Det er nesten som om de daglige nyhetene om knivstikking av mennesker på åpen gate er blitt en del av hverdagen som myndighetene tar seg av uten at det fører til nevneverdig debatt. At denne oppblomstringen av voldelig atferd som vi ser over hele den vestlige verden for en stor del er en følge av et kulturelt innslag som vi har latt utbre seg i våre samfunn, er en erkjennelse som er så ubehagelig at våre myndigheter og medier har valgt å legge lokk over de vanskelige spørsmålene og advarer mot å snakke om dem fordi det kan stigmatisere grupper av innvandrere.
I Norge har vi tidligere registrert en lang rekke æresdrap, – et kulturfenomen som kom hit med muslimske innvandrere fra Midtøsten allerede på 1980-tallet. Fremdeles er dette et problem som det er vanskelig å omtale offentlig. Når mediene en sjelden gang nevner det, er det med en tydelig tendens til å ville bagatellisere problemstillingen. Men, som den muslimske filmskaperen Deeyah Khan sier det: ”Vi må aldri ofre livet til minoritetskvinner for politisk korrekthet.”
Dette problemet dreier seg ikke bare om vanskeligheten med å erkjenne at æresdrap på minoritetskvinner og -menn er et importert kulturtrekk som har slått rot hos oss. Den politiske korrektheten hindrer også en viktig offentlig debatt om et enda alvorligere problem: Innførsel til vestlige land av en omfattende politisk draps- og dødskultur som i årtusener har vært et særegent kjennetegn ved feidene innenfor stamme- og klansamfunnene i Midtøsten. I våre dager oppfatter vi denne dødskulten i stor grad som knyttet til islamske jihadister og deres streben etter å utbre et religiøst budskap, eller som jihadistenes krig mot vestlig modernisme og sivilisasjon.
Når islamske krigere går til blodige angrep og begår massedrap på uskyldige sivile mennesker, slik vi nylig opplevde det i Frankrike og USA, opplever vi i mange vestlige land en umiddelbar fornektelse av at denne atferden i dag har en kultisk-religiøs tilhørighet, og at terroren er ment å være grusom for nettopp å terrorisere ofrene til å endre sin atferd.
Og nettopp en slik virkning av terroren kan vi observere, ikke bare hos de mennesker som direkte rammes av terror, men helt åpenlyst også blant de øverste politiske ledere og i deres massemedier som i stedet for å fremstå som samfunnets forsvarere, henfaller til politisk korrekte unnskyldninger og eufemismer. Det virker som om de ikke skjønner at deres politisk korrekte bortforklaringer og nedtoning av terrorens årsaker og folks engstelse er et symptom på terrorens virkning: Den politiske korrektheten og fortielsen av hva vi står overfor, hindrer effektivt selvforsvar og forårsaker nye drap.
I vårt naboland, Sverige, er som alltid utviklingen kommet et skritt lenger enn her hjemme. Der har Regjeringen gitt uttrykk for at de omfattende knivdrapene på jøder i Israel ikke kan klassifiseres som terror. ”Det finns en internationell klassificering när det är, respektive inte är det. Vad jag vet är det inte klassificerat som terrorism,” sa statsminister Löfven ifølge Aftonbladet. Også hans utenriksminister, Margot Wallstrøm, har konkludert politisk korrekt når det gjelder høstens mange terrorangrep: Problemet er etter hennes mening Israels utenomrettslige henrettelser av palestinere.
De svenske politikernes forsøk på å si at deres utfall mot Israel ikke var ment slik de ble sagt, bare bekrefter atStockholmsyndromet er virksomt i svensk politikk, akkurat slik vi ser det både i USA og i norske medier. I en situasjon hvorSverige er blitt et voksende tilholdssted og baseområde for islamske terrorister kan man forstå at den regjeringen som er ansvarlig for denne utviklingen er nervøs for hva som vil kunne skje med landet og derfor tar islamistenes parti.
Vi ser tendensen også ute i det øvrige svenske samfunnet, hvor til og med Svenska Kyrkan opptrer politisk korrekt og avlyser en konsert med en sangerinne som er kjent for å ta avstand fra islam. Det er altså ikke kristendommen hun misliker og det tåles ikke.
Når den tydelig paranoide utenriksminister Wallstrøm søker å forsvare seg ved å skylde på jødene, kan vi konstatere at den svenske regjering har gitt opp å yte motstand mot islamsk terror men holder døren åpen for å spille på lag med islamistene i deres kampanje mot Israel. Det vil på sikt kunne bli et voksende problem også for Norge.
Norges problem synes for tiden mest å dreie seg om den menyen migrantene blir tilbudt på asylmottakene omkring i landet. Vi har tidligere sett tilløp til klager fra beboere, men nå kommer kritikken fra de ansvarlige norske myndighetene: Asylsøkere må ta til takke med kneippbrød og to sorter pålegg. De må dessuten bo på et hotell som er laget for å huse nordmenn.
Det måtte også de fire vinnerne av Nobels fredspris som slapp både kneippbrød og kjøttkaker. Til gjengjeld fikk de rikeliganledniing til å kritisere Vesten for dens støtte til Østens diktatorer som de selv gjennom et langt liv helhjertet har gitt sine stemmer til. Vi skal gjerne være med og oppmuntre til utviklingen av et liberalt demokrati både i Tunisia og i andre land om det skulle bli mulig, men forestillingen om at nøkkelen til en slik utvikling ligger i hendene på avleggere av terroristorganisasjonenDet muslimske brorskap er det ingen grunn til å ta alvorlig, slik NRK og Nobelkomiteen vil ha oss til å gjøre. Den politisk korrekte virkelighetsfornektelsen vi underholdes med bekymrer oss.
