Noen mennesker har en spesiell evne til å få av skallet på de talemåter som brukes av politikere og medier, og kanskje aller mest diplomatiet, og komme til kjernen i saken.
En av disse var USAs tidligere president Ronald Reagan, som med sin helt spesielle, og ofte svært direkte måte å henvende seg til mennesker, kanskje var den person som bidro sterkest til den kommunistiske verdens kollaps og dermed slutten på den kalde krigen. Det dreier seg ikke alltid om å ordlegge seg så perfekt. I alle fall ikke slik de politisk korrekte mener er perfekt.
I en mengde fora dyrkes overdreven høflighet som en kunst. Man hykler for betaling. Alle vet inderlig vel at det som sies slett ikke er sant, men man er opplært til og tror at det virker å stryke katten med hårene. Vi har tidligere pekt på enkelte av de uhyrligheter som skjer i FN, for eksempel at Syria den 11. november ble enstemmig godkjent av FNs organisasjon for Utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO) for medlemskap i to menneskerettighetskomiteer.
En av de to godkjennelsene gjelder gjenvalg av Syria som medlem i Committee on Conventions and Recommendations, som består av 30 medlemmer. Denne komiteen undersøker “kommunikasjon … i forbindelse med undersøkelser om menneskerettigheter,” sier UNESCOS webside om saken.
Slike hendelser skjer stadig. Dannede mennesker i dress hever sine drinker og smiler høflig og vennlig til hverandre. Det er et stort spørsmål hva de egentlig får utrettet.
Kanskje verden burde hatt flere ledere som våget å henge bjellen på katten, blåse i de diplomatisk korrekte talemåtene, og sette opp rammer og grenser. Sterke menn som lover rettferdighet, og gjennomfører den. Rettferdighet er ikke bare belønning for godhet, det er også straff for urett. Vi ser de politisk korrekte ønsker en slik hverdag – uten straff, militær, krig eller fengsler, men når uretten rammer dem selv eller deres unge, nøler man ikke med å både plassere skyld og forlange straff, lenge før skyldsspørsmål og slike bagateller er avgjort.
Vi har her en modig politiker som berører et punkt som er langt fra politisk korrekt å si, men er verdt å tenke over. I denne konkrete saken gjelder det Israel. Kan det være nyttig å tenke igjennom hvem som egentlig står jødene etter livet? Hvilke stater, hvilke grupperinger, hvilke religioner, hvilke ideologier? Han er ikke den første som tenker slik, det finnes minst én grunnlegger av en stor religion som advarte sine tilhengere mot å bli for godt likt av menneskene. Her snakker vi om store grupper, store stater, store ideologier. Men er de dermed gode? Har de dermed noe godt å bringe menneskeheten?
Majoriteten har ikke nødvendigvis rett, for å komme denne tenkemåten i forkjøpet. Faktisk har de nødvendigvis rett bare i én ting: at de er flest. Man kunne være fristet til å ta nettopp tidligere omtalt FN som eksempel på det.
Ordføreren i New Jersey, Chris Christie, talte nylig til en American Israel Public Affairs Commitee (AIPAC) i New York. Her ordla han seg på en måte som på mange måter kan minne om den sterke stilen som flere personligheter gjennom historien har hatt.
«Amerika bør stå side ved side med sine venner og demokratiske allierte, selv om det er upopulært å gjøre dette. Noen ganger spesielt akkurat da. Og dere vet at jeg vet at det kanskje ikke er helt moteriktig i enkelte diplomatiske kretser, i utenriksministerier og salonger rundt omkring i verden, å snakke om hvorfor Amerika støtter Israel. Men dette er ingen unnskyldning for ikke å si det – og si det høyt,» sa Christie.
[pullquote]Bedøm meg ut fra de fiender jeg har skaffet meg[/pullquote]Ordføreren fortsatte med å sitere president Franklin Roosevelt, skriver Arutz Sheva, «Bedøm meg ut fra de fiender jeg har skaffet meg.» «I den samme ånd har jeg lyst å si til dere her i dag: Jeg beundrer Israel for fiendene det har.»
Christie tok også opp saken med Iran som prøver å skaffe seg kjernefysiske våpen. «Både amerikanere og israelere vet – vi vet det innerst inne, – at dersom den islamistiske republikken Iran greier å få kjernefysiske våpen, så vil dette være en ekstensiell trussel til Israel, til Amerika, og til selve verdenssivilisasjonen.»
«Å hindre Iran fra å få atomvåpen må ha USAs topp prioritet. Enhver president, om han er republikaner eller demokrat, som tillater noe slikt på sin vakt, ville gjøre noe som er sterkt i strid med de nasjonale sikkerhetsinteressene til USA, og sikkerhetsinteressene til våre venner i Israel.»
«Det er kun ved å stå modig opp og si sannheten, eller ved å være ærlig uansett konsekvenser om at vi vil forhindre at dette skjer,» fortsatte Christie. «Dette skjer bare ved besluttsomme handlinger fra ledere som forstår at en trussel mot Israel er en trussel mot Amerika. En trussel mot den israelske måten å leve på er en trussel mot den amerikanske måten å leve på. Ikke bare for oss her i Amerika, men for alle de nasjoner som etterfølger vårt demokrati, eller som prøver å ligne vårt demokrati rundt omkring i verden.»
