En etterlengtet bok om antisemittismen på den politiske venstresiden er nylig utgitt i Norge. Forfatteren, professor Torkel Brekke, som selv har bakgrunn fra et venstreorientert miljø, har presentert et omfattende resymé av hovedtrekkene i den sterke og voksende bølgen av anti-israelsk og antisemittisk agitasjon, anklager og konspirasjonsteori som vi nå daglig opplever og som gjennom flere tiår har vært propagert i norske medier, organisasjoner og politiske fora.
Boken «Ingen er Uskyldig» er for de fleste nordmenn samtidshistorie som skånselsløst avslører nålevende og tidligere velkjente norske politiske aktører, akademikere, mediefolk og debattanter på venstresiden som like ekstreme, om ikke verre jødehatere enn de mer eller mindre forhutlede, mentalt pleietrengende og strengt tatt ganske fåtallige antisemittene ytterst til høyre. I Norge kommer antisemittismen til store deler av befolkningen først og fremst fra den politiske venstresiden, i stor grad formidlet av statsfinansierte medier. De såkalte «høyreekstreme» som sikkerhetsmyndighetene bruker mye ressurser på, kan i verste fall dreie seg om en håndfull mennesker som imidlertid kan være farlige nok når de tyr til våpen.
Senter mot antisemittisme har i mer enn 20 år skrevet mye om de samme problemene og aktørene som professor Brekke presenterer i konsentrert form i boken sin. SMA har i dette tidsrommet til sammen publisert nærmere 10.000 sider om det norske jødehatet og dets kilder. Professor Brekke klarer det på et par hundre. Boken orienterer leseren om et akutt problem i samtiden og er vel verd å lese. Han påviser at «det norske sivilsamfunnet er så fiendtlig innstilt til alt som har med Israel å gjøre at Norge stiller i en egen kategori blant vestlige land.»
Han trekker frem norsk fagbevegelse som eksempel. «Norsk fagbevegelse er i en særstilling. Det er noe eget med den misnøyen og den forakten som Landsorganisasjonen, LO, og flere av dens forbund har vist overfor representanter for israelsk fagbevegelse i løpet av de siste ti årene, eller så. Fagforeningene i andre europeiske land har omfattende samarbeid med israelsk fagforening, og dette kommer både jødiske og palestinske arbeidere til gode. Norsk LO sitter på Youngstorget og vedtar resolusjoner om israelsk apartheid og boikott.» Vi har gjennom mange år gjort og omtalt de samme observasjonene. Det går knapt en dag mellom hver gang de dukker opp i mediene.
Forfatteren presenterer en lang rekke norske aktivister fra medier og akademia som siden 1970-80-tallet har tatt på seg oppgaven med å omdanne et Israel-vennlig Norge til å få en Israel-fiendtlig elite som peker seg ut blant nasjonene. Vi møter velkjente aktivister som Johan Galtung, Sidsel Wold, Lysestøl, Butenschøn, Hylland Eriksen, Gaarder, Lindstad, Lysglimt Johansen, Brendberg, Steigan, Sjue, Smilden, Waage, Dahle og terroristen Lars Gule som fremdeles holder det gående. Dette er bare noen få av de mange «eksperter» på Israel og Midtøsten som vi alle har stiftet et ubehagelig kjennskap med gjennom mange år. De har i så lang tid hatt en fremtredende plass i det norske mediebilde at de utvilsomt har påvirket opinionen og bidratt til at Norge stiller i en egen kategori blant vestlige land.
Men det kan ikke være hele forklaringen på at fire av ti nordmenn tror at Israel behandler palestinerne slik nazistene behandlet jødene under den annen verdenskrig. Riktignok er folkeopinionen i Norge i stor grad påvirket av aktivistiske mediefolk og akademia, men vi tror at mye av dette kan forklares med holdninger og oppfatninger som kommer til uttrykk fra landets øverste eliter, myndigheter og politiske ledere som er deres høye beskyttere og som finansierer dem. Professor Brekke beskriver den radikale endringen som skjedde i Norges holdning til Israel på 1970-80-tallet hvor det norske sosialdemokratiet gjorde en historisk u-sving i sitt forhold til Israel. Påvirkningen fra Moskva var iøynefallende.
Men denne endringen skjedde ikke bare som et resultat av radikaliseringen av de venstreorienterte politiske ungdomsorganisasjonene og deres økende innflytelse innenfor sine partiorganisasjoner og LO. Det skjedde i disse årene en analog venstredreining også internasjonalt hvor både Europa gjennom EEC og USA under årene med Jimmy Carter som president gradvis inntok en reservert holdning til Israel under påvirkning av tiltakende internasjonal terrorisme fra arabiske organisasjoner og bruk av oljevåpenet fra OPECs side. Revolusjonen i Iran og Carters inkompetente behandling av den gjorde det nok fristende å rette oppmerksomheten et annet sted.
Denne utviklingen ble også svært tydelig i Vestens og Norges holdning til Israel gjennom vedtakene av en serie Israel-kritiske resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd i årene 1979-80 da også Norge var medlem. Utenriksministeren har flere ganger bekreftet at disse anti-israelske resolusjonene som Vesten og Norge stemte for, fremdeles er retningsgivende for norsk Midtøsten-politikk. Det begynte med Resolusjon 446 (1979) hvor USA, Storbritannia og Norge avsto fra å stemme, og fortsatte med 452 (1979), 465 (1980) og 471 (1980) hvor Norge fulgte EEC og USA til sist ga etter og stemte for kritikken.
Det uvennlige sparket som president Carter her ga Israel før han gikk av, ble i 2016 gjentatt av president Obama da han som en av sine siste utenrikspolitiske handlinger unnlot å nedlegge veto mot Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334. Så sent som i mars 2023 etter at utenriksministeren hadde fått kritikk fra FN for ikke å være kritisk nok til Israel, ble det ordnet med et spørsmål i Stortinget hvor hun fikk anledning til virkelig å summere opp «hvilke nye tiltak utenriksministeren vil ta initiativ til for at FNs sikkerhetsråds resolusjon 2334 om de folkerettsstridige israelske bosettingene faktisk blir implementert,» slik lederen for kommunistpartiet Rødt formulerte spørsmålet i Stortinget.
Dette illustrerer noe vi savner i norsk påvisning og kritikk av anti-israelsk og antisemittisk agitasjon, og som vi også savner i professor Brekkes ypperlige fremstilling av aktørene på venstresiden. I beskrivelsen av den store flokken med elefantunger i rommet, får vi ikke øye på den digre elefantmoren som beskytter og dier dem med midler fra statsbudsjettet. Vi setter stor pris på at den radikale endringen i norsk Israel-politikk som skjedde på 1960-70-tallet har fått en slik detaljert fremstilling som Brekke gir og håper mange vil lese boken hans og ta informasjonen til seg. Arbeiderbevegelsens politiske og moralske forfall på dette området fra Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Trygve Bratteli til Gro Harlem Brundtland, er en av de største politiske skandalene i norsk samtidshistorie.
