Shabbat shalom alle sammen.
Forleden fikk mange husstander i Oslo en hilsen fra MIFF. Hensikten med å dele ut MIFF-avisen til alle er å gi befolkningen fakta om Israel som de ikke får gjennom de statsfinansierte og Israel-fiendtlige mediene. En av reaksjonene MIFF fikk på sin gratisavis vitner om at det over tid er bygget opp et intenst jødehat blant folk. Noen av reaksjonene MIFF har offentliggjort kjenner vi igjen i SMA, men ting kan tyde på at problemet er i ferd med å intensiveres. Noe av den økende frustrasjonen som registreres er også typisk for en generasjon som litt etter litt er blitt klar over at den er oppdratt på løgn og bedrag som daglig propageres fra norske medier, frivillige organisasjoner og profilerte politikere. Det er innrømmelsen av dette som er vanskelig.
Blant dem som henvendte seg til MIFF var en ung kvinne som i avsindig raseri utbryter: «Jeg skulle ønske Hitler levde, jeg, så kunne han brenne alle dere jøder i helvete.» Hun er neppe helt alene om å ha et slikt ønske, og vi har en sterk anelse om hvor hun har det fra, men det er ikke et tema i norsk offentlig debatt. Den aktive fagforeningsmannen Esben Smistad, kaller MIFFs faktablad «komisk.» Det siste er karakteristisk for den selvsikre og nedlatende arrogansen jødene møter i norsk fagbevegelse. Å utstyre seg med slike holdninger gjorde det i sin tid lettere for Holocaust-funksjonærene å utføre jobben sin.
Uten tvil vitner reaksjonene om at MIFF har rørt ved noens ideologiske følelsesliv. At mye av det som står i bladet til og med bekreftes av dokumentarprogram som har vært sendt av NRK, viser hvilket emosjonelt kaos medienes propaganda har greid å skape hos folk. Det kommer etter hvert til å få langt større konsekvenser enn en rasende telefon til MIFF.
Jøder som lever i Norge fornemmer denne atmosfæren daglig som en stemning det er vanskelig å definere, men som man ikke tør røre ved av frykt for slike opptrinn som MIFF opplevde. Reaksjonen blant flertallet av jøder i Norge er å leve anonymt. Vi har eksempler på at jødiske foreldre endog har rådet sine barn til å si de er muslimer dersom noen spør. Da får de være i fred.
Med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så merkelig og uforståelig at enkelte norske jøder faller for fristelsen til å innta ekstremistiske standpunkter i håp om å bli akseptert eller endog kanskje å blitt tatt inn i varmen. Dette så vi også eksempler på under Holocaust. På sidene til avisen Vårt Lands Verdidebatt finner vi flere interessante og fornuftige innlegg som har stor verdi som folkeopplysning. Men Verdidebatt har også vist seg å være fast tilholdssted for noen av de mest konsekvent jødefiendtlige nettskribenter vi har i Norge.
I denne forsamlingen er det vi finner Daniel Reisel, en norsk jøde som bor i England, og som har funnet sin løsning på konflikten i Midtøsten. Reisels virkelighetsoppfatning er hentet fra to av de mest venstreekstreme og anti-israelske organisasjonene Midtøsten kan oppvise, nemlig Betselem og Breaking the Silence. Disse to organisasjonene hvis anti-israelske undergravingsarbeid finansieres av utenlandske myndigheter, er så marginale i Israel at bruk av dem som referanse er det samme som om man skulle anse Vigrid som representativ for norske organisasjoner. Det er ellers bare NRKs Sidsel Wold som bruker slike organisasjoner som nyhetskilder. Vi stiller oss derfor tvilende til hvorvidt Reisels støtte til Kjell Magne Bondeviks nyttårshilsen til jødene der Bondevik prøvde å tilsmusse Israels navn med negativt ladete assosiasjoner, er til fordel for Bondevik. Man bør kanskje heller velge å lese Reisels innlegg som et rop om hjelp.
Når Reisel og andre gjør et nummer av forestillingen om at jøder i Israel har som mål å etablere noe de kaller Stor-Israel, og at det finnes ”kristne fundamentalister” som støtter noe slikt, er det et eksempel på den anti-israelske propagandaen som ønsker å innpode ideen om at det i dag egentlig er israelerne som er nazister (som behandler palestinerne slik nazistene behandlet jøder). Den fiktive forestillingen om Stor-Israel er en ondskapsfull avledning av Stor-Tyskland (Grossdeutschland) som førte krig mot naboene for å skaffe seg Lebensraum. Denne propagandaen brukes i dag også, slik også Reisel gjør, til å sverte og mistenkeliggjøre de evangelisk kristne venner som støtter Israel med henvisning til Bibelen.
Å hevde at det finnes jøder eller kristne som tror på nazistiske Lebensraum-fantasier, er like absurd som resten av innlegget til Reisel. Vi forventer mer fra folk som gir seg ut for å tale på vegne av Israels jøder.
Vi ønsker dere alle en god helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen
*****
Vesten dyrker illusjoner
Igjen har FN skjemt seg ut. Etter arabisk protest stanset FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, i siste liten en utstilling om jødenes historie i Israel. Begrunnelsen skal ha vært at utstillingen kan være et hinder for fredsprosessen. En kraftig reaksjon fra Simon Wiesenthal-senteret fikk UNESCO til å summe seg, og erklære at utstillingen likevel vil bli avviklet i juni i år.
Det skulle bare et lite arabisk hint til, så ble planen om en jødisk utstilling endret. Hvordan fakta om jødenes historie kan være hinder for fred, har imidlertid UNESCO ikke gitt noen forklaring på.
Vi oppfordrer herved Utenriksdepartementet, i samarbeid med UNESCOs kontor i Norge, til å rette en forespørsel til UNESCOs hovedkvarter i Paris om å få denne utstillingen vist i Norge etter at den er ferdig i Paris.
Den tendensen vi ser til stadig frekkere uttrykk for anti-israelske og antijødiske holdninger finner vi også eksempel på i det britiske tidsskriftet The Economist som nylig publiserte en antisemittisk karikatur som direkte anklager jødene for å være en klamp om foten for USA og et til hinder for avspenning mellom USA og Iran. Det er altså ikke det iranske regimets bidrag til folkemordet i Syria, eller deres omgåelse av den nylig inngåtte atomavtalen som står i veien, men jødene.
Den ustoppelige diskrimineringen og mobbingen av jødene har ikke latt seg dempe hverken av Irans atomtrusler eller av den absurde krigen i Syria og andre arabiske land. I Genève lager Vesten og FN i stand noe som påstås å være en fredsprosess for Syria, hvor representanter for mindre enn halvparten av de stridende parter utveksler beskyldninger med FNs generalsekretær og hverandre samtidig som mediene formidler årsrapporten til Human Right Watch som dokumenterer de alvorligste forbrytelser som både det syriske og andre regimer utfører mot sivile. Rapporten er skremmende lesning om ufattelig rå brutalitet som man ikke skulle tro var mulig i våre dager. Men dette er hverdagen hos alle de stridende partene som er samlet rundt FNs forhandlingsbord.
I Syria, som i andre arabiske land, fortsetter de ulike fraksjonene, stammene, klanene og sektene å drepe hverandre uhemmet. Den største mangelen ved forhandlingsbordet i Genève er fortielsen av at de skrekkbilder partene kaster mot hverandre også kunne vært hentet fra et hvilket som helst annet arabisk land. En «syrisk opposisjon» som er helt uten demokratisk mandat, og som i hvert fall ikke representerer landets kristne urbefolkning, har sagt seg villig til et opphold i Genève. Dette er nok for John Kerry og Ban Ki-moon til å starte kampen for sin egen politiske ryggdekning som hele prosessen i realpolitisk forstand dreier seg om. Det faktum at Iran, som aktivt krigførende part i Syria av FN nektes adgang til Genève, bekrefter det meningsløse i det som skjer.
Men meningsløsheten gjelder ikke bare de kunstige ”forhandlingene” om makt og posisjoner i Syria. Hele Midtøsten er i oppløsning. Selv biskop Solveig Fiskes Gaza-konvoi er avslørt som en terror-organisasjon med bånd til al-Qaida, og de hun støtter i Gaza krever høylydt at Israel utslettes. Det norske selskapet Yaras milliardinvestering i Libya er stengt på grunn av væpnet pengeutpressing. Visste ikke ledelsen i Yara, Statoil og Økokrim at man må betale Jizya-skatt til alle som kan bære våpen for å få ”beskyttelse” i den arabiske verden?
Israel må nå opptre sterkt for å kunne motstå Vestens hallusinasjoner om forholdene i Midtøsten. Nå gjelder det mer enn noen gang for jødene å stålsette seg og innse at de såkalte fredsprosessene kun er et spill for galleriet som skal gi Vestens politikere støtte i deres karriere. EUs utsending til Midtøsten, den danske ambassadør Lars Faaborg-Andersen, uttalte under et møte i Jerusalem nylig at EU ikke anerkjenner Israel som jødisk stat og at det vil være naturlig for EU å legge skylden på Israel for det forestående sammenbruddet i fredsforhandlingene.
Det er med andre ord slett ikke behov for forhandlinger: EU har allerede bestemt seg for å legge skylden på jødene, – slik europeisk tradisjon er.
