Det var et kommunevalg som skulle til for å sette Norge på ende. Godt hjulpet av uvennlige medier og konservativ uforstand fikk regjeringen Solberg en påminnelse om at det er resultatene som teller, – ikke planene om dem.
På selveste valgdagen inviterte utenriksminister Børge Brende en forsamling han kaller ”norske sivilsamfunnsorganisasjoner” til åpent møte om norske prioriteringer for FNs 70. generalforsamling. I invitasjonen heter det blant annet at FN markerer 70 år, og behovet for et sterkt, effektivt og proaktivt FN har aldri vært større. Det heter videre at ”årets generalforsamling og høynivåuken innledes 25. september med toppmøtet som skal vedta en ny utviklingsagenda med nye bærekraftsmål frem mot 2030. Sentrale tema for høynivåmøter og profilerte arrangementer er terrorisme og voldelig ekstremisme, klima, likestilling, migrasjon og FNs fredsbevarende operasjoner. Det er også møter om ulike landsituasjoner.” Senter mot antisemittisme ble av forståelige grunner ikke invitert.
Vi har i lang tid omtalt virksomheten i FN og især den som går ut på å trakassere den jødiske staten Israel i nær sagt enhver sammenheng. Ikke noe land i verden har fått en slik behandling i FN som Israel. Helt siden FN ble grunnlagt og frem til denne dag har Israel stått i sentrum for organisasjonens oppmerksomhet og har fått flere kritiske resolusjoner rettet mot seg enn andre land sammenlagt.
Denne atferden fra verdensorganisasjonens side har ingenting med Israel å gjøre, – det er en patologisk egenskap ved FN som er skapt og holdes ved like av dominerende grupper av medlemsland, så som medlemmene av Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC og dens politiske støttespillere i den tredje verden og Europa, inkludert Norge. På politisk nivå er det denne siden ved FN som i organisasjonens daglige virke først og fremst kjennetegner det ”sterke, effektive og proaktive FN” som vår utenriksminister ser et enda større behov for.
Hvis man skulle helle til den oppfatning at utenriksminister Brende kanskje har et mer liberalt og humanitært mål for sin innsats i FN enn sine forgjengere, bør man stanse opp ved hans egne svar på noen av de spørsmål han fikk under dette valgdagsmøtet. Ifølge et referat fra en av deltakerne i møtet, fikk Brende bl.a. følgende spørsmål fra salen: ”kan utenriksministeren gjøre noe mer gjennom FN-systemet for å få reformert et råd som står for slik grov diskriminering av et enkeltland?”
Utenriksministerens klare svar på dette spørsmålet var følgende: ”Den enkleste måten for Israel å unngå kritikk i menneskerettighetsrådet er å avslutte de ulovlige bosetningene, etterleve folkeretten og gå for en tostatsløsning. Det skal jeg si til Bibi når jeg møter ham om mindre enn to uker.»
Her gjør utenriksminister Børge Brende det helt klart at han fremdeles ikke vil gjøre noe som helst for å få slutt på den grove diskrimineringen av Israel i Menneskerettighetsrådet. I stedet målbærer han for n-te gang de grunnløse anklagene mot Israel om ulovlige bosettinger og brudd på folkeretten, slik han og hans forgjengere regelmessig har gjort både i FN, i norske medier og i Stortinget. Brende ga uttrykk for at Menneskerettighetsrådet ikke må politiseres, og at det her har en vei å gå. Den veien kan utenriksministeren bidra til å gjøre atskillig kortere ved selv å slutte med å støtte politiseringen i Menneskerettighetsrådets og andre FN-organers diskriminering av Israel.
Det har ingen hensikt for Brende å vise til, som hans forgjengere gjorde, at Norge avsto fra å stemme når Menneskerettighetsrådet eller andre forsamlinger vedtok urimelige og falske anklager mot Israel. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans embetsverk visste meget godt at den såkalte Goldstone-rapporten om Gaza-krigen i 2008-09 bygde på sviktende premisser og mangelfull informasjon. Men de ikke bare avsto fra å stemme både i Menneskerettighetsrådet og i Hovedforsamlingen, de publiserte på Regjeringens hjemmeside en klart rosende omtale av den falske rapporten som kommisjonsformannen, Richard Goldstone, selv tok offentlig avstand fra når kritikken og manglene etter hvert ikke lot seg bortforklare.
Men utenriksminister Brendes virkelighetsfjerne holdning til Israel stanser ikke der. ”Vi har en unik rolle, for vi har tillit både i Ramallah og Tel Aviv. Hvis vi skulle bli en resolusjonsmølle, kunne den tilliten bli undergravd,” sa han i møtet. Vi ser ikke bort fra at Utenriksdepartementet har tillit et eller annet sted i Tel Aviv, men vi kan forsikre utenriksministeren om at hans nedlatende holdning til den jødiske staten ikke har et snev av støtte i Jerusalem. Der oppfattes Brende som en politisk ubehjelpelig aktør som er grei å ha i rollen som ”sosialkontor og pensjonskasse” for de aldrende palestinske selvstyremyndighetene. Og det skulle ikke forundre oss om det råder en tilsvarende oppfatning i Ramallah. Den undergravningen av tillit han frykter, har han selv, sammen med sine forgjengere, bidratt til å skape.
Det er en stor skam at norske myndigheter igjen opptrer på en fiendtlig måte overfor det jødiske folk og dets hjemland, som er beleiret av terrorister. Utenriksminister Børge Brende og hans embetsmenn vet utmerket godt at det å avstå fra å stemme imot en åpenbart uriktig og urimelig resolusjon i et FN-organ er ensbetydende med å si at ”vi er enige, men vil ikke si det høyt.” En stat som på den måten over lang tid direkte og indirekte og i strid med FN-paktens ånd, åpenbart støtter usaklig sjikane av et annet medlem av FN uten å protestere, har mistet grepet om FN-pakten og folkerettens prinsipper for staters atferd i internasjonalt samliv. Vi kommer nærmere inn på disse spørsmål i neste nummer av vårt kvartalsblad SMA-info som sendes ut i slutten av september.
I mellomtiden merker vi oss at man også i Danmark har oppdaget at stadig flere jøder skjuler sin identitet og lever anonymt. Det gjelder nå 70 prosent av de danske jødene. I Norge har vi i mange år konstatert at mer enn halvparten av landets jøder holder sin jødiske tilhørighet skjult av frykt for omgivelsene. På Island hvor det nesten bare er kona til presidenten som er jødisk, har Reykjavik kommune nå valgt å boikotte ethvert israelsk produkt. Det gjør ikke Odd Karsten Tveit som i en 1000 siders bok har valgt å resirkuler alle de anti-israelske røverhistoriene han tidligere utga på NRK. Nå forteller han at diplomater og offiserer nærmest har stått i kø for å fortelle ham hvor lei de er av alle løgnene om Israel. Vi føyer oss inn i rekken av dem som er lei av romanene til Odd Karsten Tveit.
Kommunevalget i Norge var denne gangen preget av et fenomen vi ikke har sett i norsk politikk siden 1930-tallet: Den sterke mann som med sine høylydte, ytterliggående og kompromissløse krav innvarsler en ny tid og blir tiljublet av folkemasser. Enhver jøde vet hva det i verste fall vil kunne innebære, – også om det skjer på kommunalt nivå.
