Året 2014 nærmer seg slutten med jule- og nyttårstaler om fred og forsoning. Den muslimske jihad går imidlertid mot nye høyder med bomber og massakre på kvinner og barn. Også i år har jihadistene vist verden at blodige angrep på kvinner og barn er et av virkemidlene i deres hellige krig. Formålet er å skaffe seg makt ved å skremme alle andre til underkastelse og lydighet.
Vestlige medier og politikernes uklare reaksjon på bestialiteten vitner om at man egentlig har kapitulert, men har vanskelig for å få sagt det. Da tyr man heller til det gamle trikset med å finne på noe å klandre Israel for.
I Syria ble det nylig funnet en massegrav med om lag 150 kvinner som ble drept av ISIL. Obduksjonen viser at en del av dem var gravide. En massegrav med 230 døde ble også funnet i Syria denne uken. De drepte utgjør en fjerdedel av en folkestamme som forsvant under kampene med ISIL.
Tross den ekstreme brutaliteten som utvises i den nye bølgen av islamsk hellig krig, har hverken våre politikere eller medier våget å peke på den sterke oppfordring til slik atferd som kommer fra Saudi Arabia og de arabiske emiratene som inspirerer og støtter jihadister ideologisk og finansielt over hele den islamske verden. Ingen kan drive med en så omfattende væpnet terror uten å ha betydelig økonomisk støtte. ISILs store fremgang er ikke tilfeldig. De er grundig finansiert av petrodollar og har ubegrenset tilgang til moderne våpen. Terrororganisasjonen Hamas kontrollerer Gaza fordi det er noen som sikrer dem nok penger og våpen til å holde på makten. Boko Haram kunne ikke ha kontrollert store deler av Nigeria uten omfattende finansiell støtte.
En edruelige vestlig reaksjon skulle ha vært å sette fokus på dem som sikrer islamistenes store fremgang. Men slik er det ikke. Vesten fortsetter med sitt intime samarbeid både med Saudi Arabia og Qatar som åpenlyst støtter og finansierer det folkemordet som har som mål å etablere et konservativt islamsk regime over hele det sunni-muslimske området. Noe av formålet er også å søke å begrense den sjia-muslimske ekspansjon som har Iran som sin hovedsponsor.
Her hjemme opplever vi hvordan medier og organisasjoner nesten desperat forsøker å flytte oppmerksomheten bort fra muslimenes grusomheter og med alle midler prøver å få lagt så mye som mulig av skylden på jødene. Aftenposten og Redd barna benytter anledningen til å sammenlikne terroristenes atferd i Nigeria og Pakistan med Israels forsvarskamp mot Hamas. At Hamas selv har måttet innrømme at de brukte FNs skoler i Gaza i sine angrep på Israel, gjør svært lite inntrykk på dem som benytter enhver mulighet for å trakassere jødenes hjemland som nå er det eneste landet i Midtøsten hvor minoriteter kan føle seg trygge for jihadistene.
Et sikkert tegn på at Vesten legger seg på kne for den blodige terroren mot skolebarn var beslutningen fra EUs øverste domstol om at det ikke var riktig å sette Hamas på EUs terror liste. Med andre ord: De omlag 15000 raketter som Hamas gjennom årene har bombardert sivile jøder med, bør ikke lenger være å anse som terror. Nå forteller riktignok kilder i EU at dette vedtaket egentlig ikke er ment slik, men som politisk terrorisering av Israel og jødene fungerte det godt. Israels statsminister Benjamin Netanyahus reaksjon på dette var å uttale at «hyklerske europeere har intet lært fra Holocaust.»
Den politiske krigen mot Israel drar seg også til i FN hvor de palestinske selvstyremyndighetene forsøker å få FN til å vedta en ”fredsavtale” med Israel uten å gå den vanskelige veien om fredsforhandlinger som både FN gjennom sine resolusjoner og palestinerne selv gjennom Oslo-avtalene har forpliktet seg til. Vi legger merke til at svært mange medlemsland i FN er enige med Mahmoud Abbas i at den enkleste veien å få i stand en ”fredsavtale” på er å bryte alle de avtaler man tidligere har inngått, og vedta ”avtalen” uten forhandlinger. I Israel anser man en slik handling som en krigserklæring. Hvordan vil norske myndigheter stille seg?
Men Israel trenger ikke flere krigserklæringer fra de palestinske selvstyremyndighetene. Så sent som den 12. desember i år sa Mahmoud al-Habash som er øverste dommer i palestinernes sharia-domstol, og rådgiver for Mahmoud Abbas i religiøse og islamske spørsmål i en tale som ble overført i palestinsk fjernsyn:
«Alt dette landet vil komme tilbake til oss. Alt okkupert land og alle våre rettigheter i Palestina – vår stat, vårt folks arv og våre forfedres ettermæle – alt vil komme tilbake til oss selv om det vil ta tid. Tålmodighet er nøkkelen til seier, og vi er tålmodige. Når det gjelder motstand er alle muligheter åpne, også de diplomatiske.»
Al-Habash holdt en tilsvarende fjernsynstale i september hvor han sluttet seg til det religiøse grunnsynet til Hamas og bl.a. uttalte at fred med Israel er en forbrytelse mot islam.
I titusener drives nå jødene ut av Europa hvor de som åpent praktiserende jøder ikke lenger føler seg velkommen. Når de søker ly i det landet Folkeforbundet ga dem hjemstavnsrett i og bygger boliger i den jødiske staten Israel, kommer europeerne i harnisk og anklager dem for forbrytelser mot folkeretten.
Akkurat slik var stemningen også for 80 år siden da millioner av europeiske jøder ble forhindret fra å dra til det lovede land og i stedet ble sendt til Auschwitz. Denne gangen vil imidlertid europeerne ikke få det som de helst vil: Israelerne vil nemlig ikke la seg presse til kapitulasjon av upålitelige europeere.
