Utenriksminister Brende har på ny rettet sterkt formulert kritikk mot den jødiske staten Israel. Denne gangen gjelder det et lovvedtak som ble gjort i Knesset om regulering av bygging av bosettinger på land som av jordanske myndigheter i tidligere tider har vært registrert som privateid. I påvente av en endelig fredsavtale med de palestinske selvstyremyndighetene har Israel gjennom 50 år unnlatt å annektere Judea og Samaria som ble befridd fra ulovlig jordansk okkupasjon i 1967.
Israel hadde og har fremdeles full adgang etter folkeretten til å annektere Judea og Samaria fordi området under den 19 år lange jordanske okkupasjonen ble brukt som militært oppmarsj- og baseområde for en angrepskrig mot Israel. Området ble frigjort av Israel i en forsvarskrig. Judea og Samaria har også i ettertid fungert som baseområder for arabiske terrorister. En anneksjon ville ha lagt Judea og Samaria direkte inn under sivil israelsk lovgivnings- og forvaltningsmyndighet for lenge siden. Jordan hadde aldri suverenitetsrettigheter i Judea og Samaria og disse landskapene har aldri vært under ”palestinsk” suverenitet. Judea og Samaria er heller ikke okkupert i den fjerde Haag-konvensjonens forstand. Men fordi Israel i håp om fredsavtale med lokalbefolkningen har vært tilbakeholden med spørsmålet om anneksjon, har man karakterisert området som omstridt.
Ventingen på en seriøs palestinsk fredspartner og fraværet av israelsk annektering har gjennom flere tiår skapt en suspendert og uklar rettstilstand som bl.a. har medført at store deler av området fremdeles reguleres i henhold til jordansk lov, og i noen tilfeller etter lovbestemmelser som stammer fra den tyrkiske okkupasjonens dager. Den aktuelle debatten dreier seg foreløpig om regulering av for lengst etablerte boligområder i Judea og Samaria som ligger innenfor område C som i henhold til Oslo-2-avtalen er underlagt israelsk lovgivning og forvaltningsmyndighet.
Det var ingen uenighet om Israels rettigheter i dette området da Israel og PLO undertegnet Oslo-2-avtalen i 1995 under medvirkning fra Utenriksdepartementet. Går vi tilbake til tiden før den jordanske okkupasjonen, forelå det et folkerettslig påbud til statsmakten i området om å legge til rette for ”tett jødisk bosetting” der som supplement til den årtusengamle jødiske bosettingen som allerede var der. Den jødiske urbefolkningen i Judea og Samaria ble imidlertid fordrevet og etnisk renset fra området av den jordanske okkupanten. Utenriksministerens anklage om at den jødiske befolkningens gjenoppbygging av sine boliger og landsbyer strider mot folkeretten er nedverdigende og har ikke grunnlag i fakta. Tvert om, – jødenes rett til frivillig å bygge og bo i det området ble eksplisitt fastslått i rettsoppgjøret etter første verdenskrig og er derfor ikke i strid med den fjerde Genève-konvensjon, slik Brende feilaktig påstår.
Utenriksministeren har ingen saklig grunn til å beklage at etterkommerne etter områdets jødiske befolkning som ble fordrevet og delvis massakrert av jordanerne, skal få lov til å gjenoppbygge det landet som det internasjonale samfunn ga dem den historiske eiendomsretten til i 1924, – et folkerettslig bindende vedtak som FN-pakten bekrefter den fortsatte gyldigheten til.
Det som nå er dukket opp som stridens kjerne er hvorvidt israelske myndigheter i israelskstyrte områder, på samme måte som norske myndigheter i Norge, også skal ha anledning til å ekspropriere privat eiendom til fellesskapsformål når det anses samfunnsmessig nødvendig og vedtas på demokratisk vis i henhold til gjeldende rett. I det regelverket om plan- og bygningsforvaltning som er undertegnet av begge parter i Oslo-2-avtalen (Jfr. Annex III, Artikkel 27) er det ikke gjort unntak for ekspropriasjon av eiendom, noe som for øvrig er alminnelig forekommende i kommunal arealutvikling i Israel som i Norge.
Utenriksministerens utfall mot Israel er derfor uten forankring i folkeretten og er i strid med inngåtte avtaler mellom Israel og PLO. Påstanden om at vedtaket ”vil frata palestinere råderett over egen eiendom til fordel for bosettere” er i beste fall villedende og i verste fall diskriminerende. Det finnes ingenting i det israelske lovvedtaket som vil være ”et svært alvorlig hinder for realisering av tostatsløsningen,” slik Brende påstår. Han burde være den første til å huske at tostatsløsningen forutsetter at partene frivillig og uten forhåndsbetingelser forhandler seg frem til en politisk løsning på konflikten. Nærværet av jøder i landet er ikke et hinder for fred med mindre utenriksministeren ikke kan forestille seg en stat hvor det bor jøder. I så fall har han et personlig problem som han ikke bør klandre jødene for.
Når vi enda en gang bemerker utenriksministerens anklage mot den jødiske staten, som han ofte fremstiller nærmest som en forbryterstat, er det for å minne om at slike stadige utfall ikke er uten konsekvenser. Antisemittismen skapes ikke på grasrotnivå i samfunnet. Den er et resultat av samfunnselitenes opptatthet av å klandre den jødiske staten, og holdninger formidles til befolkningen gjennom deres statsfinansierte massemedier. Stadig gjentatte og usanne påstander som at ”… alle bosettingene på Vestbredden er folkerettsstridige og utgjør alvorlige hindre for fred, …” er eksempler på hva som resulterer i antisemittiske holdninger blant folk.
Det aktuelle lovvedtaket i Israel er fattet på demokratisk måte og vil bli prøvet av domstolene slik det er vanlig der i landet. Hva utfallet blir vil tiden vise, og vi synes utenriksministeren i hvert fall burde ha kunnet vente med kritikken til det endelige resultatet foreligger. Utenriksministeren burde ha grunnlag for å forstå at hans hyppige nedsettende uttalelser om den jødiske staten har virkning på jødenes omdømme også i Norge. Han legitimerer antisemittiske holdninger og atferd ved hjelp av usanne og villedende påstander om Israel. Det er slike handlinger som utgjør et alvorlig hinder for fred.
