I dag, 18. desember 2015, er det 5 år siden den såkalte “arabiske våren” brøt løs i Tunisia. Det begynte flere steder med tradisjonelle gatedemonstrasjoner mot økende brødpriser som de arabiske regimene ikke lenger var i stand til å subsidiere. Uroen spredte seg raskt over store deler av den arabiske verden hvor først og fremst religiøse grupperinger knyttet til Det muslimske brorskap som hadde sin egen agenda, raskt tok initiativet og styringen over en bølge av revolusjonære opprør mot myndighetene.
I vestlige medier hvor NRK spilte en ledende rolle i Norge, var det få som forsto hva som var i ferd med å skje i araberlandene, og det bredte seg raskt en myte om at dette opprøret, som de kalte ”Den arabiske våren,” var en revolusjon, nærmest av marxistisk type hvor særlig ungdommer kjempet med bruk av mobiltelefoner og sosiale medier på Internett mot korrupte diktatorer for å oppnå frihet og demokrati og tillatelse til å gå med hijab. De kunne knapt ha vært lenger fra sannheten.
Vestlige land ble innhyllet i en euforisk tro på at den arabiske verden sart skulle omfavne våre demokratiske verdier, bringe den islamske verden velstand, fred og attraktive økonomiske muligheter. Til og med Iran ble trykket til brystet. Vestlige politikere og medier har sjelden tatt mer feil. Europas hovedproblem er ikke bare knyttet til den enorme innvandringen som er i gang, men også til Iran som nå har fått grønt lys for å fortsette med utviklingen av sitt atomprogram. I tillegg satser Iran nå ekspansivt på videreutvikling av langtrekkende rakettvåpen, noe som er i strid med vedtak i FNs Sikkerhetsråd, men som ayatollaene i Teheran sier de ikke vil ta hensyn til.
Formålet med Irans opprustning er å stadfeste landets maktposisjon i Midtøsten hvor konkurransen mellom land som Iran, Tyrkia og Saudi Arabia om politisk, religiøst og militært hegemoni har pågått i mange år. Nå er Tyrkia sterkt svekket på grunn av lederskapets dobbeltmoral og eventyrpolitikk, og oppmerksomheten konsentrerer seg om forholdet mellom Iran og Saudi Arabia som også i religiøs sammenheng utgjør motpoler. Mobiliseringen i den arabiske verden mot den ekspanderende islamske staten, IS, er en utvikling som lett kan lede de to dominerende islamske gruppene, sjia og sunnimuslimer, på kollisjonskurs med den faren det representerer for utvidelse av den regionale krigen.
Et forhold som ikke kommer frem i norske medier er at i den arabiske verden har det oppstått en betydelig støtte for IS bådefinansielt og ideologisk. Irans veldige opprustning og araberstatenes samling om støtte til den Saudi-ledete koalisjonen kan derfor føre til en militær katastrofe med virkning langt utenfor Midtøsten. En regional krig på dette grunnlaget vil umiddelbart sette også Europas sikkerhet i alvorlig fare, samtidig som den vil gi IS et friere spillerom som vestlige bomber ikke kan påvirke.
Etter fem år med arabiske vår ser vi nå fremveksten av en radikalisert arabisk verden hvor det tradisjonelt stabilitetssøkende Saudi Arabia nå også inntar en militær lederrolle for å underbygge landets historiske religiøse hegemoni. Vestens krig mot IS kan derfor komme til å være irrelevant før den er kommet skikkelig i gang, noe motstanden mot bakkestyrker allerede har vist tegn til.
Vesten med USA i spissen har lang tradisjon for å feilvurdere utviklingen i Midtøsten og den arabiske verden. Den folkevandringen som nå beveger seg mot oss er etter alt å dømme bare et forvarsel om en fremtidig utvikling. Vi kan ikke lenger overse det forhold at masseinnvandring i et slikt omfang vil komme til å endre Europa i en grad vi hittil ikke har forestilt oss. Endringen vil i første omgang komme til syne på det kulturelle området hvor vi allerede kan registrere et tydelig press for å gjøre integreringen gjensidig.
I Midtøsten er det vakuum som diktatorene i den arabiske verden etterlot seg nå fylt av islamister av alle varianter. Det tomrommet som USA etterlot seg er fylt av Russland. Vesten kan ikke regne med å få i stand et samarbeid med IS og Iran slik som de hadde med de gamle diktatorene. Her har spilleregler og maktbalanse endret seg. Ikke engang Tyrkia som Vesten fremdeles tviholder på som en partner i regionen, representerer Vestens sivilisasjon og verdier. Tyrkia har forlatt oss, men våre ledere har ennå ikke forstått det, – det er det visst bare Putin som gjør.
Iran seiler uten tvil i medvind. Om vi ser bort fra den fiktive verbale krigen mot Iran, har faktisk USA gjort mer for å styrke Iran enn hva Iran har gjort for seg selv. De fleste av Irans om lag 80 millioner innbyggere er imot prestestyret. Likevel støtter Vesten og USA gang på gang ayatollaene, og sikrer dem fortsatt makt over befolkningen.
For femten år siden var Iran sterkt svekket etter en langvarig krig mot Irak og Taliban i Afghanistan. Denne situasjonen kunne Vesten ha brukt til å påvirke regimet til både å avslutte støtten til internasjonal terrorvirksomhet og til å lempe på undertrykkelsen av det iranske folket. I stedet har vi opplevd at Iran med hjelp fra Hizbollah i 1994 myrdet 85 og skadet 300 jøder i en terroraksjon i Argentina. Det var Iran som stod bak drapet på 29 mennesker i terrorangrepet mot den israelske ambassaden i Buenos Aires, og mot jøder i Bulgaria i 2012. Men det er ikke bare jøder som er blitt ofre for den iranske terroren. I 1983 stod Iran bakterroraksjonen i Beirut som kostet 250 amerikanske og 30 franske soldater livet.
Tross dette valgte USA å hjelpe Iran ved å bekjempe talibanregimet i 2001 og det irakiske Saddam-regimet i 2003. I løpet av tre år ble Iran kvitt sine fiender både i øst og vest, og dermed styrket ayatollaene sin posisjon både innad i landet og i Midtøsten.
De samme feilene ser vi gjenta seg under Obama-administrasjonen som besluttet å ta Iran inn i varmen som likeverdig partner i det internasjonale samfunnet i en tid hvor Iran får en stadig mer dominerende innflytelse i Midtøsten. Med atomavtalen president Obama inngikk med Iran i juli 2015 og vedtaket om å avslutte atomenergibyråets overvåkning av det iranske atomprogrammet, har Iran fått ny bekreftelse på at terror og bedrageri er lønnsomt. Teheran ser ikke lenger behov for å respektere internasjonale avtaler fordi å bryte dem ikke har konsekvenser. Vi må forberede oss på en gang å måtte betale en høy pris for våre lederes politiske uforstand.
