Jonathan Sacks i Wall Street Journal skriver om det økende jødehatet i Europa.
Så mye som en tredel av Europas jøder vurderer å flytte, ifølge en undersøkelse gjort av the European Union Agency for Fundamental Rights.
I Frankrike er tallet så høyt som 46 %, og i Ungarn er det 48 %.
Til forskjell fra mellomkrigstiden er det denne gangen ikke Europas regjeringer som står for jødehatet. Sacks nevner spesielt Angela Merkel i Tyskland og David Cameron i Storbritannia, som begge har vært oppriktige i sin fordømmelse av jødehatet. Og jødene i Storbritannia merker for eksempel mindre til antisemittismen enn jødene i USA.
ANTISEMITTISME RAMMER IKKE BARE JØDER
Men fordi antisemittismen er et signal og et tegn på et samfunn i forfall, må man forstå den nye antisemittismen. Og dette er viktig ikke bare for jøder.
Antisemittismen handler ikke bare om jøder, skriver Sacks. Den begynner med jøder, men det ender ikke der. Jødene er ofre, men de er ikke årsaken til denne hatets politikk.
Det var ikke bare jødene som led under Hitler og Stalin. Det er heller ikke bare jøder som lider under deres etterfølgere i dag, de radikale islamistene i Hamas, Hizbollah, Al Qaida, Boko Haram, Islamsk Stat, og den endeløse rekken av mutasjoner av disse.
Angrepene mot Israel og jøder er en del av et større mønster som rammer kristne og andre religiøse minoriteter i Midtøsten, Afrika sør for Sahara og deler av Asia. Det er en religiøs ekvivalens til etnisk rensing. Til slutt vil hele Vestens demokratiske frihet bli truet, og Europa blir skjøvet tilbake til mørkere tidsaldre, dersom dette ikke blir stoppet nå.
HATET FOR SIN RELIGION, SIN RASE OG SIN STAT
Noe av det vi ser, skriver han, er den gamle antisemittismen fra de høyreekstreme og venstreradikale, som aldri har sluknet helt. Men det som i dag driver angrepene mot jøder er nytt. Jødene ble i middelalderen angrepet for sin religion. I det 19. Og det 20. Århundre, for sin rase. I dag blir de hatet for sin stat.
Israel er nå 66 år gammelt, men er likevel det eneste land blant 193 stater i FN som regelmessig blir utfordret på sin rett til å eksistere. På flere områder blir de nektet sin rett.
IKKE LEGITIM ISRAEL-KRITIKK
Dette er ikke å si at all Israel-kritikk er antisemittisme. Israel er selv ett av verdens mest selvkritiske land. Kritikk av Israel politikk er en legitim del av en demokratisk debatt. Men Hamas-supporterne er ikke interessert i denne politikken. De er ikke interessert i noen slags politikk, eller noen som helst slags grenser. De har forpliktet seg til et regelsett som er nedfelt i formålsparagrafen, det såkalte charteret, til å ødelegge og eliminere den jødiske staten fullstendig.
Det finnes 102 nasjoner i verden hvor kristendommen dominerer. Det finnes 56 islamske stater. Men en eneste jødisk stat er altså en for mye. Og ofrene for terror i Europa er ikke Israels regjering eller kontorer, men synagoger, jødiske skoler og museum, – steder som ikke definerer Israels politikk, bare vanlig jødisk dagligliv.
Det har også skjedd en endring av hvor antisemittismen henter sin legitimering fra. Hatet er vanskelig å rettferdiggjøre når det havner i offentligheten, og antisemittene har alltid hentet rettferdiggjørelse fra de høyeste autoritetskilder i samfunnet. I middelalderen var det religion, i Europa i det 19. århundre var det vitenskap. Den tyske antisemittismen ble basert på det såkalte «vitenskapelige studiet av raser» og sosial Darwinisme, doktrinen som finnes i menneskehetens historie, slik som i naturen; de sterke vinner over de svake.
MENNESKERETTIGHETENE SOM ØVERSTE AUTORITET
Etter krigen har den store autoriteten vært Opplysningen fra menneskerettighetene. Derfor ble den nye bølgen av antisemittisme startet under FNs konferanse mot rasisme i Durban i Sørafrika sommeren 2001. Der ble Israel anklaget for de fire kardinalsynder mot menneskerettighetene: rasisme, apartheid, forbrytelser mot menneskeheten, etnisk rensning og forsøk på folkemord.
Menneskerettigheter er viktig, og de er viktig uansett hvem som er offeret eller overgriperen. Men det er misforholdet i anklagene mot Israel som gjør at jøder føler at hensynet til menneskerettighetene ikke er det primære motivet i disse sakene: mer enn halvparten av alle resolusjoner som FNs menneskerettighetsråd har utstedt siden 2006 da rådet ble etablert, og som har kritisert ett spesielt land, har vært rettet mot Israel. I 2013 tok Generalforsamlingen opp 21 resolusjoner som anklaget Israel for sensur, ifølge U.N. Watch. Kun ire resolusjoner protesterer mot resten av statene i verden.
STÅ SAMMEN FOR FRIHETEN
Antisemittisme har alltid vært den manglende evnen til å lage plass til forskjeller blant folk, – det essensielle grunnlaget for et fritt samfunn. Det er derfor hatets politikk nå overfaller kristne, Bahai, yazidier og mange andre, også muslimer som er på «feil side». For å kjempe mot dette, avslutter Sacks, må vi stå sammen. Mennesker av alle religioner og også de uten noen. Frihetens fremtid står på spill, og dette vil bli kampen som definerer det 21. århundret.
The Wall Street Journal: Europe’s Alarming New Anti-semitism