsekvens enn å gjøre det palestinske lederskap enda mindre interessert i en fredsavtale. Hvorfor skulle de nå sette seg til et forhandlingsbord når de som den tapende part i Seksdagerskrigen har hele ”verdenssamfunnet” med seg i kravet om at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst?
