Mediehykleriet- en rapport fra innsiden (del II)

Israel - omringet av arabiske og muslimske land som i all hovedsak er mer fiendtlig enn vennlig
Israel – omringet av arabiske og muslimske land som i all hovedsak er mer fiendtlig enn vennlig

Vi bringer i dag del II av den tidligere AP-journalisten Matti Friedmans utmerkede artikkel om hvordan nyhetsbyråene manipulerer og vrenger nyhetene slik de ønsker. Bildet de skaper er sterkt politisert, og har ikke nødvendigvis mye sannhetsgehalt, selv om de konkrete opplysningene de rapporterer, i og for seg er korrekte.
Artikkelen sto i Tablet Magazine.
Les del I her…

Israels handlinger blir analysert og kritisert, og alle ufullkommenheter i det israelske samfunnet blir rapportert på en aggressiv måte. I syv uker, mellom 8. november og 16. desember 2011, bestemte jeg meg for å notere alle artiklene som kom ut fra vårt byrå som handlet om moralske mangler i det israelske samfunnet. Lovforslag som undertrykker media, den økende innflytelsen fra de ortodokse jødene, ulovlige bosettinger, kjønnsbasert segregasjon og lignende. Jeg talte 27 separate artikler, et snitt på en artikkel annenhver dag. Et veldig moderat estimat viser at denne opptellingen over syv uker viste et antall artikler som var betydelig høyere enn det totale antall tydelig kritiske artikler om det palestinske styret og samfunnet, inklusive den totalitære islamistbevegelsen Hamas, som vårt byrå hadde publisert de foregående tre år.
Hamas’ charter krever for eksempel ikke bare ødeleggelse av Israel, men mord på jøder. Det anklager jødene for ha stått bak den franske og den russiske revolusjon og begge verdenskrigene. Likevel ble  charteret aldri nevnt i noen artikkel mens jeg var i AP. Og det selv om Hamas vant en palestinsk nasjonal avstemning, og hadde blitt en av de viktigste aktørene i regionen. For å forklare linken til sommerens hendelser: en observatør kunne tro at Hamas’ beslutning i senere år om å lage en militær infrastruktur under Gazas sivile infrastruktur ville være hatt nyhetsverdi kun dersom man fikk frem den måten neste konflikt ville foregå på; og hva dette ville koste for uskyldige mennesker. Men det er ikke slik. Hamas’ stillinger hadde ingen betydning i seg selv. Derfor ble de ignorert. Det eneste som var viktig var Israels beslutning om å angripe dem.

Så om Hamas’ intimidering av journalistene:

Faktum er at Hamas’ intimidering er uinteressant fordi palestinernes handlinger er uinteressant. De fleste journalister i Gaza tror at jobben deres består i å dokumentere vold rettet fra Israel mot palestinske sivile. Dette er essensen av storyen om Israel. I tillegg har reportere en deadline, og ofte er det risikofylt, mange snakker ikke språket, og har bare så vidt peil på det som skjer. De er avhengig av sine palestinske kolleger og fiksere, som enten er redde for Hamas, støtter Hamas, eller begge deler. Reportere trenger ikke folk fra Hamas for å pushe dem bort fra fakta som kan forpurre den enkle historien de har blitt utsendt for å fortelle.
Det er ingen tilfeldighet at de få journalistene som har dokumentert stridende Hamas-medlemmer og rakettoppskytninger i sivile områder i sommer i all hovedsak ikke kommer fra de store nyhetsorganisasjonene som har store og permanente team i Gaza, som du sikkert skjønner. De var stort sett løsrevne, perifere og nyankomne spillere. En finne, et indisk mannskap, og noen få andre. Disse få sjelene fikk aldri notatet.
Hva mer har ingen betydning?
[pullquote]Dekningen blir et våpen som de plasserer på den siden de liker.[/pullquote]Det faktum at Israel ganske nylig valgte moderate regjeringer som søkte forsoning med palestinerne, og som ble underminert av palestinerne, blir ansett for å være uviktig og blir sjelden nevnt. Disse hullene skyldes ikke at det blir oversett, men det er policyen som er slik. For eksempel hadde to av kollegene mine tidlig i 2009 fått tak i informasjon om at Israels statsminister Ehud Olmert hadde kommet med et betydelig fredstilbud til de palestinske selvstyremyndighetene noen måneder tidligere. Og at palestinerne hadde kommet til at det ikke var nok. Dette hadde ikke blitt fortalt enda, og det var – og skulle ha vært – en av de største storyene det året. Reporterne fikk det bekreftet fra begge sider, og en av dem så også et kart. Men topp-redaktørene ved byrået bestemte at de ikke ville publisere storyen.
Noen av mannskapet ble rasende, men det hjalp ikke. Vårt narrativ var at palestinerne var moderate, og israelerne gjenstridige og i økende grad ekstreme. Å fortelle om tilbudet fra Olmert, eller å grave for dypt i sakene om Hamas, ville få dette narrative til å se ut som tull. Og derfor ble vi instruert om å ignorere det. Det gjorde vi også, i mer enn halvannet år.
Denne avgjørelsen lærte meg en lekse som bør stå klart for enhver som hører reportasjer om Israel: mange av de menneskene som bestemmer hva du skal lese og se herfra, ser sin rolle ikke som forklarende, men politisk. Dekningen blir et våpen som de plasserer på den siden de liker.
Hvordan blir storyen om Israel satt sammen?
Israel-storyen blir fremstilt i samme termer som har blitt brukt siden tidlig på 90-tallet: ønsket om en «tostats-løsning.» Det er akseptert at konflikten er mellom Israelere og palestinere, noe som innebærer at konflikten finner sted på land som Israel kontrollerer – 0,2 prosent av den arabiske verden – hvor jødene er majoritet, og arabere minoritet. Det er mer korrekt å beskrive konflikten som mellom Israel og araberne, eller mellom jøder og arabere. Det betyr at det er en konflikt mellom 6 millioner jøder i Israel og 300 millioner arabere i omkringliggende land. (Kanskje det er mer riktig å si at konflikten er mellom Israel og muslimer, for å få med fiendskapet fra ikke-arabiske stater som Iran og Tyrkia, og på bredere basis, 1 milliard muslimer over hele verden.) Dette er den konflikten som har utspilt seg på forskjellige måter i et århundre, før Israel eksisterte, og før Israel erobret de palestinske territoriene Gaza og Vestbredden, og før begrepet «palestinsk» var i bruk.
[pullquote]Fremstillingen av konflikten som «israelsk-palestinsk» gjør det mulig å skildre jødene som den sterke part, selv om de er en bitteliten minoritet.[/pullquote]Men fremstillingen av konflikten som «israelsk-palestinsk» gjør det mulig å skildre jødene som den sterke part, selv om de er en bitteliten minoritet i Midtøsten. Det innebærer også implisitt at en løsning på det palestinske problem vil gjøre ende på konflikten, selv om ingen i dag tror dette er tilfelle. Denne definisjonen tillater også bosetningsprosjektet, som jeg mener er en alvorlig moralsk feil fra Israels side, å bli beskrevet ikke som det det er, et heller destruktivt symptom på konflikten, men som konfliktens årsak.
En velinformert observatør kan ikke unngå inntrykket av at Midtøsten er en vulkan, og at lavaen er radikal islam, en ideologi som med sine forskjellige inkarnasjoner nå former denne delen av verden. Israel er en liten landsby på kanten av vulkanen. Hamas er den lokale representanten for radikal islam, og er åpent dedikert til utslettelse av den jødiske minoriteten som lever i enklaven Israel, på samme måte som Hizbollah er den dominerende representant for radikal islam i Libanon, Islamsk Stat i Syria og Irak, Taliban i Afghanistan og Pakistan og så videre.
Hamas er ikke en part i arbeidet for å skape en palestinsk stat ved siden av Israel. Dette innrømer de helt åpent. De har et annet mål, som er helt åpent, og som ligner det mål disse gruppene over har. Siden midten av 90-årene, har Hamas ødelagt Israels venstreside mer enn noen annen aktør, de har fått moderate israelere til å bli motstandere av territorielle tilbaketrekninger, og de har begravet mulighetene for en tostatsløsning. Det er en nøyaktig måte å fremstille storyen på.
En observatør kunne også med rette fremstille storyen sett med Midtøstens minoriteters øyne, alle disse som er under intenst press fra islam. Når minoriteter er hjelpeløse blir skjebnen slik den ble for Yazidiene og de kristne i nord-Irak, som vi akkurat har sett. Og når de er bevæpnet og organisert kan de slåss og overleve, slik vi ser med jødene og (får vi håpe) kurderne.

Matti Friedman er journalist. Jobben har bragt ham til Libanon, Marokko, Egypt, Moskva, Washington og til konflikter i Israel og i Kaukasus. Hans første bok, The Aleppo Codex vant Sami Rohr Prize for Jewish Literature i 2014, og han publiserer sin neste bok neste år. Den handler om israelske infanterister som bemanner en isolert utpost i Libanon. Friedman bor i Jerusalem.
Les del I: Mediehykleriet – en rapport fra innsiden
Siste og tredje del av artikkelen finner du her…



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: