Palestina-arabernes president Mahmoud Abbas har ikke tenkt å avslutte Oslo-avtalen, eller erklære Palestina for en «okkupert stat», slik enkelte medier har meldt en tid nå. Det skriver Times of Israel i dag. Kilden skal være offisielle arabiske tjenestemenn i Ramallah.
Det dreier seg om Abbas’ tale i FNs generalforsamling kommende onsdag. Det har vært annonsert flere dramatiske innspill, og som vi vet er FN dominert av Israel-fiendtlige stater. Både de muslimske og arabiske, samt en hel rekke andre land er sterkt imot Israel og forsøker å lage vanskeligheter.
Vi snakker om en organisasjon som dessverre ikke er det den – kanskje – en gang var. I dag snakker vi om en organisasjon hvor en av underorganisasjonene, UNCHR – menneskerettighetsrådet – akkurat har valgt inn Saudi Arabia som leder for ett av sine organer. Saudi Arabia og menneskerettigheter er ikke akkurat en naturlig kombinasjon, ettersom landet halshugger flere mennesker enn terrororganisasjonen ISIS. Leder for UN Watch, Hillel Neuer, sier i en kommentar om saken at dette er «som å sette en pyroman i stillingen som brannsjef.»
Men nok om det. De midlertidige Oslo-avtalene er forhatt både på israelsk side og arabisk, selv om intensjonen var at partene skulle leve sammen i fredelig sameksistens mens man fikk ordnet med en permanent avtale om de omstridte områdene som Israel vant i kriger araberne startet for å utrydde den jødiske staten. I korte trekk administrerer araberne A-områdene og B-områdene, mens Israel administrerer C-områdene. Israelere har ikke anledning til å gå inn i A-områdene, men kan gå inn i B. Dette gjøres i praksis kun dersom israelske borgeres sikkerhet er truet.
I C-områdene er det som vi vet, en del industri og jordbruk, og her får en del arabere arbeid.
Blant annet har det i lengre tid versert rykter om at hele denne avtalen, som er ganske innfløkt, og som regulerer en mengde detaljer som angår disse områdene, nå står i fare. Slik araberne ynder å fremstille saken, er Israel i ferd med å okkupere området fullstendig stikk i strid med alle avtaler, og et lite «palestinsk» paradis, en Palestina-arabisk stat side om side med den jødiske er nær sagt umulig.
Ser man noe nærmere på det hele, visner hele bildet bort. Området som er omdiskutert, holdes i militær okkupasjon på helt lovlig vis, slik Geneve-konvensjonene forutsetter at stater som har vært i krig med hverandre, skal forholde seg. Oslo-avtalene ble inngått med tanke på at områdene skulle fordeles etter forhandlinger. I dette ligger det at araberne får noen deler, israelerne får andre.
Men etter noen tiår med arabiske stater rundt seg, har Israel erfart at det slett ikke er fred man ønsker. Det man ønsker, men som man ikke til nå har greid, er å utslette hele staten Israel. Hadde Palestina-araberne virkelig ønsket en fredsavtale hadde de selvsagt greid det, på linje med Jordan og Egypt, som begge har gått med på slike. Alt disse «forhandlerne» driver med, er ved forskjellige teknikker å forhale og fordreie alt.
Historieforfalskningen kjenner vi jo godt til, hvor 2-3000 år gamle jødiske helligdommer «plutselig» blir muslimske, (ideologien islam er ca 1400 år gammel) men her er også en høyst spesiell form for «forhandlingsvilje» i bildet. Mahmoud Abbas er helt klar, han. Og dette bruker store deler av verden som «bevis» på at Palestina-araberne er de «snille», som vil forhandle, og jødene «de slemme» som ikke vil. Mahmoud Abbas er helt klar til å forhandle, bare han får innfridd sine betingelser før forhandlingen starter.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har derfor gjentatte ganger, sist denne måneden, sagt at Israel er rede til forhandlinger uten forhåndsbetingelser «når som helst».
Det som nå er situasjonen, er at Abbas i sin tale til FN visstnok skal si at han gir Israel en «deadline» -en tidsfrist for «å innfri sine forpliktelser». Ellers så vil «palestinerne» anse Oslo-avtalene for ugyldige.
Ingen stor trussel, kanskje. Israel har gitt fra seg det andre området de administrerte, fullstendig og uten betingelser. I bytte for dette fikk de bare terror. Den islamistiske terrororganisasjonen Hamas tok som kjent kontrollen, og har i tillegg til en utnyttelse og undertrykkelse av sin egen befolkning, også truet Israel på livet i årevis med en vedvarende, livsfarlig beskytning med raketter inn over de sørlige delene av landet.
Det er derfor rimelig at Israel, om dette skulle vise seg å være mer enn en tom trussel, vil ta kontroll over hele det omstridte området. Dette for sikkerhetens skyld.
Men man skal ikke ha spesielt mye profetiske evner for å se at en slik løsning vil føre til ytterligere press på og kritikk av Israel fra den gemene hop. Ikke bare kritiseres og fordømmes staten for sine militære tiltak for å stanse terroren mot sivilbefolkningen, både i Libanon og i Gaza, men også rent defensive tiltak, som sikkerhetsgjerdet de har bygget for å beskytte borgerne mot selvmordsangrep fra arabisk side, har blitt kraftig fordømt fra stater som selv ikke unnser seg for å bombe i andre land uten selv å være truet, helt uten kontroll, uten særlig mål og mening, og uten særlig forutgående debatt. For eksempel «godhetseksportøren i særklasse,» Norge.
Sa noen noe om å gå stille i dørene?
