Den grusomme natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, markerte opptakten til Holocaust, en av verdens største og mest målrettede folkemord, hvor seks millioner jøder ble drept fordi de var jøder. «Den endelige løsning.»
SA – Sturmabteilung, den paramilitære delen av nazistpartiet angrep jødiske butikker og eiendommer i Tyskland og Østerrike denne natten. Navnet kommer av alle de tusen vinduene som ble knust. Minst hundre jøder ble drept, og mer enn 30.000 ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer. Jødiske hjem, sykehus og skoler ble angrepet og gjennomsøkt, og nazistene ødela det meste på sin vei. Mer enn 1.000 synagoger ble brent, og over 7.000 jødiske bedrifter ble ødelagt eller skadet.
Nazistenes boikott av jødenes forretninger og bedrifter begynte imidlertid allerede i 1933. Og før dette, allerede i 1921, ble jødiske studenter utestengt fra den tyske studentunionen Deutscher Hochschulring. Mediene startet også med agitasjon for boikott av jødiske bedrifter og produkter. «Kauft nicht bei Juden» – kjøp ikke av jøder, lød mantraet.
Dette lyder for mange mistenkelig kjent. Ikke bare fordi vi alle har hørt historien om Krystallnatten. Men kort og godt fordi vi lever i tider som på mange måter ligner mellomkrigstiden med dens hatefulle retorikk, og etter hvert hatefulle handlinger. Man skulle tro at Europa spesielt, men hele verden generelt, etter å ha opplevd massedrapene på jøder i utryddelsesleirene, ville dra kjensel på de symptomene som nå har vært synlige i en årrekke, og fordømme dem og utrydde årsaken til dem.

Det har man ikke. Snarere tvert imot, det er lett å se at akkurat det samme gjentar seg. Ikke minst er det symptomatisk at nettopp utdanningsinstitusjonene ligger i tet når det gjelder å oppfordre til boikott av Israel. Man skulle virkelig tro, i 2015, at man visste nok om nivået ved israelske universiteter og så videre, til å innse hvem som vil bære det største tapet ved en boikott. Dernest skulle man tro at man ville holde seg for god til å kjøre en boikott mot utdanningsinstitusjonene, hvor nytt intellektuelt liv skapes, og hvor det fremfor alle andre steder er grunnlag for det motsatte, nemlig et tverrkulturelt og multinasjonalt, globalt samarbeid, til alles beste.
Men nei.
For det er innbyggerne i den jødiske Israel som skal tas i vår tid. Å uttrykke hat mot en jøde fordi han er jøde, er forbudt på linje med å uttrykke hat mot andre grupper, som fargede eller hinduer. Man får straff. Men det er like fullt blitt stuerent i dagens samfunn å uttrykke hat mot jøder fordi de er israelere.
Her fører media an, som de gjorde i 20-årene. Lenger har i faktisk ikke kommet. Vi behøver ikke gå lenger tilbake i tid enn dagens NTB-melding om hendelsen som tilfeldigvis er godt dokumentert, fordi man i dag har filmkameraer som klart viser hva som skjedde. En muslimsk, arabisk kvinne tar frem en kniv og stikker en grensevakt. Kvinnen ble skutt og lettere skadd. Den store nyheten ligger jo egentlig i at en kvinne angriper grensevakten, men de jødefiendtlige nyhetsformidlerne er temmelig konsekvent når de kan: det blir fremstilt motsatt. Eller ha synes vi om «Palestinsk kvinne skutt. Israelske soldater skjøt og drepte en palestinsk kvinne ved en veisperring på Vestbredden mandag.»
Se filmen i linken over. Se så på den neste, patetiske setningen i NTB-meldingen. «Ifølge soldatene var hun bevæpnet med kniv.»
Nå var ikke dette en oppfordring til boikott, men vi ser den aggressive, nærmest gjennomført negative holdningen overfor jøder. Blir jøder angrepet, slik situasjonen er nå, med i snitt 4-5 angrep hver eneste dag, mot sivile og offentlige, små og store, unge og gamle, begått av for det meste muslimske, arabiske unge menn, men også, som vi så i filmen, kvinner, tier man om saken, eller presenterer den slik som beskrevet, med negativ fremstilling av offeret. Hvorfor?
Årsaken er den samme som i 1938: jøden er selv skyld i at han blir angrepet. Dette er den gjennomgående forståelsen nå som den gang. I mellomkrigstiden var det tyskernes tap av første verdenskrig, de økonomiske nedgangstidene og den store depresjonen de var skyld i. De fortjente ikke å leve.

I 2015 bruker man politikk som anklagegrunn. Jødene ble angrepet av samtlige araberstater rundt dem i 1948, og flere ganger siden. I krigene som fulgte, vant jødene, ofte med et nødskrik og med store menneskelige tap, men de vant. Territorier ble tatt som en direkte følge av angrepene, og noen av dem har den angrepne part Israel beholdt av sikkerhetsgrunner og taktiske grunner, for eksempel for å presse motstanderen til å gå med på fredsavtale, slik Egypt måtte gjøre for å få tilbake Sinai-halvøya som Israel vant i krigen Egypt førte mot dem.
Men hva presterer mediene og politikerne å vrenge det til å bli? Okkupasjon. Til og med kolonisering er jødene beskyldt for. Etter kriger motstanderne deres startet. Man kunne bli fristet til høflig å be dem å gå i seg selv. Hvis et land eller folk er redd for og setter pris på territoriene sine, starter man ikke å krige mot naboen.
Men hva er det egentlige problemet? Abbas sa det direkte i en tale nylig: Hele Israel er okkupasjon. Det er disse holdningene araberne har, og som deres støttespillere i hele Europa og store deler av verden nå mer eller mindre åpent deler: jødene okkuperer. De har altså etter tusener av år i landflyktighet fått tilbake sitt land, eller deler av det, men blir kalt «okkupant» av den verdensdel som sto fremst ved ovnene når jødene skulle brennes.
http://www.youtube.com/watch?v=CspkE4Tfh4s
Europa får nå smake noe av den bitre galle jødene har måttet tåle fra muslimske arabere i sytti år og enda lenge før staten Israel ble dannet, men like fullt fortsetter de å forbanne Israel. Nå er det siste et regulativ for å merke alle varer som er produsert utenfor de såkalte 1967-linjene, altså i de territoriene Israel ikke hadde før araberne angrep dem og tapte disse til Israel. Vi ser ikke logikken, men EU ser den tydeligvis.  EU vil antagelig innføre merkingen så snart som i oktober 2015. De vil kalle det «produkter fra bosettinger», og gjør det klart at de anser jødiske samfunn i jødenes kjerneland Judea og Samaria, altså utenfor den såkalte linjen, som forbudt etter Folkeretten. EU har mange advokater, og en hel del av dem må høyst sannsynlig være klar over at en slik stillingtagen er høyst tvilsom, juridisk sett. I beste fall. Folkeretten gir nemlig Israel klar adgang til å forholde seg nøyaktig som de gjør, i den situasjonen angriperne har bragt dem i. Det finnes også juridiske eksperter som sier det helt motsatte av EUs påstand: Israel oppfører seg helt i tråd med folkeretten, og at de går langt for å imøtekomme sin fiende.
Noen vil selvfølgelig at alle jødiske varer fra Israel skal boikottes, slik det var i Tyskland og Østerrike i 1938. Ikke bare i utlandet, men også i Norge.
Konklusjonen blir at et fakkeltog for jødene som ble drept og ført til konsentrasjonsleirer i 1938 kun blir et skuespill og en oppvisning i hykleri, dersom man ikke tar et realt oppgjør med disse antisemittiske holdningene. Israel er og blir en jødisk stat, verdens eneste. Dersom man ikke kan erkjenne dette, og unne jødene en bitteliten del av vår felles verden, den delen de faktisk en gang selv hadde, og som de har et historisk og folkerettslig krav på, er man temmelig langt borte fra å være et verdig medlem i noe fakkeltog til minne om ofrene fra 1938.
Den stadige fordømmelsen av Israels forsøk på å beskytte seg mot fiendenes talløse angrep, er intet mindre enn fordekt antisemittisme. Det er akkurat det samme jødehatet som drev nazistene til å boikotte jødiske varer den gang, som nå driver Europa til å boikotte jødiske varer i oktober 2015.
Noen ny krystallnatt blir det derimot ikke. Nå har jødene Israel.