Shabbat shalom alle sammen.
Denne uken valgte Israel sin tiende president, Reuven Rivlin. Advokat Rivlin er åttende generasjon av Rivlin-familien fra Jerusalem. Han er kjent for å være en stødig og folkelig politiker, og det skapte derfor glede blant mange at han ble valgt. Den avgående president Shimon Peres var nylig på besøk i Norge. Om en mulig fredsavtale med Palestina-arabere svarte han at man må være to for å danse tango. Jødene har alltid vært villige til å prøve seg på den dansen til tross for blodige erfaringer. Dette tok den nye presidenten med seg da han talte om håpet for fred og forsoning. Fred mellom arabere og jødene er vanskelig å tro på i en tid hvor de arabiske islamistene er midt oppe i et jihadistisk blodbad.
Denne uken kom boken til forfatteren Tuvia Tenenbom, ”Jeg sov i Hitlers rom,” ut på hebraisk. Boken som ble utgitt på tysk og engelsk i 2011 ble først forsøkt sensurert av utgiveren for å dekke over det voksende jødehatet i Tyskland. Boken ble omsider publisert usensurert, og den ble en bestselger som vi anbefaler alle på det sterkeste å lese.
Denne boken kunne på mange måter ha vært skrevet om Norge. De samme propagandaelementene som brukes i Tyskland for å demonisere Israel og jødene finner vi også her.
Løgnen gjentas utallige ganger med det resultat at virkeligheten forvrenges og mennesker forledes til å ta løgnen for sannhet. Det er bare det at sannheten har en uimotståelig tendens til å komme til overflaten igjen akkurat når det minst er forventet.
Jihad-massakrene som islamistene utøver mot hverandre vil snart også nå oss. Boken til Tenenbom kan hjelpe til med å få satt fokus på betydningen av demoniserende propaganda og kampen mellom sannhet og løgn. For tiden arbeider Tenenbom med en bok om den Palestina-arabiske konflikten med jødene. Vi ser frem til å få lese den.
Vi ønsker dere alle en god helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen.
*****
Muhammads hær på vei til Mekka
Nylig tok de sunnimuslimske jihadistene som kaller seg ISIL (Den islamske staten i Irak og Levanten) kontroll over Iraks neste største by, Mosul, så å si uten kamp. De irakiske soldatene som var i byen rømte, mange sluttet seg til jihadistene, tusener ble tatt til fange. Det rapporteres at disse jihadistene, hvoriblant det også skal befinne seg norske innvandrere, gjør utstrakt bruk av henrettelser ved halshogging, noe som forklarer den voldsomme frykten og handlingslammelsen de har greid å skape der de farer frem. De gjenværende assyriske kristne i området flyktet sammen med hundretusener av sjiamuslimer og er på vei mot Bagdad som er islamistenes nærmeste mål. Deres fjerne mål er Mekka.
På mange måter opplever jihadistene i dag det samme som araberen Abu Bakrs hær i sin tid opplevde da de kom ut av ørkenen og med små styrker okkuperte de store bysantinske og persiske rikene så å si uten å møte motstand av betydning. Den euforiske opplevelsen av jihadistenes ustoppelige fremgang i Midtøsten og Afrika hvor de skremmer seg til makt ved hjelp av brutal terror og folkemord i stort omfang, smitter over på europeiske muslimer som har trukket den konklusjon at det ettergivende Europa ikke kommer til å forsvare seg, og derfor sikrer fremtiden for seg ved å delta i blodbadene i Syria og Irak. Det kan derfor bare være et spørsmål om tid før vi får oppleve en intifada som vil bre seg i Europa og som vil få langt alvorligere uttrykksformer enn brenningen av noen tusen biler.
Mer enn et tiår med vestlig militært nærvær i Irak viser seg å være helt uten virkning på den eldgamle bitre kampen mellom sjia- og sunnimuslimer, mellom de ulike klanene i landet, og selvsagt den obligatoriske kampen mot ”de vantro.” Denne ”hellige” krigen trekker til seg tusener av muslimer fra vestlige land som på denne måten får anledning til å oppfylle en av sine største forpliktelser som muslimer. Titalls norske muslimer har av den grunn reist for å delta i denne bloddryppende jihaden.
Våre myndigheter og politikere er mest opptatte av hvordan vi kan hjelpe disse jihadistene når de kommer tilbake til Norge. Tanken på deres ofre hører vi mindre om. Det er ved hjelp av rause forsyninger av vestlige våpen og penger at de groteske nedslaktningene og overgrepene skjer. Vestens holdning til det absurde spillet som foregår i Midtøsten og Afrika vitner på mange måter om at våre ledere søker seg til en tilstand av respektfull underdanighet hvor man tror at terroren og massakrene ikke vil kunne ramme oss dersom vi bare viser tilstrekkelig forståelse, utvidet forhandlingsvilje og yter velvillig økonomisk bistand. Situasjonen minner mer og mer om det som skjedde i München i 1938.
Dette må være mye av forklaringen på den ubegripelig avdempete oppmerksomheten som rettes mot det voksende blodbadet. Fakta om krigens omfang og dens betydning for oss alle er sterkt neddempet både av medier og politikere. USAs president Obama bidro nylig med å lede oppmerksomheten bort fra slagmarken ved å erklære at ”verden er blitt mindre voldelig enn den noen gang har vært.»
Dette uansvarlige falsum fra mannen som av enkelte ennå blir ansett som den mektigste mann i vår tid, har ingen rot i virkeligheten. Den eneste rimelige forklaringen på slik irrasjonell atferd, er at den er en desperat mental reaksjon fra en som innser at han har tapt.
Den arabiske våren er blitt en eksplosjon av vold og brutalitet av ufattelige dimensjoner. Internett er fullt av den dokumentasjonen av bestialske mord i Allah den barmhjertiges navn, som våre medier demper ned. Det går ikke en dag uten at hundreder eller tusener blir bombet, skutt, halshugget, steinet, lemlestet, kidnappet, voldtatt og mishandlet. Likevel velger Vesten å søke å dempe gemyttene i håp om at det ikke vil ramme oss. Det vil ubønnhørlig ramme oss dersom vi ikke gjør som Winston Churchill og definerer fienden og erklærer fienden krig til han er betingelsesløst beseiret.
Den norske regjeringen har som sitt bidrag utarbeidet en såkalt handlingsplan mot radikalisering. Den gir inntrykk av å være vedtatt i en atmosfære av kapitulasjon. Regjeringen stikker hodet i sanden og legger ansvaret på radikaliseringen av unge muslimer på det norske samfunnet, ikke på foreldrene deres som svikter sitt ansvar, ikke på moskeene og imamene om formidler oppvigleriet, og slett ikke på den islamske læren som er hele opphavet til problemene.
Redaktørene i Aftenposten går enda lenger og oppfordrer Regjeringen til å la islamistene selv få være med i ”kampen mot radikalisering”. Aftenposten foreslår at den ultraislamistiske gruppen ”IslamNet” bør ”bli med på laget” når islamismen i Norge skal bekjempes. IslamNet er de norske jihadistenes organisasjon som både går inn for halshugging av homofile og full innføring av resten av sharia-lovene. Den omfattende desinformasjonen vi utsettes for fra både våre myndigheter og medier, er med på å skape et forvrengt bilde av virkeligheten både i Midtøsten og her hjemme. Dette er en farlig utvikling som er med på å bekrefte våre bange anelser.
Den ”arabiske våren” har hatt det motsatte innhold av hva mediene formidler til oss. Selve begrepet ble lånt fra ”nasjonenes vår” i Europa etter Den annen verdenskrig. I motsetning til prosessen i Europa da nasjoner ble definert og stater ble opprettet i pakt med prinsippet om folkenes suverenitet, er den arabiske våren en motsatt prosess der nasjoner og stater blir fragmentert tilbake til det stammesamfunnet som eksisterte før den europeiske kolonialismen tvang på dem en samfunnsmodell som de ikke selv hadde valgt.
De europeiske kolonimaktene delte opp Midtøsten og Nord-Afrika for å dekke sine egne behov. De trakk grenser på kartet med linjal, skapte politiske enheter og kronet ”konger” og ”presidenter” uten at dette hadde grunnlag i historisk eller sosial virkelighet der det skjedde. Virkeligheten er at Midtøsten alltid har vært et område befolket av stammer og klaner av ulik etnisk opphav og kulturell tilhørighet. Nasjoner og stater i europeisk forstand er fremmedelementer i en verden hvor grunnlaget fremdeles er klanen og stammen, og den kulturelle overbygning er islam med dens muslimske umma, (”menigheten”) som ledes av et kalifat involvert i en ekspansiv global hellig krig.
Det er dette som er under fri og voksende utvikling i den arabiske verden og som våre ledere forstår så lite av. Målet for dette skredet av vold og revolusjon er hverken Baghdad eller Damaskus. Målet er i dag Mekka som i likhet med resten av regionen skal renses for korrupsjon og vanstyre av de puritanske jihadistene, og hvor kalifatet etter profeten Muhammad skal gjenopprettes i sin opprinnelige og rene form.
Syria og Irak er skritt på veien som tar sikte på å fortsette videre gjennom Jordan til målet er nådd. Den blodige kampen mellom sunni- og sjiamuslimer er en indre maltkamp om hegemoni som svekker islamistbevegelsen, men som ikke endrer dens målsetting. Dette forstår de tusener som daglig slutter seg til rekkene av rettroende jihadister i Midtøsten. Bare dette lar oss begripe meningen med det dramaet som utfolder seg der, og hvilke konsekvenser det vil få for oss alle.
Vårt problem er at dette er en repetisjon av historiske hendelser som vi ikke har lært noe av. Derfor vil denne ulykken komme til å koste oss langt mer enn noen bortkastede milliarder og menneskeliv. Det er vår langsiktige fremtid som fri, demokratisk og sivilisert nasjon det dreier seg om, – intet mindre.
