Mediebildet har i senere tid vært kaotisk.  Det har vært vanskelig for mange å orientere seg i nyhetsbildet fordi det florerer med påstander om manipulering og falske nyheter, såkalte ”fake news.”

Vi har omtalt dette for lenge siden, og kunne allerede da berolige våre lesere med at det har vært vår hovedoppgave i minst 15 år å kommentere falske nyheter, især de som har omtalt den jødiske staten Israel.

Etter at Donald Trump lanserte sitt kandidatur til presidentvervet i fjor, har dette temaet blitt en gjenganger i mediene med gjensidige beskyldninger om hvem som ”faker” mest.  Vi holder en knapp på mediene selv, slik det alltid har vært.

Den største kilden til fake news i Norge, vår desidert mest aktive fake news-generator, har i mange år vært NTB som trofast forsyner alle andre norske medier med ensidige og tendensiøse ”nyheter” fra Israel og Midtøsten. Om seg selv sier NTB følgende:

” Relevant og uunnværlig. Til å stole på. Alltid. Våre verdier: Troverdig – Offensiv – Kundeorientert.”

Offensiv og kundeorientert? Kanskje, men troverdig? Nei, og ikke til å stole på for andre enn dem som eventuelt ikke vil Israel vel.
Også NTB har, i likhet med NRK, vært en hyperaktiv deltaker i kampen mot Donald Trump, og har blant annet spesialisert seg på såkalt omdømmejustering av Trumps medarbeidere.

En som virkelig har fått merke NTBs offensiv er presidentens strategiske rådgiver Steve Bannon som av NTB beskrives som om han burde ilegges livsvarig fengsel:

”Trump nyter stor støtte fra høyreekstreme og rasistiske grupper i USA, og kritikere mener at han har gjort lite for å ta avstand fra dem og budskapet deres.  Trump har blant annet utnevnt Steve Bannon til sin nærmeste rådgiver. Han var inntil nylig redaktør for det høyreekstreme nettstedet Breitbart, som er talerør for de høyreekstreme og rasistiske gruppene.”

Ingenting av dette kommer i nærheten av å være troverdig.  Det avslører at NTBs egenreklame bommer fatalt: Det er dokumentert fake news.  NTB var, sammen med de fleste andre norske medier, aktivt medvirkende i fjorårets amerikanske valgkamp hvor det ikke ble spart på kruttet når det gjaldt å karakterisere Hillary Clintons hovedmotstandere som ”mørkets krefter.”

At de sammen tapte valget kan være en forklaring på de verbale raseriutbrudd vi nå er vitne til.
Men det er ikke bare i NTB/NRK vi registrerer en svak grenseoppgang mellom sanne og falske nyheter.

Også TV2s mangeårige medarbeider, Fredrik Græsvik, har gående en debatt om sin rolle som nyhetsformidler fra konfliktene i Midtøsten.  Vi har i mange år kjent ham som en ytterst ensidig kritiker av den jødiske staten og syntes det var greit at han under en debatt i Studentersamfunnet i Trondheim åpent innrømmet at han ikke var objektiv i sine reportasjer fra krigsområder.

”Jeg er ikke objektiv når jeg reiser ut. Jeg er subjektiv fordi jeg velger hva jeg skal vinkle på, og hvem jeg lager saker om,”

innrømmet Græsvik.  Han forsvarte dekningen sin og begrunnet med den store maktforskjellen mellom Israel og Palestina.

Men forskjellen mellom rett og galt går ikke mellom dem som har eller ikke har makt.  Det går mellom dem som gjør rett eller galt uansett hva de har av makt.  Da Den kristne ambassadens leder, Dag Øyvind Juliussen, i et innlegg i bladet Dagen forleden påpekte Græsviks uholdbare og selvmotsigende argumentasjon og mente at dette fører til at vesentlige sider av konflikten ikke kommer frem, fordi det ikke passer inn i journalistenes forståelse av hvem som er offer, reagerte Græsvik med å karakterisere Juliussens forståelse av hans innrømmelse som ”tull.”

Det Juliussen skrev var at

”TV2-korrespondenten erkjenner at det ikke er noe mål å være objektiv eller bringe begge parters syn til seerne. Han opererer med sin egen narrativ og forståelse av hvem som er offer og rapporterer ut i fra dette. Dette fører til at vesentlige sider av konflikten ikke kommer frem, fordi det ikke passer inn i journalistenes forståelse av hvem som er offer.”

Men dette har også vært andres oppfatning av Græsviks journalistikk gjennom mange år.  At han reiser omkring i krigssoner og rapporterer subjektivt om menneskers lidelser fritar ham ikke fra å fortelle hva som forårsaket lidelsene i første instans.  Han er profesjonell nok til å forstå at hans eksklusive fokus på selvvalgte lidelser skaper et inntrykk hos seerne, ikke bare av hvordan ofre lider, men også av hvem som underforstått er skyld i disse lidelsene.

Når Græsvik prøver å benekte at han opptrer partisk i en konflikt, blir hele prosjektet hans i sin essens fake news kamuflert som en lidelseshistorie.
Vi har observert og ment dette så lenge vi har sett ham i aksjon i Midtøsten.

Vi mener ikke at Græsvik tilhører Clintons ”mørke krefter,” men vi ser heller ingen grunn til at han skal benekte at hans journalistiske oppgave i Midtøsten i hovedsak er å skape sympati for den Palestina-arabiske befolkningens lidelser ved å insinuere at skylden ligger på Israel, uansett hvem som påførte dem disse lidelsene.  Såpass oppriktig bør han kunne være.