Israel fortsetter sin ettersøkning etter de skyldige bak kidnappingen av tre tenåringer, selv om araberne nå har gått inn i sin høytid Ramadan.
Operasjonen, som bærer navnet «Operation Brother’s Keeper» (Brors vokter), pågår dermed for fullt til tross for FNs svært forutsigbare «vi ber Israel vise tilbakeholdenhet.»
Dette med religiøs høytid er interessant sett på bakgrunn av Yom Kippur-krigen, som nettopp tok jødene på sengen. Man var totalt uforberedt på et angrep midt under den helligste av alle høytider for jødene. Vi stopper sammenligningen der, men det er et tankekors.
Vi skal også huske på at Israel ikke er aggressor. I motsetning til araberne, som følger logikken at enhver jøde er soldat, uansett kjønn og alder, jfr en resolusjon vedtatt av The Islamic Fiqh Council i Doha under organisasjonens 14. konferanse i Qatar 11-16 januar 2003 som lyder slik: «En israelsk kvinne er ikke som kvinnene i våre samfunn, fordi hun er en soldat». Dessuten sier en av deres religiøse størrelser, Yusuf al-Qaradawi, en person som f. eks forstander i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, ikke vil ta avstand fra:

–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.

Dette aggressive samfunnet, som vi for øvrig får reportasjer i rikelig monn fra hver eneste dag, med bomber og andre uhyggeligheter, er altså i «verdenssamfunnets» øyne blitt den parten som må beskyttes – mot Israel.
Så logikken blir at når tre tenåringer blir kidnappet av aggressorene, og Israel går mann av huse for å finne dem igjen, viser man – FN –  til behovet for «tilbakeholdenhet» fra den angrepne part, offeret, – overfor aggressoren. Helt i tråd med PA, «palestinske» myndigheters holdninger, som åpent kaller Israel for aggressor – i denne konkrete sammenheng.
Alt dette til tross for at Israel med sin avgjorte holdning overfor terrorisme, praktisk talt har fått en fullstendig slutt på flykapring, åpen krig, samt selvmordsbombing. Vår hypotese er at landet hadde stått enda tryggere og stødigere om Israel hadde annektert alt de vant i forsvarskrig dersom ikke angriperen hadde gått med på en betingelsesløs fredsavtale. Kanskje til og med uten en slik avtale.
I verden generelt, og i Midtøsten spesielt, er det behov for en vinner i krig og under krigslignende tilstander. Hadde Israel i sin tid beholdt Sinai, hadde Egypt for det første ikke hatt noe sted å yngle terrorister, som i dag. Og for det andre hadde man ikke vært fullt så ivrig etter å starte en krig igjen eller erklære fredsavtalen for ugyldig, som det har vært antydninger om etter «den arabiske våren», særlig i tiden da Brorskapet hadde kontroll over landet.
Et sterkt Israel betyr fred i regionen. Uansett hva Ban Ki-Moon og andre maktesløse ledere måtte mene.