Når Israel feirer sin Uavhengighetsdag, som i dag falt på 12. mai, feirer araberne i området “katastrofedagen”, Nakba-dagen. De rundt 726.000 arabere som flyktet ut av Israel da samtlige araberstater rundt dem samlet seg for et lammende angrep, ment å skulle utslette den nyopprettede staten, har i alle år siden ment at de har en rett til å vende tilbake.
Det er egentlig to forhold som spiller inn rent logisk, men som nær sagt aldri blir nevnt når problemstillingen luftes i offentligheten. Verden har blitt så pro-arabisk at man nær sagt tar det som en sannhet det araberne legger frem som sitt politiske syn, og som selvfølgelig er sterkt farget av deres interesser.
Det ene er antallet. De araberne som nå lever i områdene rundt Israel har blitt langt flere enn de opprinnelige flyktningene. FN har med sin helt spesielle organisasjon UNRWA, United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East holdt liv i statusen deres som flyktninger, og pengestrømmen – Norge alene forsyner disse menneskene med nesten en milliard kroner pr. år – har lokket en mengde mennesker hit fra andre steder.
Gazastripen har i dag ca 1,85 millioner innbyggere, og Samaria og Judea rundt 2,75.
Dessuten er det slik at verden til enhver tid har en menge flyktninger. Etter både den første og den andre verdenskrig var en mengde mennesker på flukt. Vi hører for eksempel ikke så mye i dag om tyskerne som flyktet etter krigen. Et sted mellom 12 og 14 millioner tyskere, for det meste uskyldige mennesker, ble jaget fra sine bopæler i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Nederland, Polen, Romania, Sovjetunionen, Jugoslavia, Latin-Amerika og mandatområdet Palestina. Så vidt vi kan se, finnes det ikke noe UNRWA for German Refugees in Europa, som sender penger øremerket disse stakkars menneskene og deres etterkommere.
Ei heller hører vi noe om Relief and Work for Jews in the near East – erstatning og arbeid for jøder i Midtøsten. Kan årsaken ha noe med at alle disse flyktningene fra arabiske land – de utgjorde 850.000 mennesker, i likhet med tyskerne i grovt sett samme tidsrom, for lengst er assimilert blant befolkningen i de land de kom til – henholdsvis Israel og Tyskland? Kan det tenkes at mangelen på slike gigantiske støtteordninger kan ha hatt noen effekt på flyktningenes evne og vilje til å finne seg et sted å bo og et arbeid å utføre der de kom, slik de norske utvandrerne da de kom til Amerika for 200 år siden?
Det vil nok være rimelig å anta. Like rimelig er det å anta at pengestrømmen har hatt noe å si for den permanente “flyktninge”status de araberne har som nå lever i de nevnte områdene.
PLO, “frigjøringsorganisasjonen for palestinerne” har uttalt seg i anledning årets feiring av “den store katastrofen” da jødene fikk sitt eget land. Tenk at jøder skulle få et område som stort sett var tynt befolket av gjetere og jordbrukere, men som en gang i tiden også har vært okkupert av muslimene! Vi mener ikke dette ironisk, det er slik PLO oppfatter situasjonen. I PLOs øyne var det en virkelig katastrofe at jødene fikk et land. At dette landet stadig beviser jødenes tilstedeværelse fra oldtiden, ved at det dukker opp arkeologiske skatter både her og der, betyr unektelig noe. Men ikke for PLO.
PLO anser i sin uttalelse denne dagen “retten til tilbakevendelse” som en grunnleggende rettighet for de palestinske araberne og deres etterkommere. Og ikke bare en grunnleggende rettighet, men også for dem en naturlig del av en fremtidig fredsavtale. De gjør det klart at de aldri oppgir denne “rettigheten”, ettersom den er “historisk”, “hellig”, og “i henhold til folkeretten”, “Generalforsamlingens res. 194”, og “bestemmelser av Den arabiske liga.”
Israel har alltid avvist kravet om arabernes tilbakevendelse fullstendig. Det ville ha ødelagt staten øyeblikkelig, av demografiske grunner. Man kan enkelt tenke seg den demokratiske effekten det ville ha hvis 4,6 millioner arabere skulle få stemmerett i Israel, i tillegg til de 2 millioner arabere landet allerede har. Jødene ville kommet i mindretall i sitt eget land, og Israel ville ikke lenger være det det er for jøder, en trygg havn.