Her følger siste del av Matti Friedmans artikkel i Tablet Magazine om mediehykleriet og de metoder de store nyhetsbyråene bruker for å fremme sitt politiske syn. De to foregående delene finner du her (del I) og her (del II).
Med andre ord finnes det mange andre måter å få rede på hva som skjer her. Jerusalem er mindre en dags kjøretur fra Aleppo eller Bagdad, og det burde være klart for enhver at fred er nokså flyktig i Midtøsten, selv på steder hvor det ikke finnes jøder. Men reportere kan stort sett ikke se Israel-storyen i forhold til noe. I stedet for å beskrive Israel som et samfunn på siden av vulkanen, beskriver de Israel som vulkanen.
Storyen om Israel bygges opp som om den ikke har noe å gjøre med hendelsene i området omkring, fordi «Israel» for internasjonal journalisme ikke eksisterer i det samme geopolitiske univers som Irak, Syria eller Egypt. Israel-storyen er ikke en story om aktuelle hendelser. Den er om noe annet.
Det gamle projeksjonslerretet
I århundrer spilte statsløse jøder rollen som en lysende stav for vond vilje blant flertallet av befolkningen. De var et symbol på ting som var galt. Ville du gjøre et poeng av at grådighet var ille? Jøder var grådig. Feighet? Jødene var feige. Var du en kommunist? Jødene var kapitalister. Var du en kapitalist? I dette tilfellet var jødene kommunister. Sviktende moral var det essensielle fellestrekk ved jøden. Det var deres rolle i kristen tradisjon – i første rekke den eneste grunn for at den europeiske sosietet visste om dem eller brydde seg.
Som mange jøder som vokste opp sent i det 20. århundre i vennligsinnede vestlige byer, avviste jeg slike ideer. Dette var bare mine besteforeldres feberfantasier. En ting jeg har lært nå, og jeg er ikke alene denne sommeren, – er at det var tåpelig å gjøre det. I dag tenderer mennesker i Vest til å tro at vår tids onde er rasisme, kolonialisme og militarisme. Verdens eneste jødiske land har gjort mindre ondt enn de fleste land på kloden, og mer godt. Og likevel valgte man seg akkurat dette landet når folk så seg rundt etter et land som kunne symbolisere vår post-koloniale, post-militaristiske, post-etniske drømmeverdens synder.
[pullquote]Jødene er et symbol på de onde som siviliserte mennesker blir lært fra ung alder å avsky[/pullquote]Når de menneskene som er ansvarlig for å forklare verden for verden, – journalistene, – dekker jødenes krig som mer verdt dekning enn noen annen krig, – når de fremstiller jødene i Israel som den part som åpenbart har feil, når de unngår alt som kunne rettferdiggjøre jødenes handlinger, og fordunkler jødenes fienders sanne ansikt, er det de sier til leserne, – enten det er bevisst eller ikke, at jødene er det verste folk på jord. Jødene er et symbol på de onde som siviliserte mennesker blir lært fra ung alder å avsky. Internasjonal pressedekning har blitt et moralsk spill hvor stjernen er en kjent skurk.
En del lesere kan kanskje huske at Storbritannia deltok i invasjonen i Irak i 2003, en krig som har hatt som bivirkning at det er drept tre ganger så mange mennesker som i konflikten mellom Israel og araberne siden konflikten begynte. Likevel fordømmer demonstranter i Storbritannia jødisk militarisme med stort engasjement. Hvite mennesker i London og Paris, hvis foreldre for ikke så lenge siden lot svarte mennesker vifte dem i stuene deres i Rangoon eller Algier, fordømmer jødisk «kolonialisme.» Amerikanere som bor på steder de kaller «Manhattan» og «Seattle» fordømmer jøder fordi de flytter på de innfødte i Palestina. Russiske reportere fordømmer Israels brutale militære taktikk. Belgiske reportere fordømmer Israels behandling av afrikanere. Da Israel åpnet en transporttjeneste for palestinske arbeidere på den okkuperte Vestbredden for noen få år siden, kunne amerikanske nyhetsforbrukere lese om Israels «segregerings-busser.» Og det er en mengde mennesker i Europa, og ikke bare i Tyskland, som liker å høre at jødene blir beskyldt for folkemord.
[pullquote]Jødene i Israel har blitt skjermen hvor man viser presentasjoner av alt man hater ved seg selv og sitt eget land[/pullquote]Du behøver ikke å være professor i historie eller psykiater for å forstå hva som skjer. Etterkommerne av maktesløse mennesker som ble skjøvet ut av Europa og det islamske Midtøsten har blitt det samme som deres besteforeldre var, – bassenget verden spytter i, – etter at de, mot adskillige odds, har maktet å reise seg i et bittelite hjørne i verden. Jødene i Israel har blitt skjermen hvor man viser presentasjoner av alt man hater ved seg selv og sitt eget land, og det er blitt sosialt akseptert å gjøre det. Verktøyet man bruker for denne projiseringen er den internasjonale presse.
Hvem bryr seg om verden blir feilinformert om Israel eller ei?
Fordi det har åpnet seg en kløft mellom den måten ting er og måten de blir beskrevet, tar opinionen feil, og politikerne tar feil, og observatørene blir ofte overrasket av hendelsene. Slike ting har skjedd før. I årene som førte til sammenbruddet av den sovjetiske kommunismen i 1991 «forutså praktisk talt ingen vestlig ekspert, vitenskapsmann, offentlig figur eller politiker det forestående sammenbruddet av Sovjet-unionen,» skrev Russland-eksperten Leon Aron en artikkel for Foreign Policy i 2011. Emperiet hadde råtnet på rot i årevis, og tegnene var der, men de menneskene som burde ha sett det og rapportert om det sviktet. Så da supermakten imploderte var alle overrasket.
Så var det den spanske borgerkrigen: «Tidlig i livet hadde jeg lagt merke til at ingen hendelse var korrekt omtalt i noen avis. Men i Spania så jeg for første gang rapporter som ikke hadde noen som helst relasjon til fakta, – ikke en gang det forhold som er implisert i en normal løgn. … Faktisk så jeg historie bli skrevet, ikke som det hadde hendt, men slik det burde ha hendt etter forskjellige partiers mening.» Dette var det George Orwell som skrev i 1942.
Orwell hoppet ikke av noe fly i Catalonia eller sto ved siden av en republikansk kanon, eller ble filmet mens han scenevant gjentok det alle og enhver sa eller beskrev, det enhver dust kunne se: våpen, steinhauger, lik. Han så bakenfor de ideologiske fantasiene hans likemenn hadde, og visste at det som var viktig ikke nødvendigvis var synlig. Han forstå at Spania ikke egentlig handlet om Spania i det hele tatt, det handlet om et sammenstøt mellom totalitære systemer, det tyske og det russiske. Han visste han var vitne til en trussel mot den europeiske sivilisasjon. Han skrev dette, og han hadde rett.
Å forstå det som hendte i Gaza denne sommeren betyr å forstå Hizbollah i Libanon, fremveksten av sunnimuslimske jihadister i Syria og Irak, og de lange tentaklene til Iran. Det betyr at man finner ut hvorfor land som Egypt og Saudi Arabia nå ser seg som nærmere knyttet til Israel enn til Hamas. Viktigst av alt krever det at vi forstår noe som står klart for nærmest enhver i Midtøsten: Den oppadstigende kraft i vår del av verden er ikke demokrati eller modernisme. Det er mer en islams forlengede arm med alle fullmakter, som antar forskjellige og noen ganger motstridende former, og som er villig til å utøve ekstrem vold i en søken etter å forene regionen under sin kontroll, og konfrontere Vesten. De som griper dette faktum vil være i stand til å se seg omkring og tegne strekene som mangler mellom punktene.
Israel er ikke en ide, et symbol på godt eller ondt, eller en lakmustest for liberale meninger i middagsselskaper. Det er et lite land i en skremmende del av verden som blir mer skremmende. Det burde blitt rapportert så kritisk som enhver annen plass, og burde blitt forstått i kontekst og i forhold til. Israel er ikke en av de viktigste storyene i verden, ikke en gang i Midtøsten; uansett hva resultatet vil bli i denne regionen i neste tiår, vil det ha så mye å gjøre med Israel som Den annen verdenskrig hadde å gjøre med Spania. Israel er en flekk på kartet – et sideshow som tilfeldigvis har en uvanlig emosjonell ladning.
Mange i Vest foretrekker helt klart den gamle bekvemmeligheten det er å analysere jødenes moralske svikt, og den lignende følelsen av overlegenhet dette gir dem, for å fronte en ulykkelig og forvirrende realitet. De kan kanskje overbevise seg selv om at alt dette er jødenes problem, og i alle fall er det jødenes feil. Men når journalistene tar del i disse fantasiene skjer det på bekostning av deres kredibilitet og profesjon. Og, som Orwell ville ha sagt oss, verden omgås med fantasier på eget ansvar.
Matti Friedman er journalist. Jobben har bragt ham til Libanon, Marokko, Egypt, Moskva, Washington og til konflikter i Israel og i Kaukasus. Hans første bok, The Aleppo Codex vant Sami Rohr Prize for Jewish Literature i 2014, og han publiserer sin neste bok neste år. Den handler om israelske infanterister som bemanner en isolert utpost i Libanon. Friedman bor i Jerusalem.
