Kravet om at alle slags tjenester skal være tilgjengelige, helst gratis og til alle tider, griper om seg. Stadig færre har et forhold til det tredje bud som sier at du skal holde hviledagen hellig. Man tar ikke lenger hensyn til hva dette innebærer for menneskets sunnhet og velferd.
Men hvorfor skulle det bare være butikkene som bør være tilgjengelige med sine tjenester sent og tidlig syv dager i uken? Dersom det er et samfunnsproblem at man ikke kan kjøpe moteklær og kolonialvarer på en søndag, skulle vi tro det måtte være et enda større samfunnsproblem at til dels svært viktige offentlige tjenester som leveres av stat og kommune, bank og finans, legekontorer, advokater, sosialkontorer, NAV, barnevern og domstoler, for bare å nevne noen, kun er tilgjengelige noen få timer fem dager i uken. Når kommer det rettferdige kravet om både lørdags- og søndagsåpning i alle samfunnsviktige kontorer, inkludert Stortinget og departementene? De siste er vel ikke helt uten betydning for folk flest?
Når vi gjør disse refleksjonene har det sammenheng med at den voksende kravsmentaliteten ikke bare er et norsk fenomen. Det reises ufattelig mange og store krav også andre steder, for eksempel til Israel fra de palestinske selvstyremyndighetene. I vinter proklamerte Mahmoud Abbas at hans regime nå ville slutte å samarbeide med Israel, slik de hadde gjort siden Oslo-avtalenes dager. Det hadde de riktig nok i praksis sluttet med i flere år allerede, men sist desember hadde Israel besluttet å holde tilbake skattepenger som svar på den samme fredspartnerens trussel om å stevne Israel for den internasjonale straffedomstolen, anklaget for krigsforbrytelser.
Saken roet seg imidlertid og ”krigsforbrytelsene” var ikke så alvorlige likevel da Israel, etter mye påtrykk fra USA, likevel sa seg villig til å foreta utbetaling til den truende ”presidenten.” Da Mahmoud Abbas nylig oppdaget at de utbetalte pengene var fratrukket et beløp til dekning av palestinernes ubetalte regninger til strøm, vannforsyning og sykehusopphold, reagerte han med å sende pengene tilbake med nye trusler om å stevne Israel for den internasjonale straffedomstolen for å ha begått enda en krigsforbrytelse, – eller som det heter i palestinernes egne statskontrollerte medier: ”Israels tyveri ville bli den første krigsforbrytelsen Israel ville være tiltalt for internasjonalt.”
Det Israel vil stå overfor er med andre ord en anklage om krigsforbrytelser som går ut på at landet ikke finner seg i falske anklager om krigsforbrytelser fra en fredspartner, og dessuten krever betaling for leveranser av strøm, vann og helsetjenester til ”den palestinske staten.” Hvordan internasjonale jurister, dommere, politikere og medier vil komme til å reagere på en slik anklage, er imidlertid ikke gitt på forhånd. Israel har nemlig en rekke ganger tidligere holdt tilbake slike midler for å dekke ubetalte regninger, og har gjentagne ganger opplevd at man etter kraftig internasjonalt press har måttet velge å gi etter.
Palestinerne kan derfor påberope seg både presedens og sedvane for et de ikke behøver å betale regningene sine. Det nye denne gangen er eventuelt om også Den internasjonale straffedomstolen anser Israels krav om betaling for leverte tjenester, og utførte inkasso, er en krigsforbrytelse. I lys av den behandling og omtale Israel gjennom lang tid har fått i internasjonale fora, og det faktum at Den internasjonale straffedomstolen er kjent for å være et politisk forum så vel som en rettsinstans, velger vi å holde spørsmålet åpent.
For Israel er dette ikke bare en sak om penger, selv om det er viktig nok. Pengeutpressing, enten den skjer i regi av PLO eller ”det internasjonale samfunn” kan ikke under noen omstendighet aksepteres som virkemiddel i noe som egentlig skulle være en fredsprosess hvor alle utestående spørsmål etter avtale skulle avgjøres gjennom forhandlinger. Dersom det nå skulle vise seg at det internasjonale samfunn myker opp kravet om å holde avtaler og gjennomføre forhandlinger, i hvert fall når det gjelder ivaretakelsen av Israels vitale interesser, vil verden ha passert en milepæl på veien mot internasjonalt anarki.
Å stå imot utviklingens skjeve gang ved å holde fast på prinsipper og normer oppfattes ikke lenger som en selvfølgelighet av alle. Også historien er full av tilfeller av at ettergivelse overfor press har ført til ulykke og krig. For oss her i Norge bør det være viktig å holde vår egen sti ren. Det har vi ikke alltid gjort gjennom vår stilltiende eller aktive støtte til den internasjonale hetsen mot Israel som vi for eksempel er med på i FN. Dette er et faresignal, spesielt i en tid hvor den internasjonale usikkerheten er voksende også i vår del av verden, og det settes spørsmålstegn ved vår egen forsvarsevne mot angrep, utpressing og terror.
Akkurat som på 1930-tallet har vi i dag nedprioritert både forsvar og offentlig vedlikehold for blant annet å kunne fordele og nyte stadig flere ønskede velferds- og nytelsesgoder i samfunnet. Det har ledet til økte forventninger og krav. Dette vil til sist også komme til å svekke samfunnet og tilliten til at våre ledere tar sitt ansvar alvorlig.
Israelerne har lært at de ikke må gi etter for urimelige krav og utpressing. De lar seg ikke lenger påvirke av internasjonalt sladder og absurde anklager fra korrupte organisasjoner som ikke vil dem vel. Her har også vi i Norge noe å lære når vi uten å tenke over konsekvensene lar våre kortsiktige behov og lyster styre utviklingen.
