At islam er fredens og kjærlighetens religion kan det vel ikke settes spørsmålstegn ved når USAs daværende utenriksminister Condoleezza Rice etter terrorangrepet 11. september 2001 kategorisk slo fast at slik er det. Det vi av våre politikere blir bedt om å forholde oss til er altså ikke hva muslimer gjør, men hva de sier og mener, for som det heter fra autoritativt hold: Hva muslimer foretar seg har ingenting med islam å gjøre. Det som skal telle er bare hva muslimer hevder at de egentlig mener, og det er det bare selvautoriserte muslimer i Norge som kan forklare oss. Det hjelper ikke hva stormuftien av Mekka sier.
Den bestialske henrettelsen av en ung jordansk pilot vitner om at Kalifen i Baghdad som er det religiøse og politiske overhodet i Den islamske staten, har en helt annen oppfatning enn norske eksperter av hva som skal være mål og midler for hans hellige jihad. Det han tar sikte på er å konvertere hele verden til fredens og kjærlighetens religion, akkurat slik hans forbillede og læremester, profeten Muhammad, gjorde. Hvordan denne profeten plyndret og drepte mennesker for troens sak er ikke bare grundig dokumentert, det er i hovedsak hva hans lære går ut på.
I dag kan vi konstatere at Muhammads hær, ISIL, kontrollerer over en tredjedel av Syria og like mye av Irak. Antallet hellige krigere har vokst markant det siste halve året og er anslått til om lag 200.000. Mange av dem er irakiske og syriske soldater som skifter side til opprørerne og tar med seg både de moderne amerikanske våpen som de stadig mottar fra president Obama, og den opplæringen de til og med får fra norske spesialister. Målet nå er Jordan og veien til Mekka.
Når titusener av vestlig opplærte soldater i Midtøsten velger å skifte side og støtter de grusomste former for terror, er det på sin plass å stille spørsmål ved hvor grensen går mellom såkalt moderat og radikal islam. Finnes det en slik grense eller er hele denne dikotomien et produkt av vestlig fantasi, politisk panikk og virkelighetsfornektelse?
En tydelig bekreftelse på at det forholder seg nettopp slik, finner vi i norske medier som knapt lar en anledning gå fra seg til å samle hele ulveflokken til angrep på dem som skulle være vågale nok til å tale sant om disse ting. For å tale sant om fredens og kjærlighetens religion krever en høy pris i Norge som i Syria og Irak.
Den norske inkvisisjonen, som bare i liten grad kan sammenliknes med den spanske, består av en statsautorisert koalisjon av målbevisste islamister og venstresosialister og tafatte høyre-dhimmier. For å markere seg i debatten, og ikke minst for å prøve å avspore den, gikk denne inkvisisjonen nylig til et kraftig personangrep på bloggeren Hege Storhaug. Hennes forbrytelse er at hun insisterer på å benytte seg av ytringsfriheten uten de ideologiske begrensningene den norske inkvisisjonen ønsker å sette for å hindre fri debatt. Det finnes faktisk noen blant oss som er modige nok til å stille spørsmål ved ytringsfrihetens stadige snevrere grenser. Men hvor er folkekravet og hvorfor er ikke politikerne også i denne sammenheng opptatte av den grunnloven de i fjor feiret med festbanketter?
Hadde Hege Storhaug bodd i kalifens land, ville hun ha blitt halshogget eller brent levende i Allah den barmhjertiges navn, stadfestet med en fatwa utarbeidet i henhold til grunnloven i hjemlandet til fredens og kjærlighetens religion. Men siden hun bor i Norge, er løsningen for henne inntil videre en streng påminnelse om å passe seg, i form av et karakterdrap formidlet under ytringsfrihetens vern.
Mens Vestens ledere fortsatt omfavner noe de tror er moderat islam, er det faktisk Egypts president Abdel-Fattah al-Sisi, som tør stå frem med krav om en reformasjon av islam. Han uttaler seg på en måte som gjør det umulig å skille mellom norske islamister som Shoaib Sultan og dem denne mannen later som om han tar avstand fra.
ISILs lederskap, Kalifen i Den islamske staten, har vært påpasselig med å begrunne sine handlinger i velkjent islamsk lære. Det er nøyaktig den samme læren som med betydelig offentlig støtte formidles til unge muslimer i Norge, og som regjeringen nå vil dempe virkningene av gjennom et kommunalt avradikaliseringsprogram. Vi er enige med de norske islamistene i at denne politikken er feilslått, det ligger i sakens logikk.
Jakten på fredens og kjærlighetens religion som politikerne kaller ”moderat islam,” går i en sirkel. Enhver som søker veiledning i islamske skrifter vil møte den samme forståelse av denne læren som ISIL og dens kalif selv står for og praktiserer for åpent kamera. Det er denne erkjennelse unge muslimer oppdager når de lytter til sine imamer og leser sine religiøse skrifter: Det finnes ingen forskjell mellom moderat og radikal islam. Forskjellen går mellom aktive og passive muslimer.
At flertallet av muslimene er fredelige og ikke driver med terror betyr ikke at det finnes en fredelig versjon av denne religionen som man kan utbre for å bekjempe radikalisering. Som den tyrkiske leder og aktive islamist, president Recep Tayyip Erdoğan uttrykte det: “Det fines ikke noe moderat eller ikke-moderat islam. Islam er islam, og det er det!”
Fredens og kjærlighetens religion” er et uhyggelig fantasiprodukt som vestlige politikere har funnet opp for å slippe å se den onde virkeligheten i øynene. Vårt største problem er den progressivt tiltakende selvfordummingen som foregår på høyeste politiske nivå, og som kan lede til uopprettelig skade både på vårt eget og andre samfunn om det fortsetter. Avradikaliseringen bør starte på regjeringsnivå. Uten en kunnskapsrik, bevisst, fremsynt og myndig politisk ledelse tror vi ethvert forsøk på å demme opp for den islamske ekstremismen vil bli mislykket.
