Ytringsfrihet

Søn­dag, to dager etter 22/7 ringte sje­fen meg. Jeg hadde fre­dag skre­vet et krast inn­legg på Docu­ment om stats­mi­nis­te­rens tamme reak­sjon på bom­ben i regje­rings­kvar­ta­let. Et par måne­der senere var min tid i Actis over. Jeg var bedt om å gå.
En stats­vi­ter ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo skrev lør­dag epost til Actis med spørs­mål om hvor­dan Actis kunne for­svare å ha en slik ansatt? Alar­men gikk. En snø­ball begynte å rulle.
Saker jeg hadde skre­vet på net­tet ble fin­lest, og etter en uke hadde Actis kom­po­nert et seks siders notat som beskrev meg som en per­son ”som har noen sam­men­fal­lende syns­punk­ter med ABB”. Det var et smed­skrift. Det var et uak­sep­ta­belt angrep på min rett til å skrive og mene som pri­vat­per­son. Jeg kunne ikke leve med det og måtte kreve det truk­ket i sin helhet.
Etter en uke var pro­ses­sen så godt som irre­ver­si­bel. Det ville stå mel­lom styre­le­der og gene­ral­sek­re­tær på en side og meg på den andre. Utfal­let var nok da alle­rede gitt.
Den 31. august ved­tar sty­ret under ledelse av fag­for­enings­man­nen Arne Johann­es­sen at de ”anser det som umu­lig at Anders Ulstein fort­set­ter i sin stil­ling” ut i fra ”den akti­vi­tet på ulike nett­ste­der og de syns­punk­ter han står inne for”. Actis ”ønsker ut i fra oven­stå­ende å avslutte arbeids­for­hol­det”, og jeg blir bedt om å komme med et ”for­slag til løs­ning i saken”.
En måned senere og etter 11 år som inter­na­sjo­nal sjef og råd­gi­ver i Actis, rus­fel­tets sam­ar­beids­or­gan, står jeg med en slutt­pakke i handa.
Arbeids­for­hol­det er over. Jeg har ingen flere krav til Actis, men saken lig­ger der. Det er en skam for Actis, det er en verke­byll for meg og det er et var­sku til samfunnsdebatten.
Det er en del av his­to­rien etter 22/7 og en av ring­virk­nin­gene ter­ro­ren fikk. Sam­men­lig­net med ter­ro­ren selv er dette ingen­ting. Jeg har nå jobb, fami­lie og trygg­het. Men det har vært to vans­ke­lige år.
Hvor­for tok jeg ikke retts­sak? Jeg ville, og jeg ville tro­lig vun­net. Men retts­sa­ken ville komme opp paral­lelt med ABB-saken. Jeg kunne bli mid­ler­ti­dig avskje­di­get. Kona hadde ikke jobb. Vi hadde akku­rat flyt­tet og bodde i kjel­le­ren hos mine for­eldre mens vi skulle bygge hus – og ikke minst, søke om bolig­lån. Vi hadde tre små barn. En skulle begynne på ny skole, en i ny barnehage.
Risi­koen for å bli behand­let av media utover i retts­sa­ken som en som ”delte noen menin­ger med ABB”, var stor. Det jeg så i ukene etter 22/7 bar preg av en hekse­jakt. Inn­sat­sen var for stor til at jeg våget.
Utrygg­het er ikke en god følelse. Det ene er det økono­miske og per­son­lige. Livet snus opp ned og mye kan gå med i drag­su­get. Det gikk bra, men det andre er risi­koen for å bli brenne­mer­ket på nytt. Når en er mer­ket en gang kan det fort skje igjen. Best å tie stille om det? La det være en hem­me­lig­het mel­lom Actis og meg?
Nei, jeg betalte ikke denne pri­sen for at jeg skal tie. Et sen­tralt tema for meg og Docu­ment er hvor­dan det frie ord­skif­tet nå er pre­get av poli­tisk kor­rekt­het, for­ti­el­ser og hekse­jakt. Skulle jeg tie om en sak som viser hvor­dan ret­tig­he­ter og ver­dier vi trodde var selv­sagte, over nat­ten plut­se­lig ikke er selv­sagt lenger?
I dette er jeg hjer­te­lig enig med Jens Stol­ten­berg som kort tid etter 22/7 sa at det vi trengte nå var ”mer demo­krati og mer åpen­het”. Det gjaldt ikke for meg.
Hek­sjak­ten etter 22/7 er en gift for det frie sam­funn. Straff og trus­ler for å mene, skrive, tale. Det uvir­ke­lige er hvor lett det skjedde, og hvor raskt. Og at det skjedde på en ”van­lig” arbeids­plass. Actis job­ber med alkohol- og nar­ko­tika­po­li­tikk. Det er en para­ply­or­ga­ni­sa­sjon for en rekke orga­ni­sa­sjo­ner innen­for fore­byg­ging og behand­ling. Jeg skrev om ter­ror, uten­riks­po­li­tikk, multi­kul­tur osv. Der fin­nes ingen link.
For meg fikk det radi­kale kon­se­kven­ser. Hvor mange andre har opp­levd noe lig­nende? Kan­skje ikke så mange har måt­tet gå fra job­ben, men for hvor mange har trus­se­len, fryk­ten, uroen eller risi­koen vært nok til at man tier, og skri­ver om? Hvor­for er det så mange som skri­ver ano­nymt der ute?
Hadde jeg skre­vet ano­nymt, ville jeg ber­get job­ben. Jeg hadde slup­pet belast­nin­gen ved å bli mer­ket og vist døren. Men hva med selvrespekten?
Hva med det norske ord­skif­tet som skulle søke sann­het, mang­fold og rik­dom? Hvor lett vil en ikke over tid som ano­nym føle seg ano­nym, uten­for og marginalisert?
Dette er en gift. Den pola­ri­se­rer og under­gra­ver til­lit. Det er ikke jeg som pola­ri­se­rer og viser poli­ti­ker­for­akt. Jeg for­ak­ter ingen, ikke stats­mi­nis­te­ren, ikke mus­li­mene. Men taus­het og selv­sen­sur kan gjøre at man for­ak­ter seg selv. Gif­ten ska­per den vonde taus­he­ten. Man våger ikke; og vet at man er under­lagt sen­sur men våger ikke.
Skulle ikke stats­mi­nis­te­ren tåle kri­tikk? Selv ram­salt kri­tikk? Og selv i krise­si­tua­sjo­ner? Jeg gjorde demo­kra­tiet en tje­neste ved å peke på et moment som jeg mener var riktig.
Det er et fak­tum at myn­dig­he­tene og stats­mi­nis­te­ren i tiden etter bom­ben trodde det mest sann­syn­lig var isla­mis­ter. Mitt poeng var like­vel ikke dette. Jeg mente å se at stats­mi­nis­te­rens respons i den første kom­men­ta­ren var svak fordi hvis det stod isla­mis­ter bak ville kon­se­kven­sene for regje­rin­gens poli­tikk innen dia­log, multi­kul­tur og Midt-Østen bli svært vanskelig.
Til­bake til søn­dag 24. juli 2011. En ”angi­ver” hadde gjort sje­fen opp­merk­som på inn­leg­get jeg skrev denne fre­da­gen, Uvil­jen og val­get. Jeg var rys­tet over bom­ben og jeg var rys­tet over at Stats­mi­nis­te­ren ikke ville kalle bom­ben for ter­ror, ikke en gang for en bombe. Han omtalte den som ”en hendelse”.
Dette har Stol­ten­berg selv siden berørt i sin for­kla­ring til 22. juli-kommisjonen. Han ang­rer på at han ikke hadde brukt ordet bombe selv når han visste det var en bombe som gikk av.
Slike vage ord­valg som ”hen­delse” skapte inn­trykk av en for­vir­ret og vag leder. Situa­sjo­nen var selv­sagt vans­ke­lig, men det er nett­opp da nasjo­nen tren­ger en leder som er klar og tyde­lig. Det var Jens Stol­ten­berg ikke der og da. Ingen andre bemer­ket dette, så vidt jeg kan se. Docu­ments rolle er å si ting som de andre ikke våger.
Min ana­lyse av hvor­for han var svak og stot­rende i sin første opp­tre­den var det som satte pro­ses­sen mot meg i gang. Så begynte de lese andre ting jeg har skre­vet som fan­den leser Bibe­len. Var ikke saken så alvor­lig var dette latterlig.
Så er det skre­vet i en form som er krass. Ja, det er skre­vet til bil­dene av Grubbe­gata og pub­li­sert på en blogg som dek­ker hen­del­ser der og da. Min ana­lyse i bun­nen bærer godt en krass form. Jeg omta­ler et moment som ingen andre har omtalt. Og dette momen­tet er ikke hypo­te­tisk. Regje­rin­ger har opp­levd ter­ror før, som nylig i London.
Vold og ter­ror som knyt­tes til isla­misme set­ter selv­sagt regje­rin­gens dia­log­po­li­tikk i et nytt og kri­tisk lys. Alt dette kan man selv­sagt dis­ku­tere. Det er lov å være enig, eller uenig. En åpen dis­ku­sjon vil gi oss avkla­rin­ger, pre­si­se­rin­ger, for­dyp­ning, alter­na­ti­ver osv. Slik skal det være. Skal man miste job­ben for det?
His­to­rien min er vik­tig. Saken ble alvor­lig for meg, men den er mer alvor­lig for ytrings­fri­he­ten i Norge. Det ble gjort en grov urett, men uret­ten er del av en tendens i tiden etter 22/7. Menin­ger er blitt far­lig, og menin­ger straffes.
Det er neppe mange som har mis­tet job­ben, men i hvor mange situa­sjo­ner er dette blitt en fak­tor? Det er selv­sagt ikke et nytt feno­men. Å stemple noens menin­ger har all­tid vært en usak­lig måte å argu­men­tere på. Etter 22/7 fikk vi like­vel en ny situa­sjon. The perfect storm. Var man i nær­he­ten av menin­ger som ABB mål­bar i mani­fes­tet sitt, var en merket.
ABB var en ensom ulv, men han kom fra en flokk, slik flere uttrykte seg i tiden etter. Og jeg var del av flok­ken? Der var sak­tens en flokk på ferde den høs­ten, men jeg var ikke del av den, jeg var jaget av den.
Spør Ole Jør­gen Anfind­sen, hvor­dan han hadde det. Spør Chris­tian Tybring-Gjedde. Spør Peder Nøst­vold Jen­sen. Jeg så den mal­strøm­men som norsk debatt fram­stod som fra høs­ten 2011 og tenkte at jeg ikke kunne risi­kere min og fami­li­ens helse på dette.
Mine menin­ger ble syke­lig­gjort og demo­ni­sert. Dette er ikke sak­lig; det er per­son­lig. Min kri­tikk blir til fobi, frykt og for­akt. ”Actis kan ikke godta at sen­trale med­ar­bei­dere står fram i offent­lig­he­ten med isla­mo­fobi (eller kris­tenfobi, for den del), frem­med­frykt, de-og-oss-tenkning, poli­ti­ker­for­rakt, mis­ten­ke­lig­gjø­ring av store befolk­nings­grup­per osv”, for å sitere sty­rets saks­pa­pi­rer. Man kan jo bare tenke seg hva ”osv” betyr. Fyll inn, du vet jo hva som hører med i pak­ken av gale holdninger.
Jeg bryr meg lite om å dis­ku­tere inn­hol­det i mine ulike inn­legg. Det skulle bare mangle. En skulle selv­sagt ikke være nødt til å for­klare seg for beholde job­ben sin.
Actis mente en per­son med slike menin­ger som jeg har kunne skade Actis sitt påvir­nings­ar­beid vis-a-vis regje­rin­gen. ”Anders sine utta­lel­ser om regje­rin­gen og Stats­mi­nis­te­ren vil kunne bli uhel­dige for Actis og frata han mulig­he­ten til å kunne delta i møter med de samme poli­ti­kere, noe som er av Actis sine prio­ri­terte oppgaver.”
Dette er vel noe av det mest sen­sa­sjo­nelle de brin­ger til torgs. Regje­rin­gen er i kon­takt med hundre­vis av aktø­rer og orga­ni­sa­sjo­ner om sin poli­tikk; tror Actis at hva disse per­sonene mener pri­vat er noe depar­te­men­tene sjek­ker? Og hvis de gjorde de; hva synes Actis om et slikt ekla­tant makt­mis­bruk. Er vi Russland?
Påstan­den blir enda mer under­lig når vi tar i betrakt­ning at vi kan få en bor­ger­lig regje­ring etter val­get. Actis kan der­med måtte for­holde seg til en helse­mi­nis­ter fra Frem­skritts­par­tiet som har samme syn på multi­kul­tur og inn­vand­rings­po­li­tikk som meg. En ny regje­ring kan mene at Actis har ”et verdi­syn og et poli­tisk stå­sted som gjør oss mindre troverdige”.
Trodde Actis at den rødgrønne regje­rin­gen skulle sitte for all framtid?
Jeg hol­der med Vol­taire: Demo­kra­tiet hand­ler om å verne ret­ten til den du er uenig med. Om en ikke for­står dette er man ikke verdi­ba­sert, slik Actis hev­der de er. Hele tan­ken om at en må kvitte seg med med­ar­bei­dere som kan sette orga­ni­sa­sjo­nen i et dår­lig lys vis a vis makt­ha­verne er en kjø­lig kal­kyle. Verdi­ba­sert er det ikke.
Med velvillig tillatelse av artikkelforfatteren og document.no (originalen publisert 31/5)

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644