Under denne tittelen skriver David Bernstein et innlegg i Washington Post et par dager før jul, der han går i rette med den årvisse, og utbredte historieforfalskningen, kulturrelativismen og antisemittismen som kommer opp i mediene rundt juletider. Også i Norge.
Det er noe med venstresiden, som skal ha det til at Israel tyranniserer de svake og tar seg til rette på «okkupert land.» I sin iver etter å tilpasse terrenget til kartet de har tegnet må de overse en virkelighet man skal man ha nokså sterke briller, med feil styrke, for å unngå å se.
Konkret tar han fatt i et avsnitt fra Huffington Post, fra en artikkel skrevet av bladets politiske redaktør Mehdi Hasan. Tittelen på innlegget er, typisk nok «Hvis Maria og Josef hadde forsøkt å dra til Betlehem i dag, ville de blitt stoppet ved et israelsk sjekkpunkt.» Hasan skriver:
Hvordan skulle denne tømreren og hans gravide kone kunne omgått det kafka-lignende nettverk av israelske bosettinger, veisperringer og lukkede militære soner på den okkuperte Vestbredden? Ville Maria måttet oppleve å føde sitt barn ved et sjekkpunkt, slik en av ti gravide palestinske kvinner gjorde mellom 2000 og 2007?
– Vel, fordi Josef og Maria var judeiske, det vil si jøder, fra Nasaret, så hadde de ikke behøvd å være redd for israelske veisperringer som er satt opp for å hanskes med palestinsk terrorisme, men for å bli myrdet av terrorister fra Hamas eller Fatah, er det enkle svaret fra Bernstein.
Alvorlig talt, denne type historisk revisjonisme, en helt vanlig fremgangsmåte i Storbritannia; at man behandler etnisk jødiske mennesker fra Judea som om de var palestinske arabere, og deretter anvender en analogi hvor det moderne Israel blir dem som undertrykker Jesus og hans familie, ville vært latterlig om det ikke var så ondsinnet.
Ondsinnet, ikke bare fordi det er en meningsløs forvrengning av historien, og ikke bare fordi det ofte er ledsaget av en stor porsjon antisemittisme, hvor palestinere som spiller rollen som Jesus, og israelerne får rollen som de utenlandske undertrykkerne som korsfester ham. Men ondsinnet fordi det går rett i hjertet av konflikten mellom araberne og israelerne – den arabiske sidens manglende evne til å innse at «sionistene» ikke er de «europeiske bosetter-kolonialistene» som landene i den tredje verden innbiller seg, men et folk med bånd til Israels land som strekker seg mer enn tre tusen år tilbake i tid, landet hvor deres religion ble til. Et folk som styrte her gjennom to separate kongedømmer, et folk som ba rettet mot Jerusalem i to tusen år, på sitt hebraiske tungemål, og så videre.
Denne fornektelsen av at det noensinne har eksistert et jødisk kongedømme, eller tempel i Jerusalem, eller at jødene på annen måte var innfødte i området, kommer jevnlig også fra «moderate» representanter fra de palestinske selvstyremyndighetene. Dette betyr at den arabiske siden ikke kan forestille seg en potensiell fredsavtale som en historisk forbrødring mellom to folk som har sterke bånd til landet, men i beste fall som en ydmykende kapitulasjon for utenlandsk okkupasjon, noe som en gang vil måtte ta slutt.
Før dette tankesettet endrer seg, vil det ikke bli noen langvarig fred, uansett papiravtaler, og uansett ordbruken deres. Til og med en radikal enstats-løsning med en arabisk majoritet ville ikke fungere dersom denne majoriteten mente at den var presset til å eksistere side om side med fremmede inntrengere og kolonialister. Skribenter som Hasan er ganske enkelt fredens fiender.
Bernstein kan ikke dy seg, men oppdaterer etterpå artikkelen med en faktaopplysning om såkalte æresdrap. Som vi vet er dette grusomme fenomenet helt vanlig i den muslimske verden, Gaza er intet unntak. I 2013 alene, ble så mye som 27 palestinske kvinner drept av familiemedlemmer fordi man mener de av en eller annen grunn skadet familiens ry.
Han konkluderer derfor med at Maria, gravid utenfor ekteskapet som hun var, ville hatt grunn til å frykte mye mer for æresdrap fra sine egne enn eventuelle problemer ved israelske sjekkpunkter, dersom hun skulle ha vært Palestina-araber.
