NRKs kartlegging viser hvem som står bak de ubehagelige opplevelsene hos jøder i Norge. (Foto: Faksimile NRK)

 

I Dagsrevyen 28. november kunne utenriksminister Barth Eide under et NATO-møte i Brussel fortelle at Vesten er preget av en splittelse som kommer frem i de forskjellige holdningene folk og stater har til krigene som føres mot Ukraina og mot Israel.  Han er bekymret for at situasjonen i Gaza splitter verdenssamfunnet og at «denne splittelsen er til å ta og føle på i alle fora om dagen.  Og hvis vi ikke håndterer den på en bedre måte, kan den til slutt komme inn og undergrave også støtten til Ukraina.»  Og han føyer til at «stadig flere land, også i NATO, mener at Israel har gått lenger enn det humanitærretten tillater, selv om de i utgangspunktet har rett til å forsvare seg mot et terrorangrep.»

Vi har undret oss over utenriksministerens rettslære på dette punkt.  Vi kan slå fast at FN-pakten er ganske tydelig i spørsmålet om retten til selvforsvar og den er ikke begrenset til “utgangspunktet.”  Den sier i Artikkel 51 uten forbehold at “intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner.”  I humanitærrettens sentrale dokumenter, Genève-konvensjonene, finner vi ingenting om forsvar mot terrorangrep.  Konvensjonene har bestemmelser om straffetiltak mot misbruk og overtredelser, så som overlagt drap, tortur eller umenneskelig behandling, og en klar bestemmelse om at “borgere av en stat som ikke er bundet av denne konvensjon, er ikke beskyttet av den”  Men det er vel ikke Israel som rammes av dette?

Vi er også slått av undring over utenriksministerens sammenligning av Israels forsvarskrig mot en tungt væpnet terror-organisasjon som uten forvarsel gjennomførte et terrorangrep mot det israelske sivilsamfunnet med mer enn 1200 sivile ofre, og Putin-Russlands uprovoserte angrep på Ukraina med massiv invasjon og annektering av territorium.  Det Barth Eide her gjør, er å fortelle det norske folk at dersom ikke Russlands angrep og Israels forsvar fordømmes likedan, oppfører vi oss dobbeltmoralsk.  Han kan oppfattes slik at Israel og Russland begår de samme handlingene og må fordømmes likt.

Utenriksministerens filosofi har heldigvis ingen innvirkning på israelske myndigheters forsvarskamp som gjelder å bevare statens og nasjonens eksistens.  Men det bekymrer oss at han ser ut til å forstå dette og likevel forsøker å få internasjonal støtte for å svekke retten til selvforsvar.  Dette kan føre til at Hamas kan komme seirende ut av konflikten som kandidat til en såkalt «palestinsk stat«, i to små separate områder.  Det kan virke som om Barth Eide vender kappen etter vinden.  Barth Eides gamle forslag om en stat med like rettigheter til alle, er savnet i hans redegjørelse.

Nå når det bare synes å være et tidsspørsmål før Hamas tar over makten, også der PLO foreløpig har formell kontroll, vil en slik todelt Hamas-stat måtte bety utslettelse av jødenes hjemland og mer undertrykkelse av de sivile araberne fra en terrororganisasjon som meldte seg ut av menneskeheten da den begikk pogromen på Putins fødselsdag 7. oktober.

Regjeringen har jo sammen med andre land i Europa i lang tid forsynt palestinsk-arabiske terrorister, inkludert de som opererer i Gaza, med økonomisk bistand.  Hvor mye av vår bistand som går til de milliarder av dollar som Hamas har brukt til terror mot Israel, eller som Hamas og dets ledere har plassert på egne private konti og til å finansiere deres overdådige livstil i Qatar og Tyrkia mens de sivile i Gaza må leve på illusjoner, er noe våre politikere må finne ut av og plassere ansvaret for.

Men utenriksminister Barth Eide er ikke alene om å vende Israel ryggen i landets kamp for å overleve.  Hans spanske sosialistkollega Pedro Sanches har også reist tvil om Israels rett til selvforsvar.  Noe tilsvarende har den sterkt pressede belgiske regjeringen også gitt uttrykk for.  De fordømmer terror, men vil ikke at den jødiske staten skal forsvare seg mot en fiende som skjuler seg blant sivile, og dermed overvinne terroristene.  Man kan ha mange tanker om hvorfor et land som nettopp Spania har tatt et slikt standpunkt.  Opptrinnet har fått diplomatiske konsekvenser.

I den norske sandkassen har igjen advokatene i foreningen «Forsvar Folkeretten» sett en mulighet til egen sysselsetting.  De har innlevert anmeldelse mot israelske militære ledere for “forbrytelser mot menneskeheten” som de håper å få prosedere for en norsk domstol.  Vi tviler ikke på at de finner gjenklang og støtte hos norske bevilgende myndigheter som jo allerede har konkludert og felt sin dom, endog før advokatene hadde fått kladdet ferdig sine anmeldelser.  Da de markerte sin holdning til den jødiske staten også for tre år siden, fikk hver av dem en lærebok i folkerett i gave av Senter mot antisemittisme (SMA).  Det hjalp ikke.

Ingenting av dette får noen som helst konsekvenser for noen i Israel.  Det tror vi heller ikke er meningen.  Men konsekvensene av dette «forsvaret for folkeretten» vil merkes av de ganske få jødene som ennå oppholder seg her i landet under en voksende bølge av antisemittisme skapt av politikere og deres medier.  De går en kald vinter i møte.

Alle vet at Hamas, med pengestøtte fra Vesten, Iran og Qatar har bygget om lag 500 km med underjordiske tunneler på Gaza-stripen der de har samlet enorme mengder av ammunisjon.  Alle vet at Israels forsvarskrig bare kan lykkes om disse tunnelene blir ødelagt, noe som dessverre betyr at hus, skoler, moskeer og sykehus som disse tunnelene er bygget under, kan bli truffet.  Vi er alle er enige om at det haster med våpenhvile, men hvorfor blir dette kravet rettet kun til Israel, men ikke også til Hamas?  Hadde ikke Hamas utført en pogrom på om lag 1200 sivile jøder den 7. oktober, hadde denne krigen aldri funnet sted.

Å vise empati og forståelse for det som de sivile i Gaza opplever, er noe vi er alle er enige om.  Sivilbefolkningen i Gaza har levd under et brutalt Hamas-regime siden Hamas tok over makten etter å ha etterlatt tusenvis av sivile ofre i Gazas gater i 2007.  De enorme summer av bistand som Vesten med Norge i spissen har bidratt med, har blitt brukt til å bygge tuneller og bunkere under boligområdene i Gaza, kjøpe våpen, og å drive med terror.  Hadde disse pengene kommet de sivile i Gaza til gode, ville de 2 millioner innbyggere på Gazastripen kunnet leve et helt annet liv og kanskje selv kommet til enighet om hvilken fremtid de vil ha med sine jødiske naboer, uavhengig av hva Hamas vil.

Det er overhodet ingen motsetning mellom å vise empati og medfølelse overfor de sivile på Gazastripen som lider som følge av den krigen som har blitt påført dem av Hamas, og å vise forståelse for Israels rett til å forsvare seg.  Dette bør også norske politikere forstå.  Regjeringens og medienes åpenbare forskjellsbehandling av Israel påvirker på ingen måte Israel.  Den bidrar kun til økt jødehat i Norge og økt jødeflukt fra Norge.

Stadig flere norske jøder melder at de mottar trusler og hatmeldinger.  Få av dem våger å stå frem i dagens Norge som jøde.  Vi er tilbake i skapet igjen.  På NRKs undersøkelse svarer 81,6 % at opplevelser etter 7. oktober har fått dem til å vurdere om Norge er et trygt land for jøder.  Noen har allerede reist på «ferie» til Israel med barna.  Dagens regjering må ta inn over seg at den kan bli husket for at det var under dens ledelse Norge på nytt ble jøderent.